Gitar og vodka

I dag blir det ny gitarkveld. Tidligere har jeg og min venn, Martin, møttes noe sånt som litt sjeldenere enn en gang i måneden hos en av oss, og spilt gitar og drukket litt ved siden av. I riktig gamle dager var det kaffe. Disse kveldene var viktige på min ferd om å bli en stordrikker av kaffe. Siden utviklet vi oss til å drikke øl, etter hvert vin, og til slutt vodka, som jeg introduserte etter å ha vært på en del Russlandsreiser, og lært meg hvordan det skal drikkes. Det skal drikkes rikelig.

I dag er det første gang vi skal spille etter at jeg giftet meg. Der jeg før ugift og ubekymret kunne spille og drikke uten tanke for morgendagen, må jeg nå gift og ubekymret spille og drikke uten tanke for morgendagen. Det er en forskjell, og det er en forskjell jeg trives med.

Et sikkert tegn på en vellykket kveld er at jeg glemmer å ta med meg gitaren når jeg går hjem igjen, eller at den ene av oss sovner uten at den andre merker det. Nå som vi har blitt eldre og yrkesaktive varter vi også opp med litt bedre mat, eller dyrere mat, i alle fall, og utover natten speilegg og bacon, der kravet er de samme ubegrensede mengder som for alt annet.

Musikalsk beveger vi oss i et landskap som består av REM sentrert rundt platen Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, jeg tviler på om det er noen som spiller «Feeling gravity pulls» så ofte og helhjertet som oss, «Driver 8» spiller vi hver gang, og etter hvert går vi over til følelsesladd Neil Young, der hele katalogen står for oss til å forsyne oss, mot natt blir det kanskje litt Bob Dylan, og så kuliminerer det på de aller største kveldene med Elvis Presly. Da er det ingen vei tilbake. Da blir det ikke spilt andre artister etterpå.

Og det eneste som kan skje videre, er at vi begynner å spille musikk fra platespilleren, ofte Elvis Presly eller Randy Newman, eller REMs store perle «Voice of Harold», for bare det beste er godt nok slike tider av døgnet. Det hender vi begynner å snakke sammen eller hver for oss, og planene vi legger for hverandre og for oss selv er like ubegrensede som alt annet. Ikke et ord blir skrevet ned, ikke et bilde blir tatt (og hvis bilder blir tatt, er det alltid litt overraskende dagen etter), og de eneste minnene finnes i hodene våre. Og ofte finnes de ikke der heller.

Nå går jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s