II. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

Hermann Hesse skriver i Steppeulven om hovedpersonen Harry Haller, som ikke finner seg til rette i det tyske borgerskap på 1920-tallet. Det er en favorittbok for alle på vei fra lettere litteratur til skikkelig litteratur, Harry Haller er en karakter man har svært lett for å tro man forstår, og svært mange liker å prøve å kjenne seg litt igjen, i hvert fall mens man er mye yngre enn Hesses hovedperson. Hesse sa selv at ingen bok og ingen karakter han har skrevet er så misforstått, som Steppeulven og Harry Haller.

Dette skal imidlertid ikke handle om Hesse og Steppeulven, det skal handle om Mozart og Tryllefløyten. Forbindelseslinjen er at Harry Haller mot slutten av den lille romanen blir invitert inn i ”det magiske teater”, der han får prøve drømmene sine bli virkelighet. Noe Haller forakter mest med det tyske borgerskapet, er det kulturelle forfallet han ser i det, kunsten og kulturen de nyter er på det absolutte lavmål, og når de prøver seg med finere kultur, forstår de ingenting av den. Det er herlig vist i middagsselskapet hos besteborgerne som har en vakker skulptur av Goethe i stuen, nettopp en slik skulptur Goethe selv ville foraktet. I det magiske teater blir imidlertid Haller spurt om hva han egentlig mener om Mozarts tryllefløyte, om ikke dette verket også representerer all den enkelhet og det kulturelle lavmål Haller forakter. Og han må jo motvillig innrømme at operaen gjør nettopp det, handlingen har absolutt null ettertenksomhet med seg, og musikken tilbyr lite annet enn behag ved å lytte til den. Likevel er operaen en av Halles favoritter, et verk som betyr mye for ham, og et verk han er fullt klar over er akkurat så enkelt som de som konfronterer ham med det i det magiske teater vil ha det til. Men Tryllefløyten er og blir tryllefløyten, musikken i den overvinner alt, den er uimotståelig og gjør hele verket om det er aldri så enkelt – helt herlig.

AKT 1

Handlingen begynner ved at en kriger kommer ut på scenen med en drage eller om det er en slange i hælene, dragen eller slangen blir snart drept og har siden ingenting med historien å gjøre. Krigeren viser seg å være Tamino, en prins forvillet inn i fremmed land. Det er ikke han som overvinner dragen, han besvimer i stedet av skrekk, og den som hjelper ham er tre damer. De tre er hjelpere for nattens dronning, og de blir alle sammen forelsket i den vakre prinsen.

Hvor forelsket de enn er, bestemmer de seg likevel for å forlate scenen. Inn kommer i stedet en aldeles utrolig fyr, fuglefangeren Papageno. Det er en av menneskehetens største prestasjoner at Mozart gjennom musikken klarer å gi interessant liv til denne umulige figuren. Blant Papagenos karaktertrekk er at han er en notorisk feiging, en notorisk slappfisk og en notorisk løgner. Han sier det er han som reddet livet til prinsen, og blir for dette øyeblikkelig straffet av de tre damene som nå finner det for godt å vende tilbake igjen og låse munnen på ham, så han ikke får løyet mer på en stund.

Introduksjonen av nye karakterer fortsetter i heseblesende fart. Nå er det datteren til Nattens dronning, som først bare blir vist frem til Tamino på et bilde. Tamino blir likevel øyeblikkelig forelsket, og dedikerer sin evige kjærlighet til prinsessen ene og alene på grunn av bildet. Nattens dronning får dette med seg, og kommer inn på scenen med beskjed om at Tamino kan få gifte seg med datteren hennes, om han bare befrir henne fra den onde Sarastro. Det er klart han vil, og han får av de tre hjelperne til nattens dronning den magiske fløyten til hjelp. Papageno får også være med, han får fjernet låsen for munnen, og utlevert et magisk klokkespill.

Av grunner vi ikke får vite noe om skiller Papageno og Tamino lag for å finne prinsesse Pamina, det er det hun heter, Pamina. Librettoforfatteren har gjort det lett for oss, Tamino skal ha Pamina, og Papageno erklærer allerede nå at han ønsker seg en Papagena. Det er fuglefangeren Papageno som finner Pamina, og hun er selvfølgelig klar til å gjengjelde kjærligheten til Tamino, om hun bare kan finne ham. Papageno har forresten ingen problemer med å befri Pamina, her.

Mens Papageno lykkes i å både finne og befri Pamina, står Tamino plutselig foran tre svært viktige dører, ledet dit av tre gutter som også har dukket opp, og som også straks forsvinner igjen når Tamino står foran de viktige dørene. Gjennom årsak og natur får han ikke komme inn, men døren for visdom er åpen, og i den får han vite at Sarastro ikke er ond allikevel.  

