Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.
For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.
Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.
Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.
Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.
Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.
Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.
Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.
Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.
Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.
Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.
I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.
Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.
Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.
Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.
Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.
Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!
En helt grei blogg 