Jeg er fristet til å bruke en litt kraftig overskrift denne gangen, og som dere ser, vant fristelsen frem. Det dreier seg ikke engang om det å gå fra sol og fri og sommer og kone i vakre Krim og Ukraina, til hverdagen med regn og jobb i Bergen, for meg har liksom det uvirkelige blitt vanen nå, og det er det daglidagse som føles utrolig. Leiligheten blir ryddet ordentlig hver gang mor eller søstre er her, hver gang blir den på forunderlig vis rotete igjen. Og jobb er nå en gang jobb, det er alltid noe der man skulle ønske litt annerledes. Det er hverdagen, sånn er det.
Det katastrofale er hvor elendig jeg pakket kofferten min. Jeg nevnte jeg hadde lagt igjen ledningen min til datamaskinen i Kiev, laderen, det er jo noe av det viktigste jeg har. Det er få ting jeg ikke heller ville glemme. Jeg har nå måttet hente frem min stasjonære igjen, og bruke den. Jeg får se hvordan det går, kanskje må jeg kjøpe en lader til. Nå har jeg liksom vennet meg til å bruke den bærbare. Og på reiser går det jo ikke med den stasjonære. Dessuten var jeg blitt vant med å sitte i sofaen og hvor jeg vil med WiFi og bruke bærbar, den stasjonære er på en konstant rotete pult.
I tillegg til å glemme min egen lader, tok jeg med to fra min kjære kone. Hun har to mobiltelefoner, jeg fikk til å ta med begge laderne. En for Samsung, en for Nokia. Særlig Samsungen er en prestasjon, siden jeg aldri selv har eid en slik telefon.
Enda hvor forsiktig jeg hadde pakket all ting i sekken, var noe blitt knust. Det er så fortvilet, det skulle være en gave.
Og honningkrukken på 2 liter, på den var lokket gått opp. Dere kan tenke dere, honning. Og jeg som allerede har et dominant gen av handlingslammelse. Når det er honning overalt greier jeg naturligvis ikke gjøre noen ting. Honningen er så overjordisk god at jeg på alle måter forsøker å få den i meg, selv om den er sølt ut. Jeg tørker med en brødskive, og spiser brødskiven. Jeg legger en plastpose tilsølt av honning ned i en kopp, og heller kaffe over, og drikker den. Jeg biter litt i klærne med honning på.
Sånn blir honningen flyttet litt rundt omkring. Siden jeg ikke har hjerte til bare å tørke honningen opp med en fille, og hive fillen i vaskemaskinen, blir honningen liggende. Og siden den er så herlig flytende, flyter den ut over kjøkkenbenken og ned på gulvet. Og når den er på gulvet, tråkker jeg på den. Slik blir den spredd over hele gulvet. Og med fingrene berører jeg den, og sprer den over alle ting. Det er liksom alt sammen litt klissete her, sammen med alt rotet.
Nei, jeg trenger virkelig en kone. Og det som er så fint akkurat nå, er at nå har jeg det. Derfor er ikke overskriften så katastrofal allikevel, selv om dette var et ord jeg brukte.
En helt grei blogg 