Asterix fyller 50 år!

Det er ikke akkurat på dagen. Den første historien om Asterix og hans tapre gallere ble publisert i det franske tegneseriemagasinet, Pilote, den 29’de oktober 1959. Men jeg poster likevel hyllesten i dag, siden det var i dag NRK gjorde meg oppmerksom på jubileet, og at det i dag også er en annen jeg kjenner godt som fyller år, nemlig min mor. Gratulerer med dagen til henne!

Asterix har jeg hatt et forhold til så lenge jeg kan huske, og står for meg som i særklasse den beste tegneserien. Den eneste som kan konkurrere er Larssons gale verden, men det er ikke noen ordentlig tegneserie, det er bare vitsetegninger. Som tegneserie står Astrix i særklasse. Jeg har likt serien siden jeg var et lite barn og lærte og leste, og også helt sikkert før jeg lærte å lese. Jeg likte serien gjennom hele barndommen, videre gjennom ungdommen, jeg likte den som student, og jeg liker den fortsatt som voksen. Den har alltid stått som særklasse.

De første minnene jeg har om Astrix er at min far leser Astrix and the normans, et blad vi hadde på engelsk. Jeg syntes det var fabelaktig, og løp opp til min barndomsvenn, Asgeir Ueland, for å diskutere bladet. Han hadde den norske utgaven. Og vi konkurrerte om hvilken utgave som var best, og utvekslet vitser med hverandre. Jeg mener at min kamerat som ikke kunne lese altfor godt, la en god del til i replikkene de tapre gallerne og livredde romerne utvekslet, for vitsene hans bar etter hvert mer preg av hans egen stil, enn av stilen til de store forfatterne og tegneren av serien, henholdsvis Rene Goschiny, og Alberto Uderzo. Siden har jeg lest Astrix and the normans også på egen hånd, på engelsk, og jeg skulle gjerne hørt fars oversettelse om igjen. Jeg er helt sikker på at han improviserte litt da de engelske glosene ble for subtile og sjeldne, og en av tekstlinjene jeg husker best og likte best er ikke å finne igjen: «Skremme? hvordan kan jeg skremme deg, når jeg ikke vet hva skremme er for noe)?» Det er høvding Timandhaf som sier dette til den vesle spretten, Justforkix. Også det navnet er jeg spent på høre hvordan far taklet. Jeg har spurt ham, men han husker ikke.

Et annet av bladene vi hadde tidlig, og som jeg sikkert har fått opplest et par ganger, før jeg begynte å lese det selv, er Asterix og Cleopatra. Det er også den utgaven av Asterix-albumene vi har som er mest utslitt. Jeg husker at vi lo allerede av forsiden (som i den norske utgaven ikke er en parodi på den berømte filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton, som kom samme år som Asterix-historien i 1963), der det stod hva det hadde krevd å lage denne serien. Først stod alt om tegneutstyr, så stod mengden av øl. Og selv om jeg ikke skulle drikke øl på månedsvis ennå, syntes jeg det var morsomt. Og siden har jeg alltid vært absolutt sikker på hvem Cleopatra er, hvem egypterne er, hva Sfinxen er og at den mangler nese, og en mengde av de andre detaljene som finnes i serien.

Jeg husker at min absolutte favoritt blant bladene er Asterix i keiserens klær. Det var originalt det tiende album i rekken, men de norske utgivelsene fulgte ikke originalrekkefølgene. Jeg mener å huske at vi kjøpte dette albumet ved en liten nærbutikk en gang vi reiste på sommerferie til Marivold, men jeg kan meget vel huske feil her. I hvert fall har jeg lest det bladet om og om igjen. Og selv om humoren i det er nokså enkel og barnslig, som når den rasende romerske kommandanten kommer helt ut av det når han brøler de nye legionærene på marsj, ett-to, ett-to, og så bryter han sammen på «ett», og Obelix kommer vennlig bort med ordene «og så kommer to etterpå, tror jeg». Dette «tror jeg», syntes jeg var overmåte morsomt, og det synes jeg for så vidt fremdeles. Likeledes synes jeg at Lillefix var veldig pen, og at det var veldig sjarmerende når alle forelsket seg  sånn i henne, og Obelix blir så bunnløst ulykkelig slik bare en med umiddelbar tilgang til sine følelser kan bli det. Dette albumet har også skikkelige historiske referanser til slaget ved Thapsus i 46 f. kr, der Julius Cæsar beseirer rivalene Caescellus Scipio alliert med Africanus og Juba I av Numibia. De andre legionærene som verver seg er også kostelige, briten, belgieren, goteren, grekeren og egypteren. Hele albumet er et overskudd av enkel, lun humor, og en historie som jeg synes er skikkelig artig.

