Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

I min lesning av russiske romaner på originalspråket har jeg lagt meg for vane å ta for meg de aller største. Det begynte med Brødrene Karamasov, fortsatte med Mesteren og Margarita, deretter leste jeg Forbrytelse og straff, så var det Anna Karenina, og nå er det altså Idioten. Alle har jeg selvfølgelig tidligere lest på norsk, og den norske oversettelsen er også nå god å ha å støtte seg til. Idioten er oversatt av Geir Kjetsaa, det er også han som har oversatt den versjonen av Brødrene Karamsov jeg for det meste støttet meg til (siste del leste jeg i en utgave oversatt av Olaf Broch, mener jeg å huske). Kjetsaa er som vanlig en stødig oversetter, men han har en uvane med å gjøre det lett for seg selv når han støter på problemer. Det dekker som regel noenlunde meningen, men det er slett ikke alltid det samme som Dostojevskij selv har skrevet.

Romanen Idioten blir til på 1860-tallet, den gang Dostojevskij selv er gjeldsslave og må flykte fra Russland for ikke å havne i gjeldsfengsel. Han legger seg for vane å få penger på forskudd fra forleggeren, og for å få disse forskuddene, sier han at han er kommet mye lenger med romanprosjektene sine enn han egentlig har. Dermed får han noen forferdelige tidsfrister å forholde seg til for å få ferdig romanene sine, og ved en anledning risikerte han å miste rettighetene til alle verkene han hadde skrevet og kom til å skrive, om han ikke fikk ble ferdig i tide. Romanen han da tenkte å skrive var Forbrytelse og straff, da han så det ble helt umulig, skiftet han til en kortere roman og skrev Spilleren i stedet. Så skrev han Forbrytelse og straff i stedet.

Også Idioten er skrevet stort sett like raskt som det tar å bevege pennen over papiret. Han var heldig og var gift med en herlig kvinne som kunne renskrive manuskriptene hans, hun er etter min mening den suverent viktigste konen i litteraturhistorien, uten henne hadde rett og slett ikke Dostojevskij fått ut bøkene sine. Hun stod også med ham en periode i livet der han slet skikkelig, både med epilepsien og med spillegalskapen, og altså med gjeldsbyrden og sin egenpålagte landsforvisning. Det er også i denne perioden Dostojevskij skriver noen av sine aller største romaner.

Dostojevskij er min ubestridte favorittfavorittforfatter, og jeg har lest alt av ham og mye om ham. Hva jeg skriver om Idioten er slett ikke alt suget av eget bryst. Min tolkning og lesning henter nok mest fra Bakhtin, men jeg kjenner ikke Bakhtin så godt at jeg kan kalle meg noen disippel. Jeg tror bare at han har påvirket også andre som skriver om Dostojevskij, inkludert oversetterne våre og deres tanker i forordene og etterordene.

Et herlig kjennetegn med Dostojevskij er at alt skal skje på en gang. Der Tolstoj skuer ut over det hele og har full kontroll på det hele fra start til mål, står fortelleren til Dostojevskij alltid midt i tingene, og vet ikke hva han skal fortelle først av alle opplysningene han har. Handlingen er uhyre intens, det står alltid svært mye på spill og det blir alltid avgjort i løpet av svært kort tid. Romanene hans er svært tykke, men handlingen strekker seg gjerne bare over et par dager. Karakterene er alltid sterkt utsatt for og sterkt mottaglige for påkjenninger og inntrykk, og blir kjørt gjennom de verst tenkelige situasjoner og utfordringer, akkurat det som ikke må skje, skjer hele tiden.

Første del av Idioten har kolossalt mye handling presset inn i de drøye sidene det tar å fortelle det som skjer. Men tidsrommet fortellingen foregår er ikke mer enn en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn på stasjonen i Petersburg, med fyrsten og Rogozjin ombord, til Rogozjin samme kveld rapper med seg Nastasia Filipovna fra fødselsdagsselskapet hennes. Situasjonen er helt skjebnesvanger, for henne, for Rogozjin, for Ganja, for general Jepantsjin, for Totskij, og for mange, mange flere.

Å lese Idioten på ny er et meget behagelig gjensyn. Det er også sjelden Dostojevskij utmerker seg med slik herlig humor, som her, når han lar fyrsten varte opp med de mest uventede handlinger og utsagn midt i dette verst moralsk forkrøplede russiske samfunn man kan tenke seg. Og første del er bare en fjerdel av handlingen…

Handlingsreferat

Handlingsreferatet er foreløpig basert på gamle notater, og er ikke renskrevet til god standard ennå.

