Tilbake i Bergen så å si uten uhell

Jaja. Jeg er lykkelig nå, og samtidig ulykkelig. Det var som alltid en fantastisk uke sammen med Olia, fantastisk på Krim, og fantastisk i Kiev. Hun laget for første gang i sitt liv lørdag den sentralasiatiske matretten Plov til meg, gulrøtter, ris, løk og kjøtt er hovedingrediensene, det meste stekt, flere timer tok det henne å gjøre alt ordentlig, og etterpå var det eneste som gjaldt at jeg skulle synes det var godt. Det var en svært enkel sak for meg. 
En strålende vakker Olia serverer plov og vin En strålende vakker Olia serverer plov og vin

Søndagen var for henne ny arbeidsdag, hun hadde satt opp tre timer undervisning med en klient. Norsk. Hun er et rivjern, og tok undervisningen selv, når jeg dro litt på det, siden jeg denne siste dagen ville bruke tiden på andre ting. Det fikk jeg, jeg stakk ned til byen og så på sjakkspillerne i universitetsparken, de fascinerer meg alltid, og etterpå gikk jeg til favorittrestauranten min, Pervak, for gratis internett og en øl. Etterpå kom jeg hjem og hvilte, mens Olia på ny i godt over en time forberedte et måltid mat. Hun er bare utrolig.

Så jeg er lykkelig over at jeg har henne, og ulykkelig over at jeg ikke har henne her. Det er ennå uvisst når hun får komme til Norge. Opptil seks måneder er forespeilet behandlingstid for søknaden vår, men jeg håper fremdeles sterkt at jeg skal få henne hit i det minste til jul. Jeg trenger henne. Og det er ikke bare for å holde styr på lykken og ulykken, for å ha det litt bedre enn jeg ellers ville hatt det, for i stedet for å savne henne, å ha henne her. Jeg trenger henne også helt konkret.

Hun er russisk kvinne av adelsslekt og meget konservativ, aristokratisk, kan man si, om det ordet kan brukes i positiv mening i dag. Hun er sjarmerende selverklært antifeminist, og har en dyp skepsis til mine og alle menns evner i huslige gjøremål. Jeg kunne kanskje argumentere med ord om at vi i Norge ser annerledes på det, at kjønnene er blitt mer likestilt, at menn kan klare det kvinner kan klare, og omvendt. Men virkeligheten kommer sørgelig hennes syn til unnsetning. Min leilighet er et vedvarende bevis på at jeg ikke helt duger i huslige gjøremål.

Og de siste gangene jeg har reist hjem fra Kiev har pakkingen min vært katastrofal, og ført til forferdelige overraskelser når jeg har åpnet kofferten hjemme. Flasker har knust, honningkrukker (med en liter honning) har fått åpnet lokket, krukker er knust, ting er ødelagt, ting er glemt, klær og annet er griset til. Flere timer midt på natten har jeg måttet bruke, bare for å ordne opp. Jeg bad henne denne gangen hjelpe meg med pakkingen. Eller man kan også si det sånn at hun med russisk følsomhet over telefonen har tatt på seg skylden for uhellene, siden hun ikke hadde hjulpet meg med pakkingen.

Vi har også kjøpt julegaver og andre gaver der nede. Slekten kan vente seg et nytt regime der, gavene blir flere og de blir bedre, Olia overtar styringen, eller kanskje vi heller burde prøve bildet med at jeg har styringen, mens Olia er en løpsk hest helt umulig å kontrollere. Kort sagt ble det svært mange og store gaver, leker til ungene, akkurat i sånne mengder at pakkingen hvis jeg skulle gjøre den, ville blitt forsinket i flere kvarter fordi jeg bare ville riste på hodet over den håpløse oppgaven foran meg. – Ne nervnitsjik, sa bare Olia, det trengs ikke oversettes, på et blunk var alt nede i kofferten, flott linet opp, akkurat som om alle pakkene og sakene systematisk var kjøpt inn for å pakke akkurat i kofferten.

Her ser vi alt Olia har å pakke ned i kofferten. Vær oppmerksom på at det hun her taper inn, er rulleskøytene mine (som jeg legger igjen). Her ser vi alt Olia har å pakke ned i kofferten. Vær oppmerksom på at det hun her taper inn, er rulleskøytene mine (som jeg legger igjen).
Jeg reiste med SAS, og slapp dermed unna billigflyenes bagasjerestriksjoner. Dermed kunne jeg ta med rulleskøytene våre, og sende dem separat. Olia tapet også dem flott sammen, og la dem i esken, men mente at det holdt at jeg tok med bare mine egne, siden det ville bli mye å bære to sett med rulleskøyter, pluss kofferten å rulle på. Det hadde hun jo rett i.

Så var det bare å reise. Den tradisjonsrike sittingen på kofferten i ett stille minutt, sjåføren vår Andrej alltid parat, turen ut til Borispol, Olia ved inngangen til innsjekksområdet. Farvel med henne der. Det er alltid svært trist. Man får aldri tatt farvel lenge nok. Innsjekkingen gikk med bagasje på 19,3 kilo, sikkerhetskontrollen hindret meg i å ta med en krukke med honning – gave fra moren, passkontroll, venting ved gaten, buss til flyet. Og så forlate Kiev og Olia.

 Neste gang treffes vi forhåpentligvis og sannsynligvis i Norge. Neste gang reiser vi sammen til Kiev, og sammen hjem igjen. Det skal bli mye bedre enn den kjærlige nisten hun denne gangen hadde smurt.

Og alt gikk denne gangen helt fint hele veien hjem. Ingenting var knust, ingenting var ødelagt. Det var ingen ubehagelige overraskelser. Alt så bra ut, og jeg pakket til og med ut av kofferten og la den på plass (med lekene i – for meg var det tøft nok å få plass til alt, selv uten den øvrige bagasjen jeg hadde hatt med). Så ringer Olia og lurer på hvordan det var godt, bra, sier jeg, veldig bra, alt er i orden, og nisten var veldig god. Hun forteller om ubehagelige overraskelser fra Kiev, en uventet høy telefonregning og plutselig stening av internettet hennes, sånn er hverdagen der. Og så sier hun bare sånn helt avslutningsvis, at det jeg skulle ordne, nemlig å ta med meg rulleskøytene mine, gikk helt galt, fordi jeg tok ikke med meg mine, men hennes.

Jeg trenger henne. Det er ingen tvil om det. Nå venter trolig den lengste perioden vi har vært fra hverandre siden vi møttes. Og jeg håper sterkt den blir kortest mulig.