Til Mirivnij med forviklinger

Som jeg skrev i forrige post skjedde avgangen til Krim litt i hurten og sturten denne gangen. Det skulle bli symptomatisk for hele reisen ned. Kanskje er det noe i den russiske overtroen om at man ikke skal forlate huset uten å ha sittet på bagasjen et stille minutt? Vi kom ut til bussholdeplassen utenfor leiligheten til Olia, og ventet der på en eller annen buss som skulle komme. Da den endelig kom, gikk vi selvfølgelig om bord, og kjørte fornøyd nedover Lesu ukraina på vei mot sentrum av byen og videre til stasjonen. Men vi skulle ikke komme dit i dette forsøket, for plutselig kom Olia på at vi hadde glemt maten. Og vi hadde slett ikke glemt den hjemme, vi hadde rett og slett glemt den på holdeplassen hvor vi stod og ventet. Så hoppet vi av på første holdeplass, og løp tilbake for å hente nisten. Også det er en feil i følge russisk overtro. Man skal ikke snu tilbake for å hente noe man har glemt.

Foreløpig slapp vi imidlertid med skrekken. Selv om vi begynte å få antydninger til dårlig tid, og stresset litt oppover Lesu ukraina for å hente nistepakken, så var det derfra ingen problemer med å komme seg på en ny marsjrutka og komme seg til stasjonen med forholdsvis god margin. Vi fant plassene våre på toget og fikk slått oss til ro sånn cirka 20 minutter før avgang. Klokken 2249 begynte toget å gå, klokken 1330 neste dag skulle det være fremme i Simferopol. Før vi la oss gjorde vi ikke stort annet enn å spise av nistematen, og den var så god med brød og egg og spekemat, at uansett hvilke ulykker som måtte følge ville det være verdt å ha hentet den.

Om natten fikk jeg som vanlig en god og lang natts søvn på de russiske togene, de er etter min mening helt overlegne det norske systemet med sitteplasser og utdeling av tepper og ørepropper. Men det var ikke alle som hadde sovet like godt. Blant dem som ikke hadde gjort det, var min kone Olia. Det ble nemlig litt kaldt i kupeen den natten. Vinduene er sjelden helt tette på skikkelig russiske tog, og det trekker gjerne litt fra dem. Det er dessuten kaldt om nettene nå i oktober i Ukraina. Jeg merket ikke så mye til det, annet enn at Olia som den gode mor hun er, flere ganger var oppe i løpet av natten og dekket meg med tepper. Jeg husket det vagt da jeg våknet i langt flere tepper enn jeg hadde sovnet i. Og Olia kunne fortelle at hun måtte stå på for å samle sammen de teppene. Jeg er henne takknemlig for det, og takket henne også hjertelig. Resultatet var at jeg fikk en ordentlig god, full natts søvn, mens hun fikk sove lite og dårlig.

Olia på toget til Simferopol

Da klokken var ti og sånn litt over ti var hun så ivrig etter å gi meg frokost, at jeg tenkte jeg fikk stå opp, enda det var deilig å ligge tildekket i overkøyen og se ut mot landskapet som gled forbi, og kjenne ristingen og dunkingen og de gode lydene fra toget. Brødmat, spekeskinke, ost, egg og tomat var frokosten, og vi fant til og med en ledig kupe å spise den i. 1330 var vi fremme i Simferopol, helt etter ruten. Og der var det utrolig nok kortbuksevær. Utrolig, for når vi hadde sett ut vinduet som vi hele tiden gjorde, så hadde det virket grått og trist og kaldt hele veien til bare noen minutter før Simferopol. Men der var det sol og varmt, og vi måtte tidlig gjøre justeringer for å få på noen lettere klær.

Olia ville gjerne vise meg litt av byen før vi reiste videre, så vi stakk ned til det medisinske fakultetet som i Simferopol er en ganske imponerende bygning, og fotograferte litt. Bussene til Evpatoria går hele tiden, også nå i oktober, så det er ikke farlig med det.

Med sin forkjærlighet for oppstilte bilder har Olia her silt meg opp foran det medisinske fakultetet i Simeropol.

