Bloggåret 2009

Året 2009 går mot slutten. Jeg har fanget bloggstatistikken klokken 1900, min kjære kone står på kjøkkenet og lager mat, og jeg er rett ut sagt henrykt. Året 2009 er året jeg møtte henne, bryllupet vrt er på 11 plass over de mest besøkte postene for i år. Dessverre kan jeg ikke ha en egen liste over bloggposter skrevet i 2009, slik at listen vil være dominert av poster skrevet året før. Poster som er skrevet tidlig på året vil også ha en fordel, siden de kan samle treff lengst.Flere av postene mine er langtlevende, og får stadige treff lenge etter at de er skrevet.

I fjor postet jeg listen over absolutt alle blogginnleggene mine. Denne gangen nøyer jeg meg med dem som har fått over 100 treff i 2009. Aller flest treff har bursdagsposten om min søster Tone som fyller 30 år fått. På andre plass er en ny post med bryllupet til Ingrid og Pål, den har fått over 500 treff på det drøye halve året den har eksistert, og er en langt mer forseggjort post enn søsterposten. Nye poster om russiske ordtak er alle høyt oppe, som en liten mening om svineinfluensaen er det, og posten om mitt eget bryllup. Forresten kan dere jo alle bare se listen min selv.

Målet for året var å få 200 treff samlet for de fire bloggene mine. Det greide jeg akkurat, men slett ikke sånn som ventet. Hovedbloggen (denne) fikk 86 treff, den engelske fikk 3 treff, lektorbloggen 17 treff, og poesibloggen 94 treff. Det var altså poesibloggen som reddet meg, og det med en voldsom høstspurt, der det måned etter måned var over 200 treff. Den engelske bloggen var ment for å dele reiseerfaringer med, med dem jeg eventuelt traff på reisene mine. Men siden jeg på årets første reise denne gangen traff Olia, som jeg altså nå er gift med, så var ikke denne bloggen lenger så aktuell å opprettholde.

Generelt vil det bli mindre tid til bloggskriving fremover. Her på hovedbloggen vil jeg skrive når jeg har noe på hjertet, og ikke forplikte meg verken til daglige oppdateringer som jeg hadde første året, og minst fire poster hver uke som jeg hadde andre året.

Her er listen over de best besøkte postene for i år.

Tone Sivertsen – 30 år 718 Mer statistikk
Bryllupet til Ingrid og Pål 570 Mer statistikk
Å reise med den transsibirske jernbanen 404 Mer statistikk
Russland 404 Mer statistikk
Flere russiske ordtak… 374 Mer statistikk
Konflikter i Kongo og andre steder i ver 370 Mer statistikk
Polen 358 Mer statistikk
Svineinfluensa for oss uten frykt 332 Mer statistikk
Henrik Wergeland (1808-1845) 328 Mer statistikk
Jennys konfirmasjon 297 Mer statistikk
Mitt russiske bryllup i Kiev! 279 Mer statistikk
Kjøretur Bergen – Stavanger 266 Mer statistikk
God russisk jul! Счастливого Рождество! 247 Mer statistikk
Skitur til Tveitakvitingen 235 Mer statistikk
Gaggia – hyllest til en kaffekvern 219 Mer statistikk
Måken, av Anton Tsjekhov 212 Mer statistikk
Giftemål i Kiev 208 Mer statistikk
Rundtur i Riga 200 Mer statistikk
Hedda Gabler, på DNS 194 Mer statistikk
Mesteren og Margarita i litteraturhistor 193 Mer statistikk
Vodka – En overlevning fra fortiden (og 168 Mer statistikk
En fin liten dings – Ekstern harddisk fr 164 Mer statistikk
Marte og Hernans bryllupsfest! 158 Mer statistikk
Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostoje 148 Mer statistikk
Babi Jar 147 Mer statistikk
I dag ville far vært 60 år 147 Mer statistikk
Bilder fra bryllupet 147 Mer statistikk
Buss Bergen – Stavanger 138 Mer statistikk
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra 131 Mer statistikk
Visum til Russland (og billetter til Mos 131 Mer statistikk
For lite salt, på bordet, for mye salt, 131 Mer statistikk
Jekaterinburg 131 Mer statistikk
Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov 127 Mer statistikk
Sibirsk badstue 125 Mer statistikk
Faidon, en dialog av Platon 125 Mer statistikk
Oro Jaska Beana (Ti stille, Ari Behn) 117 Mer statistikk
Til Trondheim for å feire bryllup 113 Mer statistikk
En alle tiders tur i Bergensfjellene 108 Mer statistikk
Asterix fyller 50 år! 103 Mer statistikk
Plastilina, i Skatehallen 101 Mer statistikk

Og så takker jeg alle lesere for et riktig godt bloggår!

Her er listen over de best besøkte postene for i år.
Reklamer

Glatte veier på forsiden av Stavanger Aftenblad

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å kritisere nyhetsdekningen nå for tiden. Jeg har jo selv ikke skrevet om annet enn meg og mitt i dagevis, og har verken fulgt særlig godt med eller tenkt særlig mye om nyhetene ellers i verden. Blant de tingene vi har snakket om i huset, er problemer i Norge og problemer i Ukraina, og vi merker jo at ordene kommer litt motvillig ut når vi skal prøve å presentere problemene i Norge som problemer. Mangelen på problemer er et stort problem.

