II. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Gjennomgang av handlingen

Jeg lovte forleden at jeg skulle bruke noen onsdager til å skrive om romanen Anna Karenina, av Lev Tolstoj. Løftet har ventet på sin oppfyllelse, første onsdag etter jeg hadde lest den ut var jeg på Krim, og hadde ikke tid til å skrive. Neste onsdag hadde jeg heller ikke tid, så jeg fant ut at jeg måtte flytte til fredagen i stedet (selv om jeg strengt tatt ikke har tid nå heller).

Jeg skal ganske kjapt ta for meg handlingen i romanen. Det er for dem som går og ruger på å lese romanen, for dem som leser den, og gjerne vil ha en oppsummering av hva det går i, og for dem har lest den, og ønsker å gjenoppfriske den eller å vite mer om den.

Den handler altså om de to parene, Vronskij og Anna Karenina, og Levin og Kitty. Levin er Tolstoj selv, nesten som en selvbiografi, og Kitty er noe av idealet for det å være en god, russisk kone. Dette er den gode, sunne og friske kjærligheten. Kjærligheten mellom Vronskij og Anna Karenina er av en annen karakter, det er lidenskapens kjærlighet, og romanen viser hvordan denne til slutt oppsluker Anna i alle ordets betydninger.

Romanen begynner med en av verdenslitteraturens mest berømte åpningslinjer (fritt oversatt av meg): «Alle lykkelige familier ligner på hverandre, mens hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte». Så fortsetter første kapittel med presentasjonen av to karakterer og en familie som bare skal være bipersoner, det er Stepan Arkaditsj Oblonskij og hans kone Dolly. Oblonskij er utro mot Dolly med forskjellige kvinner ikke helt ulikt slik Anna Karenina senere er utro mot sin mann, Karenin, med Vronskij.

Romanen fortsetter sitt spill med å la først Kitty være forelsket i Vronskij, en forelskelse som blir gjengjeldt som en flørt, der unge Kitty ennå ikke er i stand til å vite forskjellen. Akkurat mens denne flørten pågår er det Levin frir til Kitty første gang, og får avslag, fordi hun føler hun elsker Vronskij høyere. Men Vronskij mener ikke alvor med henne, og overser henne nesten totalt, da også Anna Karenina kommer inn på scenen  (under et ball). Anna Karenina er venn av Kitty, og vil ikke ta Vronskij fra henne, men også hun er under krefter hun ikke råder over, og har i romanens univers ikke noe valg.

Slik blir store deler av romanes mange hundre sider fylt opp av kvalene til de ulike figurene i de ulike livssituasjonene i de ulike familiene. Levin forsøker å finne mening i et liv uten Kitty, et liv uten familie. Han forsøker å dyrke jorden, og tjene samfunnets beste og finne noe å leve for, men uten familie blir nødvendigvis gårdslivet tomt og ensomt, og med familien blir det for tydelig for ham at han skulle hatt Kitty. Kitty blir syk av ulykke over at hun avslo frieriet til Levin, som for henne er ensbetydende med at hun avslo lykken da den kom. Hun reiser på helsekur til Sveits. Anna Karenina lever et forferdelig liv sammen med Karenin, det blir altfor tydelig at hun ikke elsker ham, og etter hvert kan hun ikke engang holde ham ut, selvrettferdig og kjølig som han er. Vronskij er den vi får se minst innenfra av disse, når vi gjør det, er også han oppslukt av Anna, og vil gjøre alt i hans makt for å være sammen med henne så ofte som mulig. Men ulikt de andre ser han ikke på praktiske problemer som noen hindring. Han er evnerik og bortskjemt, og vant med å få sin vilje igjennom.

Det er velkjent hvordan det ender til slutt, og jeg skal ikke gjenta det her. Første gang jeg leste boken var jeg dypt skeptisk til frieriet mellom Levin og Kitty og hvordan det foregikk, siden har jeg fått vite at dette ligner på frieriet Tolstoj gjorde selv. Skildringene av Levins lykke etterpå er noen av de herligste sidene jeg vet om i noen roman.

Slutten på romanen er naturligvis omdiskutert. Jeg hører til dem som mener den viser at Anna Karenina blir fortært av sin egen lidenskap. Det er farlig å elske så intenst som Anna gjør, og livsfarlig å gi seg hen til en så sterk kjærlighet. Jeg vil ikke si romanen gjør noen moralsk fordømmelse av Annas handlinger. Figurene som fordømmer henne moralsk i romanen blir alle sammen nokså latterliggjort. Leserens sympati ligger også hos Anna, mener jeg. Straffen mot Anna blir ikke gjort av samfunnet, men av livet selv.

For fullt ut å kunne stå for en slik konklusjon, burde jeg sikkert ha skrevet litt mer. Det kommer jeg kanskje også til å gjøre en gang. Jeg har også et par andre ting å si om romanen i senere poster, så vi får se hvordan det hele ender opp til slutt.

nne formen for elskov er i følge denne romanen – og i følge Tolstoj – farlig.