Da vi kom tilbake til bussholdeplassen, som i Simferopol ligger like ved siden av stasjonen, så fikk vi kjøpt billetter til en bussavgang 1440 bare noen minutter senere. Men Olia glemte å betale ekstra for kofferten vi hadde med oss, og det brakte noen uforståelige problemer med seg. Her er uforståelig helt rette ordet, for jeg forsto ikke riktig hva som skjedde her. Jeg var litt opptatt av at det stod Sudak, og ikke Evpatoria på frontruten til bussen, og det er veldig rart, for Sudak og Evpatoria ligger på hver sin kant av Krim, Sudak i sydøst, Evpatoria på steppen bak fjellene i sydvest. Men Olia viste billettene, og det gikk greit, bortsett altså for dette med kofferten. Vi lempet den bak i bagasjehyllen, mens hun løp tilbake til billettluken for å betale den ekstra 50-øringen som kofferten koster (det er 60 kopek), men det var på godt russisk vis umulig å betale bagasje, uten å kjøpe billett samtidig. Og sjåføren ville på ingen måte ta i mot bagasjegebyret rett i hånden, enda vi var villige til å skru opp prisen til to griven, og Olia i det hele tatt insisterte på å betale. Vel om bord, steg Olia kort etter ut igjen med glosen ”vibrazit” i munn, det var et nytt ord for meg, og det betyr noe sånt som ”ta ut igjen, forlate”, og det var det de gjorde med kofferten. De tok den ut. Olia tok den rasende inn igjen, og insisterte på at den fra nå av skulle være håndbagasje. Vi satt den bak i bussen, der det ikke var folk i det hele tatt, men det var også umulig. Nå lurer jeg på om ikke sjåføren var villig til å legge den bak i bagasjerommet likevel, men det var ikke så lett å forstå skrikingen som foregikk på russisk spekket med slang, og det endte i alle fall med at Olia tok den digre kofferten på fanget som var det ordentlig håndbagasje. Det var ikke lov i det hele tatt, men enda sjåføren nå hadde hjelp av en kompanjong, kunne ingen krefter i verden nå få Olia til å gi fra seg kofferten. Og slik reiste vi.

Etter ti minutter satte Olia kofferten ned på gulvet, og vi kunne sitte noenlunde behagelig også, skjønt i alle fall jeg fryktet det ville bli nye problemer med sjåføren. Det ble det også, men på en helt annen måte enn vi hadde tenkt. Etter om lag en time stoppet bussen ved et større stopp for tissepause, og ny billettkontroll. Her var ikke problemet kofferten, men at vi hadde feil billett. Vi skulle til Evpatoria, bussen til Sudak. Det er alltid litt ekstra pinlig å gjøre en sånn feil etter en slik dyktig krangel som vi hadde hatt med sjåføren. Han fikk selvfølgelig med seg at det var noen som hadde feil billett, og at noen var oss. Og vi fikk litt av hvert å tenke på om hvordan vi nå skulle legge opp ferien. Sudak hadde vi slett ikke lyst til, og fra Sudak er det tre timer på svingete fjellveier, bare for å komme til Alusjta. I Alusjta hadde vi vært nesten hele sommeren, derfra er det fra 20 minutter opp til henimot en time til nye  steder som vi alle besøke flittig i sommer, og enda mye lenger til Evpatoria hvor jeg aldri hadde vært, og hvor vi egentlig skulle. Vi satt fint i det. – Mnje nuzjna podumat, sa Olia, og de som ikke kan russisk, kan greit gjette seg til hva det betyr.

Etter en stund grep bussjåføren inn, og gav oss løsningen på akkurat dette problemet. Han stoppet bussen, steg ut av den, og kom rundt til bakdøren til oss, og fikk med en seierssikker utskjelling forklart oss hvor evneveik man måtte være for å komme på feil buss og i tillegg tulle sånn med bagasjen sånn som oss, men at vi likevel herfra kunne ta en annen buss tilbake til Simferopol, og derfra finne den rette. Dette var midt ute på den Krimske landevei, en bensinstasjon var alt som var, og om ingen buss kom, ville ikke situasjonen være nettopp lystig. Men bussen kom virkelig etter et kvarter. Den var riktignok overfylt, så jeg måtte stå nede i trappen med døren en time tilbake til Simferopol. Og vi var på ny i Simferopol halv fem. Vi hadde kastet bort tre timer uten å få gjort noe som helst. Neste buss vi tok var den riktige, og nå hadde vi også betalt for bagasjen.

