BNbank blitz på Sartor senter

Det har gått en stund siden jeg sist skrev om sjakk. I år har jeg ikke vært med i noen sjakklubb, det vil si at jeg ikke har betalt avgiften til forbundet, og følgelig har jeg ikke fått lov til å være med i noen turneringer. Det har dermed begrenset seg til mitt daglige parti på internettsjakklubben ICC, og nokså daglige oppdateringer på den nasjonale og internasjonale sjakkscenen. I travle tider blir det sjeldnere, og i høst har jeg tapt en del partier på nettet slik at ratingen min har gått nedover.

Men det kjekkeste er nå en gang å spille i virkeligheten, med brett og brikker og motstanderen på den andre siden. Det som før finanskrisen het Glitnir blitz har nå skiftet navn til BNbank blitz, men har fortsatt gjeve premier i nokså gjeve pengepremier og sjansen til å spille mot den nå enda større verdensstjernen Magnus Carlsen. Man trengte ikke være med i klubb for å delta i denne turneringen, og jeg tenkte jeg kunne være med og kanskje skape litt uro i plasslistene. I fjor gikk denne turneringen riktig bra for meg, og etter de første par rundene lå jeg an til Oslotur og mestermøte, men så begynte jeg å møte Bergensmesterne, og ble som vanlig satt på plass.

I år var jeg ikke helt sikker på hvordan det ville gå, da jeg har vært syk de siste dagene, og ikke helt i fysisk form. Sjakkformen har imidlertid vært stigende, jeg har vunnet eller i det minste spilt godt i mitt daglige sjakkparti, og jeg har fulgt nokså nøye med i Europamesterskapet i Novij Sad, Serbia, der Jon Ludvig Hammer sørget for at savnet av Magnus Carlsens ble redusert ned mot null. Hammer ble den beste poengplukkeren på førstebord, og den fjerde beste i hele turneringen når det gjelder oppnådde resultater og kvaliteten på motstanderne. Det er jo litt artig for meg, for tilbake i 2001 i cafesjakken i Sardinen på Verftet, slo jeg ham. Siden har vi ikke spilt.

Det må dog sies at etter vårt forrige parti har Jon Ludvig Hammer utviklet seg, mens jeg stort sett har fortsatt mine variasjoner opp og ned langs stagnasjonen. Jeg er blitt en fryktet motstander, både for meg selv og dem jeg spiller mot, kan man si, fordi verken min motstander eller jeg har noen særlig god kontroll på hva som kan skje ved spillbrettet når jeg sitter der. Når det gjelder åpninger er det noen jeg kan skikkelig godt, noen jeg virkelig har studert og lest om og sett på, og noen jeg ikke kan i det hele tatt. Og også i åpningene jeg trodde jeg kunne godt, er det forferdelige hull og varianter hvor jeg taper øyeblikkelig om jeg bare snubler inn i dem. I midtspiller har jeg min styrke, særlig hvis det er kaotisk og uoversiktelig, eller hvis jeg skjønner hva som foregår der, og min motstander ikke gjør det. I akkurat det siste jeg skrev der, er det mange sjakkspillere på alle nivå som har sin styrke. Sluttspill spiller jeg ikke så veldig ofte, siden mine parti ofte blir avgjørt i ville angrep og avgjørelser før den tid. Om jeg først kommer i et sluttspill, kan jeg en del regler, men jeg tror jeg bruker dem forferdelig dårlig, og er overbevist om at jeg gjør en rekke helt håpløse trekk.

I dag var første motstander en liten sprett som ennå ikke var nådd opp i tosifret alder, vil jeg tro. En grei start, for en som ikke er i form, som jeg, eller for en som er så liten, som ham. Partiet begynte med at jeg satte bort et tårn, et helt tårn som simpelthen bare forsvant fra brettet, fordi han tok det. Han måtte også flere ganger hysje på meg, fordi jeg ikke alltid kunne  skjule mine utbrudd over de håpløse trekkene jeg gjorde. Men når man først har satt bort et tårn, eller gjort en slik alvorlig feil, skjerper man seg gjerne litt ekstra, og i den neste fasen av spillet spilte jeg ikke så verst, slik at jeg fikk tilbake først en spinger, så en løper, før jeg byttet en av mine løpere mot hans tårn. Dermed ledet jeg med løper og flere bønder, mens vi også hadde hvert vårt tårn. Tiden var tydeligvis inne for å gi litt tilbake, så først lot jeg ham ta tårnet mitt, siden løperen. Etter at han også tok alle bøndene, var spillet over.

Spillet mitt var så håpløst at jeg tenkte jeg kanskje måtte si jeg var syk, og trekke meg fra hele turneringen. Vanligvis når man taper brikker i sjakk når man er litt over nybegynnernivået, så er det fordi man faller for en kombinasjon eller et lurt triks fra motstanderen, alle mine brikker ble tatt av min motstander i løpet av ett trekk. De stod rett i slag, som vi sier på fagspråket. Neste parti var mot mesterspilleren Kjetil Stokke, her forsøkte jeg å konsentrere meg, og hadde en grei plan ut i fra åpningen. Men han er simpelthen bedre enn meg, og utspilte meg enkelt.

