Gode sensommerdager i Molotsjnoje

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

 Det er tidlig morgen og jeg er allerede våken siden vi legger oss så tidlig her. Det finnes ikke belysning i gatene, så når mørket kommer, må man pent holde seg inne. Og inne har ikke Olia og jeg stort mer enn det lille rommet vårt på 15-16 kvadratmeter, eller vi må være på kjøkkenet hos vertsfamilien. Olia er nokså sliten etter noen uker ukrainske arbeidsdager og lite søvn, så hun foretrekker veldig tidlige kvelder for oss. Siden jeg greier meg med mine 7-8 timer nattesøvn, blir det dermed litt tid for meg våken alene. 

Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje. Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje.

Og i dag vil jeg bruke den til å skrive en bloggpost om hvordan vi har det her i den lille landsbyen Molotsjnoje på Krim. Vi ankom litt uheldig søndag, som jeg skrev, etter at det var blitt mørkt. Men vi var likevel veldige heldige med rommet og vertsfamilien vi fant. Så heldige at Olia på egen hånd bestemte seg for å skifte ut planene våre om å reise videre til Jalta og Santa Barbara etter et par dager, og i stedet betalte ut beløpet for å være her hele den lille uken. Det er ikke noe stort beløp, for en norsk tusing får vi kost og losji, pluss rikelig overskudd til å kjøpe alt vi trenger og har lyst på her borte.

En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut. En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut.

Kosten koster 50 griven for hver av oss (1 griven = ca. 80 øre, nå for tiden). For dette får vi to eller tre måltider til dagen. Vi hadde helt sikkert fått tre, frokost, middag og kvelds, om vi bare hadde greid å spise dem opp. Men etter en svært tung frokost med flere, store varmretter, er vi enkelt mette for en full dag på stranden. Olia er imidlertid aldri riktig sikker, og kjøper gjerne litt ekstra niste med for stranden i tillegg. En mann skal være mett, som vertskvinnen i huset så korrekt uttrykte det her, og som alle russiske kvinner ser på som en naturlov. Når vi kommer hjem fra stranden er det middag, med nye, tunge og store varmretter. Alle fat er alltid fulle, og det er helt tydelig at vertskvinnen den gamle babusjka koser seg med å lage mat til oss, og med at vi spiser den.

Olia, syklist, okse og romstasjon - Molotsjnoje, Krim

Mandagen gikk vi en ekstra tur ut etter middagen. Oppholdet på stranden denne første dagen vår var ganske kort. Svigersønnen i huset, Sergei, var med, for å vise oss hvor det var, og for bare å være med. Hele storfamilien ser ut til riktig å kose seg over å ha fått besøk. Det er gode ekstra penger for dem, men det er tydelig at de også liker å få noen utenfor landsbyen å snakke med, og Olia sjarmerer dem jo også naturligvis i senk. Så Sergej var med på stranden, og tok oss med hjem igjen til normal middagstid mellom to og tre en gang. Etter det skulle Olia og jeg ut på rulleskøyter. Olia hadde niste, rester fra togmaten, pluss noe ekstra ost hun hadde kjøpt her. Allerede før vi hadde kommet ned til stranden, cirka to tredjedeler ned verdens korteste jernbanelinje, fant hun ut det var på tide å ta en pause og spise nisten.

Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje.

Så vi satte oss ned i gresset langs veikanten. Trafikk er her ikke, verken av biler eller mennesker, og det lille toget som betjener den lille skinnegangen er for lengst satt bort for vinteren. Det var bare Olia og jeg, og kveldsolen som gikk ned over steppen. Det var riktig så vakkert, og riktig så romantisk, og Olia og jeg fotograferte hverandre og nappet i nisten, og bestemte oss for å droppe hele strandturen. Det var like greit å være her.

En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. Som Olia, og livet selv.

Og da vi kom hjem var det ny mat. Fatene var på ny fylt opp, og nye retter var kommet til. Det meste av maten kommer fra landsbyen selv, direkte fra dyrene vi ser gå rundt i gatene. Her er ikke bare russisk rømme, eller smetana, som det heter, men hjemmelaget russisk rømme. Og det er te og kaffe, søtsaker og dessert.

Olia, Molotsjnoje

Ellers pleier det være slik at Olia og jeg har lange, rolige morgener. Sånn mellom ni og ti et sted pleier matmor å miste tålmodigheten, og rope oss til frokost som da alltid er ferdig dekket. Så spiser vi til sånn cirka elleve, og er så stapp mette at vi må hvile litt før vi kan gå ned til stranden  Fra huset vi bor i til sjøen er det maksimalt to kilometer. Den første halve går gjennom landsbyen, der vi får følge og blir hilst velkommen av katter og hunder, kuer og geiter, og høns og gjess og til og med kalkuner av og til. De ukrainske, selvbygde husene er også fascinerende å se på for en som ikke er vant med dem, og som oftest er en eller annen landsbybeboer ute å gjør noe arbeid med dem, eller med dyrene her. Det er alltid noe å se på.

