IV. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

AKT 2

 

Marsch der Priester

Det roes helt ned, for en liten inntogsmarsj av prestene.

 

O Isis und Osiris

Handlingen avbrytes av det jeg ikke kan se som annet enn en temmelig umotivert hyllest til de to gudene. Det er Sarastros bass som fremfører den, koret av prestene. Bønnen fra en Sarastro publikum nå  skjønner er snill, er at Isis og Osiris skal beskytte Pamina og Tamino i prøvene de nå skal gjennomgå. Det er en rolig og verdig melodi.

 

Sprecher, Zweiter Sprecher

Det er to prester som fremfører dette korte nummeret.

 

Wie, Wie, Wie

De tre damene til nattens dronning, Tamino og Papageno er med i dette første sprudlende nummeret i andre akt. Damens oppdrag er å få Tamino og Papageno til å snakke, slik at de ikke består den første testen i tempelet. Papageno snakker gjerne, og Tamino snakker til Papageno for å få ham til å tie stille. Også her er hver tone hver karakter synger helt i samsvar med personligheten.

 

 

Alles fühlt der Liebe Freuden

Her er det Monostatos som skal uttrykke at alle de andre får sine kjærester og noen å elske, utenom ham. Han er sint, og smått komisk sint, og Mozart lar han få uttrykke denne ergrelsen i akkurat den riktige melodien.

 

Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen

En av de mest berømte operaarier av alle. Det er dronningen av natten som utgyder sin rettferdige harme over at datteren Pamina, ikke ønsker å myrde Sarastro. Nattens dronning har bare to arier, der den første er forvarselet til denne store. Hun er rasende, for hun ser at datteren med det svikter henne og at hun vil bli stående alene uten å få gjennomført sine ønsker. Dette er det Mozart skal uttrykke i musikken han skal lage. Og han gjør det ved å la sopranen synge på i de aller høyeste og lyseste toner, det er en suveren og overlegen fremvisning av makt og evner, i bakgrunnen ruller fioliner, blåsere og til og med en og annen pauke mener jeg å høre, men den lyse stemmen går alltid over dem alle.

 

In diesen heiligen Hallen

Før denne er det den morsomste dialogen av dem alle. Morden soll ich. Det er Monostatos som ønsker å presse Pamina hennes elskov, veldig komisk, med å si at her er det bare en måte å slippe unna: ”å elske meg”. Sarastro kommer med en gang og avbryter opptrinnet, og Monostatos skifter på ny til den ytterste feighet. Arien til Sarastro handler om at i disse hellige haller, hvor han styrer, er det ingen plass for hevn og forræderi. Her skal kjærlighet råde. Som den selvsagteste ting av verden gir Mozart også dette musikalsk uttrykk.

 

Seid uns zum zweiten Mal willkommen

Etter at Papageno har hatt et lite snakkende mellomspill med det som skal vise seg å være hans Papagena, kommer de tre guttene tilbake med en vakker melodi og vakker sang som passer til dem. Guttene leverer tilbake de magiske gjenstandene, Tryllefløyten til Tamino, klokkespillet til Papageno.

 

Ach, ich fühl’s

Det er først en dialog med en nydelig fløytetone i bakgrunnen. Så kommer en nydelig arie av Pamina. Fløytetonene er naturligvis gjort av Tryllefløyten. Og arien er Pamina som skal uttrykke sin sorg, over at Tamino har sviktet henne og ikke vil svare når hun roper på ham. Dette er en mer ekte og skikkelig sorg enn den enkle lengselen Tamino skal uttrykke i første akt, Pamina har virkelig mistet meningen med sitt liv når Tamino ikke lenger vil ha henne. Det er aldeles nydelig uttrykket, med rolige strykeinstrumenter i bakgrunnen, og hennes sopran høyt over ledsaget av forskjellige treblåsere. Sorgen som handlingen ikke i det hele tatt har bygget opp til, er fullt til stede i denne arien til Mozart, slik at handlingen fungerer allikevel.

 

O Isis und Osiris, welche Wonne!

På ny er det et kor som skal hylle gudene Isis og Osiris. Det er dette koret som skal uttrykke hele Taminos heltemot, for i handlingen har han jo ikke gjort så særlig mye annet enn å tie stille. ”Hans ånd er dristig, hans hjerte rent,” synger prestene, og Mozart gir det en tilbakeholdt melodi som av og til forløser seg i den seiersprestasjonen Tamino i følge operaens gang nå skal ha gjort.

 

Soll ich dich, Teurer, nicht mehr

En aldeles vakker dialog mellom Sarastro og Pamina, hvor Tamino kommer også inn. Pamina er bekymret over at hun ikke skal få se Tamino mer igjen, Tamino er overbevist om at gudene vil hjelpe ham gjennom enhver prøvelse, og Sarastro har bestemt seg for å atskille dem litt til. Prøvelsene er på det nærmeste slutt. Så denne tersetten skal altså gå fra bekymring, heltemot og ro, til avskjedenes følelsesladde tone. Sarastro meddeler at de snart vil gjenforenes for godt, men både Tamino og særlig Pamina har vanskelig for å tro det. For elskende er selvsagt en slik avskjed følelsesladd, og disse følelsene blir behørig tatt hånd om i avslutningen til Mozart.