Alle som kjenner meg vet at jeg er en forferdelig dårlig taper, og at jeg er stolt av det, nå hadde jeg tapt to ganger og alt håp var allerede ute. Neste parti var på ny mot en liten smågutt, han spilte samme åpning som førstemann, og selv om jeg tror han gjorde forferdelig store feil, og jeg ville fått forferdelig lett spill om jeg bare hadde utnyttet meg av det skikkelig, klarte jeg likevel å vende partiet til min fordel, og vinne, selv om det var helt vilt og livsfarlig for alle som deltok. Neste parti var mot en voksen, han spilte ryddig og godt, og det var hele tiden mulig å skjønne hva han drev med, i motsetning til for ungene, som bare kaster alle brikkene inn i kaos. Jeg drev også og la planer som en mesterspiller, og «ofre bonde for aktivitet» og «satset på viktige felter», uten at det i starten slo ut til andres fordel enn hans. Men så fikk jeg inn en kontring, og partiet var over i løpet av fire raske trekk. Bang. Sånt er kjekt.

Så tapte jeg litt igjen, i et veldig ivrig parti der jeg tenkte at nå har jeg motstanderen matt, bare for å oppdage at jeg allerede hadde tapt. Kongen min stod i slag. Jørgen Hoel fra Bergen sjakklubbs ungdom har jeg spilt mot flere ganger, han er sikkert bedre enn ungene jeg tapte mot, og han spilte akkurat den samme åpningen som Kjetil Stokke. Jeg gjentok den samme planen min, men med litt bedre trekk, og svartrekkene fra unge Hoel var nok også av en annen kvalitet enn av mester Stokke, og jeg fikk etter hvert presset han over på defensiven, hvoretter jeg ekspederte ham raskt.

Neste parti var mot en ny unge, Håkon, het han. Det ble fransk. Det er nettopp en av de åpningene jeg føler jeg har studert, og hvor jeg vet jeg har gode resultater, det er kanskje en av de åpningene hvor jeg har vunnet oftest på internettet. Jeg vet hva det gjelder om der, og jeg pleier som regel også å finne de riktige planene til mitt og min motstanders nivå, om det dukker opp noen overraskelser. Men min unge motstander med det lange håret hadde lært seg noen trekk i denne åpningen som jeg hadde helt feil medisin mot, slik at han pløyde rett igjennom stillingen min, hvorpå jeg var sikker på jeg skulle få det man på sjakkspråket kaller «kompensasjon», det vil si at jeg har noe igjen for innrømmelser jeg har gjort. Jeg fikk ingenting igjen. Tvert i mot, så tok han dronningen min. På nytt måtte jeg slippe fra meg et ukontrollert utbrudd, «NEI!», hvorpå min motstander like lydlig utbrøt «jo». Å miste dronningen er vanligvis en katastrofe i sjakk, men til min fordel var i hvert fall åpningen forbi, og det er i midtspillet jeg har min styrke. Så nå hadde ikke han flere triks på lager, og måtte finne seg i at jeg snørte ham skikkelig sammen. Dessverre fikk jeg ikke satt inn den siste finishen, og i en avsluttende sekundstrid på klokken kom han heldigst ut, da han plutselig tok kongen min.

Så ble jeg spilt av brettet av en som heter Abdullah, en som jeg aldri har sett før, men som visstnok er veldig flink, og som det viste seg, vant alle partiene i første runde. Siste motstander for meg var enda en av våre nye landsmenn, eller hva vi nå skal kalle dem, en hyggelig fyr fra Sotra, tror jeg han var fra. Med tre poeng hadde jeg ingenting å spille for, og min motsatnder var allerede kvalifisert for neste runde. Så vi spilte helt uten press. Det førte også til at jeg blandet sammen åpningstrekkene i to varianter av samme åpninger, slik at stillingen min ble helt komisk, eller i det minste uvanlig, noe vi begge påpekte og var enige i. Ofte er det i slike partier gunstig for meg å bli ferdig med åpningen, jeg er ikke så flink der. I midtspiller går det bra, om jeg finner en fin plan, og det gjorde jeg her. Jeg vet hvilke felt som er vikige i Caro Kann, som var åpningen vi spilte, og fra den komiske og uvanlige stillingen min fikk jeg pussig vridd inn oppmerksomheten mot akkurat disse feltene, og erobret dem. Siden fikk jeg inn en del snedige kombinasjoner, «vi får se om det er så farlig», sa min motsander, og tre trekk senere var han matt.