Jeg slår følge med en flokk gjess på veien. Jeg slår følge med en flokk gjess på veien.

Et par kilometer unna landsbyen er en gammel, sovjetisk romstasjon som fortsatt er virksom. Den sovjetiske begeistringen for store dimensjoner har gjort seg gjeldende i en gigantisk satellitt, som snur og vender på seg og tar i mot signaler fra verdensrommet. Spredt rundt omkring er også andre og mindre satellitter, noe som gir en helt spesiell stemning i disse ellers så landlige omgivelser, med enkle hus og bare steppen.

Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romfartssenteret i bakgrunnen. Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romforskningssenteret i bakgrunnen.

Verdens korteste jernbanestrekning er også fascinerende å gå langs. Ved siden av den går det som også kanskje er verdens korteste landevei? Det er landevei så godt som det blir, rett frem over den flate steppen ned til stranden. På denne landeveien i russisk standard, hullete og humpete, går jeg gjerne på rulleskøyter, mens Olia veksler mellom å gå på rulleskøyter og til fots.

Olia på rulleskøyter på vei hjem. Olia på rulleskøyter på vei hjem langs den lille ukrainske landeveien fra landsbyen til sjøen.

På stranden er det alltid svært vakkert lys, siden solen går lavere på himmelen nå som det ikke er full sommer her. Temperaturen i sjø og på land er sånn cirka sånn det er på Jæren i juni. Jæren i juni 1841 er et godt bilde på hvordan det er her nede, med altså denne alltid synlige romstasjonen som en pussig kontrast. I det vakre sollyset tar Olia og jeg mange bilder, Olia med en forkjærlighet for de oppstilte og gjennomtenkte, jeg med de naturlige og plutselige.

Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar et naturlig bilde av Olia. Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar naturlig bilde av Olia.

Stranden er aldeles folketom, bortsett fra noen få fiskere spredt langs sjøkanten. Noen få russiske turister har vi også sett, men aldri flere enn at vi kan telle dem på ene hånden, og de har alltid forlatt stranden etter å ha tatt seg en liten dukkert. Som regel er det bare Olia og jeg. Og vi ligger på teppet og mer eller mindre soler oss, inntil jeg finner tiden inne for min daglige svømmetur i den kanskje 18 grader kalde sjøen.

Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand... Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand…

Etter at jeg alltid har badet litt for lenge blir Olia bekymret for at jeg skal bli kald og bli syk, og vil ha meg opp igjen og helst hjem. Også hjemturen går i ro og mak. Det er hyppige stopp for å ta bilder, og for å fortelle hverandre hvor fint det er her, og for å peke på en fugl som den andre må se. Når vi nærmer oss landsbyen kommer husdyrene frem. Da er gjerne en geiteflokk på vei nedover gaten, kalkuner bakster og gurgler og kommer seg unna, noen gjess kommer rundt en svin, en okse og en kalv står i veikanten og glor, en katt er på taket, hunder, høns. Det er akkurat som det var da vi forlot det, og ganske som det må ha vært både i Sovjettiden og kanskje også før den tid. Her blir lite forandret. 

Hvordan så det ut her for 50 år siden her? Hvordan så det ut her for 50 år siden her?

Hjemme venter familiens katter og hunder, familien selv, og en stor middag. Vi får spise i fred, men dukker det opp muligheter for en samtale, er de alle sammen med, gamlefar og gamlemor Tatjana, svigersønn Sergej og i mindre grad eldstedatteren, og aller minst minstejenta som nøyer seg med noen ”priatnaja apetita” her og der.

Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir - som jeg - glade i henne. Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir – som jeg – glade i henne.

Etter middagen er jeg ivrig på å komme ut igjen mens det ennå er dagslys. Men vi pleier sjelden å få det til. Vi er så sprengmette at vi må hvile litt, og Olia vil alltid se bildene vi har tatt i løpet av dagen. Slik går kanskje en time, klokken nærmer seg sju, det begynner å mørkne og da er det slutt. Fra cirka halv åtte kan man ikke gjøre noen ting fornuftig ute. Det er mørkt som i skauen. Siden vi allerede er forspiste, er det ikke mye vi kan gjøre inne ved kjøkkenbordet heller. Så det blir til at vi bare er på rommet. Og her vi dobbeltsengen og våre tre lenestoler, en TV som virker, men som vi ikke bruker, og ellers oss selv og vår bagasje. Sånn blir det til at vi legger oss veldig tidlig. Men at jeg står opp igjen for jeg får ikke sove, eller jeg får sove og våkner grytidlig neste dag, sånn som nå.

Olia, landeveien, Krim, Ukraina

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s