V. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Plassering i litteraturhistorien

I en travel periode for meg må jeg nesten avslutte det jeg har begynt, og plassere Tolstojs roman Anna Karenina i litteraturhistorien. Denne plasseringen henger tett sammen med hva jeg skrev om i forrige post om romanen, nemlit Tolstojs skrivestil. Dette er en roman som har alle kjennetrekk fra realismen.

Romanen Anna Karenina ofte blir sammenlignet med er Madame Bovary, av Gustav Flaubert. Denne romanen er det så lenge siden jeg har lest, at jeg husker den knapt. Men av hva jeg husker, er kjærligheten og lidenskapen mer en lek for madame Bovary, det er et liv hun velger, mens det for Anna Karenina er et liv hun er offer for. Hun velger aldri i forholdet til Vronskij, hun blir drevet til sine handlinger av den brennende lidenskapen. Slik skulle hun kanskje ha mer til felles med Wagners opera, Tristan og Isolde, enn med Madame Bovary. Likheten til madame Bovary er selvsagt at begge er tidlige realistiske romaner, de handler om kvinner fra borgerskapet, som bryter med borgerskapets lover.

Anna Karenina kan også sammenlignes med Nora i et dukkehjem. Igjen synes jeg sammenligningen kanskje mer har å gjøre med at begge handler om kvinner som bryter ut av ekteskapet, og begge verkene ligger nær hverandre i tid og i stil. Jeg tror ikke Anna Karenina og Nora ville forstått hverandre særlig godt. Anna Karenina uttaler ingen steder at hun ikke tror på ekteskapet, hun vil heller ikke gjøre opprør mot noe, hun vil bare være sammen med Vronskij fordi hun elsker ham så lidenskapelig. For Nora er opprøret hele hovedsaken, og det eneste som teller. Hun bryter ut av ekteskapet i et forsøk på å finne seg selv og oppnå selvstendighet. Dette er overhodet ikke noe mål for Anna Karenina.

De realistiske romanene forteller historier som ikke kan fortelles lenger. Det er borgerskapets romaner, som skal avsløre borgerskapets løgner. Romanene (og de andre verkene, som det omtalte dukkehjemmet) ble imidlertid snart tatt til seg av nettopp det samme borgerskapet det skulle kritisere, og ble på den måten etter hvert en del av løgnen. De tyske litteraturkritikerne i mellomkrigstiden med Adorno i spissen reagerte sterkt på dette, og mente at romanen med det var død. Det var bare de aller ypperste forfatterne som klarte å finne en løsning på dette problemet, slike som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil, som jeg kjenner godt, James Joyce og Marcel Proust, som jeg kjenner dårlig, eller ikke i det hele tatt, og også en russer som Bulgakov må vi ta med. Hos disse er romanene aldri fortellinger i den forstand, det er alltid noe mer, aldri en forfatter som har gjennomskuet sannheten, og nå skal presentere den for leseren.

Tolstoj er etter min mening den aller største og aller mest allvitende fortelleren som finnes. Selv etter Nietszche hvor alt er blitt subjektivt, og sannheten er blitt polyfon, forledes man ved lesingen av Anna Karenina til å tro at Tolstoj sitter med fasiten til livet. Det han skriver er riktig.

Dostojevskijs romaner peker fremover. De sprenger rammene av tiden de er skreve i. Det gjør aldri romanene til Tolstoj. Hans romaner oppfyller dem. Så man kan si at Anna Karenina er høydepunktet av skildringen av en utropskapshistorie, og hvilke konsekvenser det får. Det kan ikke gjøres bedre enn dette, og vil aldri bli gjort bedre. Senere forfattere er nødt til å skrive subjektivt, mens Tolstoj kunne og gjorde det inntrykk av å skrive objektiv, og i denne objektive skildringen og skrivingen er det ingen som overgår ham.