 

Ein Mädchen oder Weibchen

Her kommer favorittene mine på løpende bånd. Papaegno er og blir helten. Han er nå etterlatt i tempelet med prøvelsene, og har ikke lenger engang Tamino til å støtte seg. Feig og tafatt som han er, bestemmer han seg nå for å satse alt på et kort og ønske seg en kvinne ved hjelp av klokkespillet sitt. Mozart skriver her en lystig melodi, som passer helt til Papagenos temperament. Den lystige melodien åpner også for skikkelig sutring fra Papageno, over at kvinnen han ønsker ennå ikke er der, og til vakker klingeling fra klokkespillet. Dette er et dypt ønske fra en som ikke er i stand til å ønske dypt. I likhet med Tamina ønsker han døden hvis han ikke kan få seg en kjæreste, han sier han da vil dø av sorg, men det eneste han eventuelt er i stand til å dø av, er syting.

 

Bald prangt, den Morgen zu verkünden

Dette er de tre guttene som synger. Det er morgenen som stiger, og det får selvsagt en vakker melodi og sang. De tre guttene oppdager også Pamina, som er helt på villspor, og ønsker å ta livet sitt, siden Tamino er borte igjen. Dette er også av de melodier som skifter så herlig i stemning og musikalsk uttrykk gjennom nummeret.

 

Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerrden

En lang og flott sang. Flere og flere kommer til i koret. Her er det Pamina og Tamino til slutt får hverandre. Nydelig. Nummeret varer nesten ti minutter, og skifter naturligvis en god del i stemning og bygger seg ordentlig opp. Det er musikkens oppgave å uttrykke gleden ho Pamina og Tamino når de får hverandre, en glede også alle de andre tar del i.

 

Tamino mein! O welch ein glück!

Denne fortsetter direkte fra den forrige, og på noen plater er de to slått sammen i en eneste lang og vekslende sang. Det er Pamina som alene får uttrykke gleden og undringen over at hun endelig får sin elskede Tamino, som nå også i operaen har vist seg som en ekte helt.

 

Wir wandelten durch Feuersgluten

Det er selvfølgelig fløytetonene som må avslutte festen. Og nå lyder de himmelsk, alene, bare med noen svake pauketrommer i bakgrunnen. Dette er avslutningen på finalen. Det er fred og lykke og harmoni i landet, og i livet. Tryllefløyten har gjort det. Teksten det avsluttes med, er at prestene inviterer de nye elskende inn i tempelet. Triumfen er sikret, og Mozart bruker ett minutt på å gjøre det også musikask.

 

Papagena! Papagena! Papagena!

Det er bare en karakter som det ikke er blitt orden på. Det blir tatt hånd om i dette lange og herlige nummeret jeg kanskje liker best av dem alle. Papageno har ennå ikke fått sin Papagena. Han leter etter henne, men finner henne ikke. Det er den herligste sutresang om en som vil ta livet av seg. Guten nacht, scvarzer welt. Her skal han ta livet av seg. Han setter alt inn på at hun må dukke opp innen han har telt til tre. Og han teller, og spiller, saktere for hver gang. Briljant gjort av Mozart. Hun kommer heller ikke tredje gangen. Og musikken blir så trist, så trist, at det er vanskelig å tenke seg noe tristere i hele verden. ”Gute nacht, du falsche welt” Og overgangen blir plutselig til de tre guttene som kommmer frem, og sier han kan bruke en fløyte og kalle på henne. Han bruker klokkespillet. Også den melodien passert perfekt inn, lystig og glad. Han kan ønske seg hva han vil, og ønsker at damen skal komme til ham. Og Papagena kommer, til en virkelig flott finale. Så synger de pa, pa, om alle ungene som kommer, Papapgenoer og Papagenaer, det er en lystighet like glad, som det før var trist. Det blir så gjengjeldt, det skal komme en Papageno, og en Papagena. Det er det lystigste og gledeligste i verden. Alle disse stemningene som Papageno går gjennom, er det ene og alene musikken som gjør interessante, og musikken gjør det i tillegg til å være så enkel som Papagenos karakter. Det er bare å gi seg ende over.

 

Nur stille, stille, stille

Det avsluttes med at alt er stille. Dette er skurkene, Monostatos, Nattens dronning og damene hennes, som prøver å krype seg inn i lykkeligheten som nå gjelder alle. Men det går dårlig, de ramler ned. I lyn og torden, og stor dramatikk.

Die Strahlen der Sonne

Til slutt er det Sarastro som synger sin hyllest til solens stråler. De onde krefter er definitivt slått. Alt er godt.