Jeg har nå satt av tre dager til et av de mest briljante verk i musikkhistorien. Det er også et av de mest briljante verk overhodet, og selv en som aldri vil ta et sterkt ord som ”genial” i bruk, vil kunne gjøre det her. Dette er et genialt verk. Det er et verk som ikke er til å tro, det er magi, akkurat som det ligger i tittelen. Dette er tryllefløyten.
Wolfgang Amadeus Mozart er et av de mest utrolige menneskene som har levd på jorden. Han var et vidunderbarn, som allerede i 12 års alderen var i verdensklasse som komponist, og som utøver. I 18-årsalderen var det ingen som overgikk ham i samtiden, og da var rundt 30 er det knapt noen som har overgått ham overhodet. Han dør slik at jeg kan låne og vri på et kjent sitat: ”Når Mozart var på min alder, var han dessverre allerede død.”
Mozart produserte stor musikk i absolutt alle former som fantes på hans tid, og han produserte rikelig, slik at han tross sin unge alder har etterlatt oss svært mange verk. Hans 27 pianokonserter går alle glatt inn blant de 50 beste piankonsertene som er laget, kanskje kunne man også si blant de 30, for virkelig å understreke storheten som ligger i dem. Pianokonsertene før Mozart kan i alle fall ikke måle seg (med et mulig og selvsagt unntak for Bach, om man kan kalle noen av konsertene hans pianokonserter), og ettertiden lærte å skrive pianokonserter av Mozart. Ved siden av pianokonsertene laget Mozart også konserter for fiolin og for diverse blåseinstrumenter, alle ledende i sine sjangere.
Kammermusikken til Mozart kjenner jeg ikke så godt. Jeg vet bare at han også her løftet sjangeren til nye høyder, og viste ettertiden hva som var mulig. Han skrev for alle instrumentgrupper og kombinasjoner, jeg kjenner bare verkene for piano og fiolin, og er selvsagt ikke skuffet over dem. Kjennere setter kvartettene til Mozart ennå høyere, noe som fort bare kan skyldes at han skrev dem da han var eldre. Han rakk heldigvis å bli bråmoden, unge Mozart.
Slik kunne vi fortsatt med Mozart fra sjanger til sjanger. Av symfonier laget han 41. De første er barndomsprodukt, men likevel lytteverdige, så har en rekke med symfonier på linje med Haydn, den andre store Wienerklassisisten. Til slutt har Mozart fire symfonier som peker frem mot Beethoven. Det er samme antall som Brahms, og kanskje ikke all verden til prestasjon på det aller høyeste nivået, bortsett fra at Mozart skrev tre av sine største i løpet av en sommer. Det er umulig. Det skal bare ikke la seg gjøre å skrive så kompliserte verk i løpet av så kort tid.
De fleste med helt minimal og moderat kjennskap til Mozart kjenner likevel til hans Requiem, verket som viser at han også innen kirkemusikken hører til enerne. Her får Mozart også vist at ingen følelse er ham ukjent i musikken, han har overhodet ingen problemer med å finne musikalske uttrykk for enhver følelse, enhver ide. Hans Grosse messe er også et fantastisk verk, som plasserer ham i toppen også blant vanlige messer.
Det er ingen andre komponister som kan måle seg med så stor produksjon innenfor så mange sjangre, og med så mange instrumentgrupper. I alt han berørte er han i verdenstoppen, og han berørte alt.
Men hvis man skal være tvunget til å trekke frem en sjanger der Mozarts geni kom best til uttrykk, så må det være opera. Der er det ingen som kommer i nærheten. Operaene som er laget før ham er så godt som glemt, helt overskygget av Mozart, de som er laget siden, er stort sett forsøk på å kopiere Mozart, uten å klare det helt. Wagnerentusiaster vil kanskje være uenige, de er i så fall de eneste berettiget til å være det. Wagner gjorde noe helt annet, og har man den smaken, er det bare Wagner som er Wagner.
For meg er ikke dette noen sammenligning. Mozarts fire store operaer, Cosi fan tutte, Le nozze di figaro, Don Giovanni og Tryllefløyten står alene som de fire beste operaene noensinne laget. Det er ingen som er i nærheten av dem. Hver av dem har også sin umiskjennelige karakter, de er hver sin type opera, der for eksempel alle operaene til Verdi og også alle til Wagner ligner på hverandre. Don Giovanni ligner ikke på Cosi fan tutte, Le nozze di figaro ligner ikke på Tryllefløyten, og ikke ligner heller Cosi fan tutte på Figaros bryllup, eller Don Giovanni på Tryllefløyten. Sant å si ligner ikke Tryllefløyten på noen annen opera, eller noe annet verk i musikkhistorien.
Tryllefløyten er et verk som skiller seg ut fra alt annet. Librettoen, selve historien, er latterlig enkel. Den er full av små selvmotsigelser og rariteter, plutselige og umotiverte skift både i handlingsgang og karakterenes følelsesliv, den står utenfor enhver lov, alt kan skje hele tiden. Det er en slik historie enhver revyskribent kan skrive i en fart. Det er det gode mot det onde i litt skiftende forkledninger, og en magisk fløyte og noen andre små magiske gjenstander som ordner opp i alt.
Det er ikke noen egentlig opera. Det er mer et syngespill. Det er plump, tysk lavkultur. Og så kommer Mozart og setter musikk til, og vi har noe av det høyeste høye i den fineste finkulturen. Gjennom Mozarts musikk må man bare gi seg ende over, alle skiftene i stemning og i handling blir uten problemer fanget opp i musikken, der de er helt legitimert og får lytteren helt med seg. Det er ren og skjær magi, det er tryllefløyten.
I morgen skal jeg gjøre rede for historien.
En helt grei blogg 