Kap 1

Historien begynner med at fyrst Myskjin sitter på toget hjem fra Sveits. Sammen med ham sitter Rogosjin og Lebed, som han på dette tidspunkt ikke kjenner. De kommer naturlig i snakk, men samtidig som snakket er naturlig, blir karakterene med en gang avslørt. Rogosjin som stiller nokså ubehagelige spørsmål, Myskjin som naivt, godtroende svarer. Lebed avslører seg som narr og intrigemaker.

Kap 2

Deretter blir familien Jepantsjin presentert. Først generalen selv, siden konen Lisaveta, og de tre døtrene Alexandra, Adelaida og Aglaja. Den klassiske ekteskapsproblematikken skinner igjen for søsknene, den yngste er vakrest og mest bedårende, Alexandra på 25 begynner å bli for gammel. Fyrsten besøker familien, da de visstnok muligens skal være i slekt, og han sjarmerer dem med sin naitivitet selv om de på forhånd frykter ham
Kap 4

I det sentrale fjerde kapittel blir den første tragedie presentert. Nastasia Filippovna blir etablert i første kapittel, da hun er hovedperson i en historie Rogosjin forteller. I fjerde kapittel er hun også med i en historie liksom utenfor handlingen. Historien viser hvordan Trotskij skal gifte seg, men på grunn av Natasja har problemer med det. Siden Trotskij er hovedpersonen i fortellingen, og han fremstilles med varme, kommer en dirrende spenning over Nastasia. Men når man tenker gjennom saken skjønner man hun har grunn til sin harme, etter isolasjonen der ute på Trotskijs gods. Med opplysningene som siden kommer frem er harmen til og med berettiget. Leseren forstår bare at det er komplikasjoner i forbindelse  med et ekteskap, og at det har store forgreininger, og at det i stor grad dreier seg om å ha fasaden i orden.

Kap 5

Handlingen fortsetter med at fyrsten blir kjent med generalinnen og døtrene. Fyrsten får god tid til å presentere seg, leseren får presentert noen fine anekdoter fra tiden i Sveits. De har nesten form som selvstendige noveller. Det handler om dødsstraff, frafalne, barn og kjærlighet. Etterpå forsnakker fyrsten seg, og avslører at han har hørt om Nastasia Filippovna. Handlingen bygger seg ut. Ganja har skrevet brev til Agalja, om giftemål og vil at hun skal råde ham til å la være. Agalja leser langt mer enn leseren har sjanse til, og fyrsten blandes troskyldig opp i det hele. Ganja hisser seg voldsomt opp. Det ender med at fyrsten flytter inn til ham, i kapittel åtte hvor Nina Aleksandrovna og Varvara Ardaliovna også blir presentert sammen med de andre som bor i leilighetskomplekset Ganja bor. General Ivolgin lyver så det renner. Familieforholdene er komlekse og typiske, og så dukker Nastasia opp midt under en krangel.

Nastasia blir sentrum i situasjonen. Ganja skammer seg over familien, og gamle Ivolgin kommer og dummer seg ut. Nastasia virker til å nyte det, mens de andre gremmes. Historien om hunden og sigaren forekommer her, attpåtil med general Jerpantin i hovedrollen. Nastasia avslører brutalt løgnen til slutt. Det er ikke noen god stemning, da Rogosjin og Lebedev kommer. De gjør alt verre ved å begynne å by på Nastasia, Rogosjin går fra atten- til hundre tusen rubler. Det blir skandale, Varja spytter Ganja i ansiktet, og fyrsten ordner opp og får betalt med en ørefik.

Kapittel 11 brukes til å snakke ut om tingene. Kolja og fyrsten, fyrsten og Ganja.

Det 12 kapittel foregår på puben med general Ivolgin, og på leting etter selskapet til Nastasia, som foregår i

Kap 13
Fyrstens ankomst vekker forbauselse siden han ikke er invitert, men han er en fin balanse i et selskap med mange spisse konflikter. Ferdystsjenok irriterer alle, og Nastasia er uberegnelig. Ferdystsjenok foreslår sin selskapslek, og avslører sin dumhet med å fortelle en historie som sannsynligvis er ærlig, og som i alle fall stiller ham i et forferdelig lys. Trotskij og Jepantsjin er sluere, og forteller hisorier der slettheten engentlig er edel, og mer en følge av uhell enn av bevisst handling. På toppen av det hele ligger det langt tilbake i tid, og med helt andre personer enn dem som er til stede i selskapet. Det er meget sterkt når Trotskij forteller, og Nastasia er til stede og kan avsløre ham så inderlig. Nastasia skaper en historie der og da, og forteller den – en selskapslek. Hun gifter seg ikke med Ganja, fordi fyrsten sier nei.