4 poeng skulle vise seg å holde til delt fjerdeplass med nevnte Håkon og en annen som hadde spilt to remiser, jeg lurer på om det ikke var han som jeg tapte mot like før jeg skulle sette ham matt. Tie-break heter det, i sjakk, når noen har lik poengsum, og man likevel skal skille dem. Flest seire gjaldt, innbyrdes oppgjør gjaldt ikke, og dermed skulle Håkon og jeg spille stikkamp, såkalt «Armageddon». Dette dramatiske navnet vil si at alt avgjøres ved dette partiet, hvit har seks minutter, svart fem, og hvit er nødt for å vinne for å vinne. Svart vinner også ved uavgjordt. For spillere på mitt nivå er ikke dette så farlig, vi spiller aldri uavgjort, og svart eller hvit er nokså hipp som happ. Jeg tror ikke jeg har vunnet så mange flere hvite partier enn svarte, i mitt liv. Jeg skulle i alle fall ha hvit mot Håkon, og jeg satset på den samme åpningen, for på ny å bli utspilt. Forbedringen var at jeg denne gangen satte bort to bønder, i stedet for dronningen og to bønder, og at jeg satte bort tårnet mer eller mindre bevisst, mens dronningen bare forsvant. Med tårn og bønder i undervekt i en stilling som også ellers hadde store problemer, var det få ting som tydet på et heldig utfall av armageddonen, særlig siden jeg i tillegg måtte vinne, mens han kunne nøye seg med uavgjort. Hele tidsfordelen og vel så det hadde jeg for lengst brukt opp ved å tenke gjennom åpningen hans. Men nå var vi over i midtspillet, som er min styrke, og der spilte jeg på den lille sjansen jeg hadde, og fikk etter hvert gitt ham noen vanskeligheter, først med en springer og løper, siden med to bønder på vei opp mot forvandlingsfeltet i sentrum. Han ble etter hvert nokså stresset av dette, og tilbød i sin nød remis, det vil si uavgjort, med et smil avslo jeg, og mattet ham fem-seks trekk senere. Han var knekket også i nervene.

Dermed var jeg i finalen, der jeg skulle møte mesterspilleren Eirik Gullaksen, vinneren av den andre gruppen. Vi spilte Najdorf, en annen av åpningene jeg kan, men som IM Gullaksen naturligvis kan bedre, og han fikk inn et triks som jeg kjenner, men som jeg ikke fikk avverget denne gangen heller. Jeg er ikke sikker på om det er helt håpløst at han fikk inn dette, han ofrer offiser for tre bønder, og kongestillingen min er ødelagt for alltid. Men det gir en del kontringsmuligheter også for meg, og hvis det blir ordentlig kaotisk er det også for mesterspillerne vanskelig å ha full kontroll. Han vant imidlertid dette partiet lett, det skal sies. I returoppgjøret var det ny Sicilliansk, ny åpning jeg skjenner, Sveshnikov, heter den på engelsk, jeg vet litt hva det gjelder om og lurer på om det ikke er Gullaksen selv (eller en annen av mesterne fra Bergen sjakklubb) som har lært det til meg. Gullaksen hadde imidlertid en finesse også islendingen i Nordnes sjakklubb har brukt mot meg under julebordsturneringen i sjakklubben, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mot det, og det ender i uavgjort hvis hvit vil. Jeg kunne dermed ta uavgjort mot en mesterspiller, men da ville jeg være ute av turneringen, og det er feigt. Så jeg valge et trekk som sikkert taper en bonde, men som fortsetter spillet.

Siden fikk jeg inn en kontring som Gullaksen overså, og jeg tror jeg en tid stod rett og slett best. Jeg tok tårnet hans, og hadde jeg bare fått ut springeren som tok det, så hadde jeg vunnet lett. Men alle mesterspillere spiller ekstra godt når de har gjort en feil, og selv om jeg i det minste kunne sikret meg en remis underveis, spilte jeg på vinst til siste slutt, og gikk ned med flagget til topps. Det var ikke så verst. Jeg hadde gjort en ikke så verst turnering.

Finanskrisen gjorde sitt til at det ikke ble noen pengepremie eller gavekort på meg i år. Det ble det i år, og det er som følge av dette gavekortet jeg har Dylanfilmen «I’m not here» på DVD.

I turneringen møttes som ventet Kjetil Stokke og Eirik Gullaksen hverandre i finalen. Jeg mener Gullaksen presset i begge partiene, i første parti var stillingen svært lukket, men Gullaksen lå foran på klokken, og fikk også presset Stokke mer enn omvendt, før Stokke kontret og hadde kunnet vunnet, om det bare hadde vært tid nok. Partiet endte remis. I andre parti spilte Gullaksen svart, og presset voldsomt, før Stokke på ny fikk inn en kontring, og snudde alt sammen i løpet av to trekk. Dermed er det Stokke som i år som i fjor får reise til Oslo, og møtte Magnus Carlsen og Hikaru Nakamura til lynspill. Han skal ha lykke til!

Jeg går tilbake til nettsjakken og mine andre gjøremål.