I dag var jeg til intervju med politiet. Det var noe jeg hadde ventet på, for jeg visste eller antok at de måtte intervjue meg, for å forsikre seg om at opplysningene vi hadde gitt i søknaden var riktige, og at ekteskapet vårt var oppriktig gjort fordi vi ville leve sammen, og ikke pro forma for å få henne inn i landet. Jeg hadde ingenting å frykte, men intervjuet skulle allikevel bli en stor skuffelse.
Jeg ble meget glad da jeg fikk innkallelsen fra politiet, eller brevet med beskjeden om at saken var overbrakt dem, og at jeg skulle kontakte dem. Det betydde at saken var i gang, og da tenkte jeg at den ville gå raskt, siden den var så opplagt.
Jeg samlet sammen de papirene og dokumentene jeg ble bedt om å ha med, og møtte opp til politistasjonen til avtalt tid. De nødvendige spørsmålene ble spurt for å finne ut hva ekteskapet vårt var for noe, hvordan vi hadde møtt hverandre og hvordan bryllupet hadde vært. Det var ingen sak for meg å svare på disse spørsmålene her. Og politirepresentanten hadde selvfølgelig heller ingen innvendinger. Skulle noen få lov til å gifte seg og gjenforene seg her i landet, så måtte det da være oss.
Jeg var ikke nervøs i det hele tatt, verken før, under eller etter intervjuet. Men jeg skulle likevel få en stor skuffelse, og det var når han informerte om den videre behandlingen. Den skulle sendes tilbake til UDI, og legges i den store posthyllen. Om to til tre måneder kan jeg ringe ham, om jeg ikke har hørt noe innen det. To måneder er januar, tre måneder er februar. Og jeg som så inderlig gjerne ville ha henne hjem til jul og bursdagen min.
Nå ser det håpløst ut å få det ønsket oppfylt. Og det synes jeg er oppriktig dumt, når saken nå ville vært ferdig behandlet med en gang de hentet den frem. Det ville tatt dem et øyeblikk, og vi ville kunne feire jul sammen i Norge.
En helt grei blogg 