Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.
Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.
Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på, men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.
Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.
Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.
Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.
Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.
Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.
I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.
Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør.
Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!
En helt grei blogg 