Olia med bussbilletten til Sudak på bussholdeplassen i ødemarken hvor vi var satt av. Vi venter på buss tilbake Simeferopol, og nytt forsøk på å komme oss til Evpatoria.

Vi kom oss til Evpatoria, da det så vidt var begynt å skumre, og så vidt var begynt å bli litt kaldt i de lette klærne vi hadde. Helt klart var det ikke hvordan vi skulle komme oss til Mirovnij, så vi brukte litt tid på å gå frem og tilbake mellom hovedbusstasjonen og første stopp, og mistet med det en buss. Vi kjøpte så billetter i luken, til Mirovnij, bare for kort etter å komme på at vi ikke skulle til Mirovnij, men til Molotsjnia. Så var det tilbake til luken å skifte billetter, eller få igjen pengene (mot et lite gebyr), og så til første busstopp for å komme oss dit vi skulle.

Dette bildet er helt avslørende. Olia står ved siden av bussen til Molotsjnoje – uten å huske at det er dit vi skal!

Da bussen endelig kom, var det begynt å bli mørkt, og da vi var fremme, var det helt mørkt. Situasjonen var rett og slett ikke helt lystig. Molotsjnaja er et bitte lite sted, en bitte lien landsby, der finnes ingenting annet enn vanlige bolighus. Og de var alle sammen stengt og porten lukket og alle lys av. Det eneste vi hørte var uvennlig hundeglam, da vi forsøkte å banke på noen av dem, om de hadde husly for et par dager. Det hadde ingen, bortsett fra et merkelig vennepar som drev og reparerte en bil i en garasje, og tilbød en slags bolig de åpenbart selv var flaue over å tilby, på grunn av elendig standard. Så Olia og jeg var egentlig ikke så ivrige etter å sove der.

Det var egentlig ganske guffent å gå sånn rundt i mørket med oss selv og all bagasjen. Jeg underdrev da jeg skrev at vi ikke ville sove hos de bilreperatørene (det var det de var), det var egentlig helt uaktuelt. Derimot var vi inne på tanken om å reise tilbake til Evpatoria, og der finne oss et godt gammeldags hotell for en natt. Dessverre var dette også umulig, siden siste buss dit allerede var gått. Vi var nødt til å bli i denne lille landsbyen, og vi var nødt til å finne et sted å sove der.

Jeg må få med at vi ikke var håpløst sent ute, klokken var ikke mer enn kvart på åtte eller noe sånt. I de fleste byer og småbyer vil det fortsatt være aktivitet på denne tiden av døgnet, men akkurat her var det ikke det, og det var fordi det var blitt mørkt. Og i denne lille landsbyen fantes ingen belysning, ingen gatelys, og bare mørklagte hus. For å gjøre vondt verre for oss ute etter et sted å sove, var husene uten unntak plassert flere meter bak stengte porter, uten ringeklokke. Olia måtte stå og rope, eller banke på porten, i håp om at de inne i huset skulle høre henne, og stole på at det ikke var tyver og gærninger som var ute i kveldsmørket.

Til slutt skulle lykken snu, og det noe så til de grader. Mens Olia stod og banket og ropte ved enda en ny port, uten tegn til reaksjon inne fra det mørklagte huset et stykke innenfor, kom en dame gående forbi med noen bæreposer som tegn på at hun hadde vært og handlet, og nå skulle hjem. Et levende menneske av den vennlige sorten var gull verdt for oss, og Olia spurte med en gang om hun visste om noe sted vi kunne sove for natten, eller om hun hadde rom til leie selv. Det hadde hun ikke, men hun kjente noen som hadde, og tok straks opp telefonen for å ringe. En kort stund etter var vi på veil til et riktig så sivilisert sted. Det er her jeg sitter nå og skriver denne posten. Alt har gått bra. Vi reiser videre herfra tirsdag. Vi har en del vi ønsker å få med oss på få dager. Og om det fortsetter som det har begynt, vil det bli av de turene som er kjekkere å se tilbake på, enn å gjennomleve. Vi har ingen problemer med det.