Takksigelsesdag 2009

Det er takksigelsesdag, eller Takknemlighetsdag, som mor kaller det. Hun har nemlig fått seg blogg, den heter Famile og slitte joggesko, og er lagt inn også på lenkelisten min til høyre. Hun har skrevet 6 innlegg siden bloggen ble åpnet 17. november, det er et tempo ikke engang jeg kan holde følge med. Bloggen handler om hverdagen hennes i Gaupeveien 5, og hvordan det er å orientere seg og få seg inn i et nytt liv etter at far døde i fjor, og mor ble altfor tidlig enke. Mor har alltid skrevet lett og greit, og har allerede funnet seg til rette med nettskriving ser det ut til. Det er en blogg for venner og kjente, og venner og kjente vil helt sikkert ha glede av den. For å si det rett ut tror jeg også mor vil ha glede av den. Det er akkurat som man har noen ekstra å snakke til når man kan skrive hverdagens opplevelser ut på en blogg. Jeg tror det er en sunn og fin hobby.

Men det var ikke mors blogg det skulle handle om i dag, det er dagen i dag som er takksigelsesdagen. I fjor skrev jeg litt om historien til dagen i posten Takksigelsesdag i Gaupeveien 5, og litt om hvordan vi pleide å feire den hjemme. Fjorårets takksigelsesdag ble veldig spesiell, da det bare var godt halvannen måned siden far svært uventet døde, og det at vi skulle finne ting å glede oss over og takke for kjentes mer som en plikt, enn noe som var naturlig. Senhøsten i fjor var svært tung.

I år er det ganske annerledes, i alle fall for meg som er pussig nygift og full av tanker om hvor bra det er, og hvordan det nå skal gå. Jeg flommer over av tanker om hva jeg skal takke for og glede meg over, alt sammen har med min kjære kone Olia å gjøre, og alle ønsker for neste år handler om at hun skal få det bra, og at jeg også skal få det bra i den rekkefølgen.

Det er akkurat nå ganske slitsomt med en eksamen som har vist seg litt mer omfattende enn jeg ubekymret gjorde regning med. Jeg har også en del små og store plikter jeg absolutt skulle ha gjort, men som jeg ikke helt får ut av verden, og som derfor henger over meg og plager litt. Det er også slitsomt med uvissheten om når Olia får komme til Norge, og særlig er det dumt at hun sannsynligsvis ikke får komme til jul. Det kunne være et kortsiktig ønske, at Olia fikk komme opp hit til jul, slik at vi fikk feire jul med hele familien og at både Olia og jeg fikk møtt alle sammen nede i Sandnes.

Vi innstiller oss imidlertid på at det blir Olia og jeg i Kiev, resten av familien i Sandnes, eller det vil si, Olia og jeg med familien hennes i Kiev, mens familien min vil være i Sandnes. Det skal nok gå bra det også, selv om vi må omstille oss litt.

Og uansett er det den betydelige forskjellen at hva som i år ikke kjennes så bra, alt sammen bare er noe midlertidig, mens det som ikke kjentes bra i fjor når var nettopp var død, virket til å ville vare evig. Om en måned vil alle pliktene og alt som henger over meg nå være overstått, enten jeg har klart dem bra eller ikke, og jeg vil på ny være med min Olia og ha fri og ferie som jeg alltid har hatt det med henne. Og om en måned til kan vel ikke saksbehandlingen om familiegjenforeningen trekke ut lenger, da må hun vel få lov til å reise opp til meg slik at vi kan bo sammen og være sammen resten av livet. Det er mitt ønske.

Jeg takker for henne.