I denne første tiden hadde vi ikke alle albumene hjemme. Og jeg var som barn flest kritisk i beit for penger. Jeg fikk ikke ukepenger før jeg var 10 år, og femmeren jeg fikk da, ville det ta ukevis før jeg kunne kjøpe et album med. De eneste mulighet for ekstra inntekt jeg hadde var å samle flasker på brynekamper, og en kjærkommen 50-lapp fra Bestefar på Kåsen nå og da. Nye album måtte mor og far velsigne oss med å kjøpe. De likte også serien, men det tok mange år før vi fikk den samlet. Og når vi fikk sjansen til å kjøpe noen, var ofte jeg med på å få lov til å velge hvilket. Dessverre var det slett ikke alle som var tilgjengelige til en hver tid, og det var et par jeg savnet bitterlig. Det var «Asterix på skattejakt», der forsiden med Asterix og Obelix på jakt etter en gryte med penger i var særdeles tiltalende, og der det til og med gikk rykter om at Asterix brukte sverdet! Det andre var Asterix som gladiator, fordi dette med gladiatorer var så kult, og fordi jeg egentlig var sikker på at han brukte sverdet også her. Det gjorde han altså ikke, og begge disse to albumene var små skuffelser i forhold til de skyhøye forventningene.

Derimot fikk vi tidlig Obelix & co AS, det nokså spesielle der Obelix forlater det vanlige livet i landsbyen for å begynne med produksjon og salg av bautasteiner på fulltid. Obelix var favoritten min, hvem kan ikke la være å like ham, og jeg var meget godt fornøyd med at dette albumet stort sett handlet om ham, selv om det var litt rart. Det var for eksempel en slags form for helligbrøde å kle ham opp i nye klær, i stedet for den karakteristiske blå og hvite buksene han alltid ellers går i. Men starten på albumet er verd hele lesingen alene, der Obelix fyller år, og får en helt ny romersk garnison i gave å banke opp. Det er rett og slett rørende hvordan han griper en stakkar i foten, og bruker ham til å denge alle de andre med, mens landsbyen står bak og gauler «Happy birthday to you». Siden har jeg fått vite at dette er det siste albumet Rene Goscinny fikk fullført før han døde. I Astrix og belgierne har han bare forfattet første del av historien, mens tegneren Uderzo har fullført den. I de senere albune begynte Goscinny å bli mer samfunnskritisk, i stedte for de rene løyene som preger de første albuene. 

Etter Goscinny dør i 1977 synes jeg ikke serien er noenting verdt. Vi har fortsatt å kjøpe dem, siden vi selvsagt smelter over tegningene til Uderzo, skjønnere tegneserietegninger finnes bare ikke, man blir i godt humør av å se dem. Men fra og med Asterix og den store grav holder ikke historiene mål. Dette albumet kjøpte vi på en ferie i Danmark, og jeg trodde lenge at det var dansken som gjorde at dette albumet skilte seg litt ut. Det er altså historien. Andre album vi har kjøpt vel vitende at det ikke er originaler er Asterix odysseen og Asterix & sønn. Det første halter, det andre holder ikke mål. Og siden er det lille jeg har bladd gjennom nye historier, vist at det bare har blitt verre. Magien er over.

Men magien finnes i 24 album der det omtrent ikke finnes svakhetstegn. Det er suksessgaranti å kjøpe dem, selv om det kanskje kan lønne seg å vente litt med de tre første, Asterix og hans tapre gallere, Asterix og styrkedråpene, og Asterix og goterne. Her er ennå ikke persongalleriet fått satt seg skikkelig, og tegningene er ennå litt rare. Siste albumet der er forresten det vi i venneflokken kåret som det albumet der Asterix slåss mest (så vidt slått av Asterix i keiserens klær), og det er jo et sikkert kvalitetstegn i barndommen. Samfunnskritikken i de senere albumene fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de første gangene jeg leste dem, men jeg har ingen problemer med å få dem med meg nå. Og de har ikke tapt seg uansett hvilken vei man går i tiden, de er like kjekke som voksen, som de var som barn. Jeg gratulerer Asterix med 50 årsdagen, og takker for et godt vennskap!