Kap 15

Rogosjin kommer med hundre tusen kroner. Nastasia avslører seg i rene ord. Det er sterkt. Fyrsten frir. Fyrsten har arvet.

Kap 16

Nastasia sier ja til fyrsten, Darja Alexandrovna i fyr og flamme, Fyrsten tilgir Nastasia, Nastasia går likevel med Rogosjin, Nastasia kaster hundre tusen rubler i peisen for at Ganja skal hente dem, Ganja avstår fra dem..

*

Persongalleri

Som vanlig blir tingene skrevet litt pø om pø, så vi får se hvor nøye jeg får gjort dette.

Fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin (Fyrsten) – Dette er hovedpersonen og den romanen spenner seg rundt. Ideen til Dostojevskij er å plassere en absolutt og fullkomment god person inn i et vanlig, forfallent og forkvaklet miljø i den tidens moderne Russland. For Dostojevskij er bare Kristus fullkommen, og Dosojevskij lar derfor fyrsten være en slags kristusfigur. For å gjøre ham kunstnerisk troverdig, er han nødt til også være en slags idiot, for man skal være temmelig naiv for å holde det gode og tro blindt på det gode i det miljøet fyrsten opererer i.

Anastastia Fillipovna Barasjkov (Nastasia) – Dette er den ene av de to kvinnene i trekantdramet om Idioten. Hun er blitt seksuelt misbrukt og så forlatt i barndommen, og er nå en forfallen kvinne og aller mest i egne øyne. Denne type karakterer blir ingen steder fremstilt så overbevisende som i russisk litteratur, og aller mest hos Dostojevskij selv.

Rogosjin – Dette er konkurrenten til fyrsen om Nastasia. Han er den hun kan flykte til når selvforakten blir for stor. Hun straffer seg selv med å væe med ham.

Jepantsjin-familien

Ivan Fjodorovitsj Jepantsjin
Lisaveta Prokofjevna
Alexandra
Adaledia
Agalja – Den yngste søsteren og den viktigste karakteren i Jepantsjin-familien. Hun er konkurrenten til Nastasia om fyrsten, og også det beste brudeemnet i romanen. Mange ønsker denne unge, vakre og rike kvinnen av god slekt.

Ivolgin-familien

Det er hos denne familien fyrst Mysjkin bor i første del av romanen.

General Ardalion  Ivolgin – Tragisk figur som har mistet all sin verdighet, og utvikler en stadig større alkoholisert galskap utover romanen, inntil han dør av slag i del fire.

Nina Alexandrovna Ivolgin – Konen til general Ivolgin.

Ganja – Sønn av general Ivolgin, og i følge Dostojevskij selv i romanen den personifiserte middelmådighet. Han skammer seg frykelig over sin miserable tilstand, over sin far, over at han har så sterkt behov for penger, over at han mangler penger, og at han ikke er i stand til å oppnå noe av det han føler han burde oppnå.

Varvara Ardaliovna Ivolgin (senere Ptitsyn) – Ganjas søster. Også en av dem som forsøker å få skikk på familien. Hun ser opp til sin bror Ganja, og forsøker å få ham gift med Agalja Jepantsjin.

Nikolaj Ardalionovitsj Ivolgin (Kolja) – Yngstebror til Ganja og den yngste karakteren i romanen. Han er 14 år, og har ennå et rent og lettpåvirkelig sinn. Han lider fryktelig under farens problemer, under vanskelighetene til Ganja og også til vennen Ippolit, som han ser veldig opp til. Kolja tror fortsatt at problemene kan løses.

Banden til Rogosjin

Lebedev – En sleiping

Vladimir Doktorenko

Antip Burdovskij – Er kun med i romanen for å gjøre krav på fyrstens formue i del 2. Egentlig er han en uskyldig figur som blir utnyttet.

Bokseren Keller – Min favoritt.

Andre

Ippolit Terentjev – Koljas unge og dødssyke venn.

Ferdatsjenko – Deltar i begynnelsen av romanen. Bor hos hos Ivolgin, der han spiller rollen som klovn og narr. Forsøker å være en interessant og original figur, men vet for lengst godt at han ikke er det.
Darja Alexandrovna

Fyrst Sjt. – Forlovet med Adelaida Jepantsjin

Ptisyn – Blir i løpet av romanen gift med Varvara Ardaliovna Ivolgin, søsteren til Ganja.

Trotskij – Deltar i begynnelsen av romanen. Det er han som har misbrukt Natasia på godset sitt ute i provinsen.

Jevgenij Pavlovitsj Radomskij – En av beilerne til Agalja Jepantsjin.

*

De andre postene om Idioten finner dere her:

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

– Med handlinsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

– Med handlingsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

– Med handlingsreferat og analyse