Etter at denne viktige erkjennelsen er oppnådd, er det på tide å finne Papageno og eventuelt Pamina for den noble prins, Tamino. Han gjør det ved å blåse i fløyten, og han får svar fra Papagenos klokkespill. Papageno og Pamina blir henrykt over at Tamino er i live, eller hva de blir henrykt for, og skynder seg for å møte ham. De blir imidlertid straks stoppet av Monostatos og soldatene hans, Monostatos er enda en karakter, det var han som holdt Tamina fanget da Papageno kom og befridde henne. Nå ser det ut til at han skal fange henne på ny, men i en av operahistoriens kostligste scener blir dette full fiasko da Papageno setter i gang klokkespillet sitt. Det er en helt umulig prestasjon av Mozart å lage en melodi som forsvarer det som her skjer.

Sarastro kommer så, og setter i gang en slags rettssak eller hva det skal kalles, for å finne ut hva det er med Pamina. Pamina bekjenner at hun prøver å flykte, fordi Monostatos har prøvd å vinne hennes kjærlighet, noe hun ikke ønsker. Sarastro viser full forståelse for dette, og sier at hun ikke skal måtte gi bort sin kjærlighet mot sin vilje, men at han ikke kan gi henne friheten.

I mens har Monostatos fanget Tamino, og bringer ham inn på scenen, slik at Tamino og Pamina kan se hverandre for første gang. De er imidlertid begge fanger, og blir ført bort hver for seg. Mengden – koret i operaen, de som er til stede ved rettssaken, eller hva det er – spør hva i all verden dette er for noe, og det samme vil nok publikum til operaen spørre seg. Det er ikke lett å få øye på noen tråd i denne handlingen her.

AKT 2

Akt to begynner med at Sarastro sammen med presteskapet sitt bestemmer at Tamino skal få Pamino om han består den store prøven, eller de store prøvene, fortsatt holder vi oss altså godt innenfor den aller enkleste revysjangeren når det gjelder handling. Av en eller annen grunn blir også Papageno med på disse prøvene, og der Tamino erklærer seg villig til å gå gjennom hva som helst for å få sin kjære Pamina, erklærer Papageno at han helst vil stikke av.

Papageno får imidlertid ikke lov til å stikke av, han skal også være med, og han skal få sin Papagena om han lykkes i prøvene. Den første prøven er om de kan tie stille, altså holde munn, mens de blir fristet til å snakke. Papageno snakker som en foss hele tiden, også mens han gjennomgår denne prøven. Tamino må også snakke for å få Papageno til å holde kjeft.

I en mellomscene får vi nå se at Tamina på ny er fanget hos Monostatos, som på ny forsøker å vinne hennes kjærlighet med vold. Taminas mor, Nattens dronning, dukker også opp, og gir Tamina en kniv, slik at hun kan stikke i hjel Sarastro. Det er i denne scenen hun leverer en av de mest kjente ariene i operahistorien, den med ekstremt lyse toner som liksom hikstes ut, den heter Der hölle Rache kocht in meine herze, eller ”Helvetes vrede koker i hjertet mitt”. Tamina vil imidlertid ikke drepe Sarastro, og Monostatos får ikke viljen sin med henne.

Nede i tempelet der Papageno og Tamino gjennomgår prøvene sine, gjelder det fortsatt om å være stille. Papageno har nå helt gitt opp, og snakker som han vil, mens Tamino fast og viljesterkt holder munn, enda når det er Pamina som kaller på ham. Taminos taushet får imidlertid Pamina til å tro at Tamino ikke elsker henne lenger, og hun vil for dette begå selvmord.

De tre guttene som ledet Tamino til de tre viktige dørene – som i likhet med så mye annet nå er helt ute av historien – er de som hindrer Pamina i selvmordet, og i stedet bringer henne til Sarastro, slik at hun kan bli gjenforenet med Tamino. Tamino er nå ferdig med prøvene, han har bestått dem, og Tamino og Pamina kan elske hverandre. Forresten går de sammen gjennom en siste prøve, som den magiske fløyten hjelper dem med.

Papageno har i mellomtiden forsøkt å få seg sin Papagena ved hjelp av det magiske klokkespillet sitt. Og når ikke det lykkes, vil også han ta livet av seg. Scenen ville vært aldeles tåpelig, om det ikke hadde vært for musikken til Mozart som gjør den først særdeles komisk, og siden helt herlig. Det er på ny de tre guttene som dukker opp og hindrer selvmordet. Ved hjelp av det magiske klokkespillet får Papageno ønsket seg konen sin, og han får henne også. Det er Papagena, og han har møtt henne tidligere i forkledning, da han avviste henne fullstendig.

Monostatos og Nattens dronning gjør et siste forsøk på å ødelegge alt sammen, men er sendt av gårde av magiske krefter.

Dermed har alle som skal ha hverandre, fått hverandre, og alt har endt godt og alle kan leve lykkelig. Musikken og operaen ender i triumf.