I forsideoppslaget til Stavanger Aftenblad i dag fikk de som vil kritisere det problemfrie Norge en gave. Etter tre-fire dagers nyhetsfri serverte Aftenbladet overskriften: «Sliter med å nå fram til pasientene». Det tabloide formatet gjør oppslaget svært synlig og etter min mening svært pinlig. Det er bare reklamen den nederste fjerdedelen av siden som kan konkurrere i viktighet, det er tilbud på Helgø matsenter fra mandag til nyttårsaften.

Oppslaget er om ambulanser som sliter med å nå frem til pasientene. Man har jo her et par ankepunkt fra fornuftens side, det er det verste – eller kanskje heller beste! – snøfallet på 23 år, jeg hadde regelrett vært i mot en ressursbruk der man nå må kjøpe inn utstyr for å kunne håndtere en situasjon som etter statistikken neste gang inntreffer i år 2032. Man har også det gode ankepunktet at ambulansene ikke en eneste gang har hatt problemer, det er tenkte tilfeller forsiden og artiklene inne i avisen handler om. Det står også at ambulansene er utstyrt med kjettinger til å ta på hjulene, om en situasjon skulle oppstå. Mye smartere, etter min mening.

Denne saken hadde kommet til sin rett om den hadde vært i en liten notis inne i avisen. Det kunne stått at en eller annen ambulanseansatt frykter utrykning til en av de vanskelig fremkommelige sidegatene i Stavangerområdet, eller et hvilket som helst annet område, og så kunne hele notisen blitt mer eller mindre oversett.

Det er jul, og det er hvit jul vi drømmer om. Her i sørvest er det ikke altfor ofte vi får oppleve det. Det er elegant gjort av den tabloide avisen Stavanger Aftenblad å vinkle dette om til et problem, enda før et virkelig problem har oppstått. Det er typisk Norge. For tiden får jeg høre det fra min kone som kommer fra et land der man har et litt annet syn på hva som egentlig er et problem.

En tur til Bore

Dette var vårt halvt års bryllupsdag. Vi hadde selvfølgelig glemt det mens dagen var, men husket det godt både før og etter. Olia hadde fått batteriene fullstendig oppladet etter den rolige hjemmelørdagen dagen før, og insisterte på å kle seg fint for sin mann søndagen også.

Etter å ha gjort det og spist en fin, lang søndagsfrokost, reiste Olia og jeg ut for å se på Jærstrendene sammen for første gang. Jeg er glad i dem alle, og ønsket en myk start med Bore, som for meg er badestranden fremfor noe. Her er stranden aller mest strand. Det er ingen stein og fjell, ingen knauser, bare sjøen som slår inn mot sanden og sandynene på den andre siden. Olia var selvfølgelig imponert, men det var kaldt, så vi reiste raskt hjem igjen. I det nye fikk vi prøvd det nye speilreflekskameraet vårt med noen bilder.

Bore, snø

Bore, jærstrand

En stille hjemmelørdag i romjulen

Andre juledag var endelig en dag for Olia der det ikke var noen juleselskaper eller juletradisjoner hun måtte gjennom. Selv om hun er med på alt og blir tatt godt i mot og klarer seg bra, så blir det litt mye, og her denne dagen hadde vi en lørdag der det ikke var noe vi skulle gjøre. Det var en enkel frokost, en enkel lunsj og til kvelds var det pizza. Jeg tente opp i peisen, og vi satt en del nede. Når vi ikke satt nede, satt vi oppe. På kvelden så vi kavalkade med Dizzie tunes, og Olia fikk med det en liten innføring i en del av det som er norsk humor. Senere leste hun litt i Pondus, og fikk se en annen type norsk humor. Hun var ikke særlig begeistret for noe av den, uten at man vel kan legge henne det til last. Det var en stille og rolig dag. Det var det viktigste med den.

Første juledag med mer festivitas

Det blir mye for Olia, men det går bra. I dag var det full dag med forskjellige slags familieselskaper, først Espen og Tonje til frokost, så hele gjengen til middag. Jeg skal skrive mer og poste bilder senere.

Det er travelt å være gift. Hele dagene går med til å gjøre ingenting. Jeg som har opprettholdt bloggproduksjonen i enhver annen omstendighet, møter virkelig utfordringer nå. Men jeg skal se om jeg ikke får ordnet opp, og skal nå skrive om første juledag som jeg husker den. Det er jo allerede to dager siden, så mye vil være glemt. Forferdelig lite har skjedd siden den tid.

Tradisjonen sier at første juledag er dagen for storfrokost. Da settes all julematen frem, og mor baker når hun er i form ferskt brød. Denne gangen var hun fullstendig i form, og bakte både fersk loff og laget fløtegratinerte poteter, i tillegg laget hun eggerøre. Forskjellige former for skinke og juleskinke, fenalår, karbonader og annet kjøttpålegg var det også, pluss selvfølgelig noen slags oster. Frukt og grønt fantes også. Til drikke var kald juice og kald melk, hva ellers skal man ha til frokost, og først te, siden kaffe.

Olia blir stadig overrasket over alle dager vi har tilknyttet tradisjoner her i julen, så det tok litt tid før hun skjønte hun måtte stå opp og kle seg, og at dette ikke var av den type frokost man kan hoppe over. Hun kom riktignok litt for sent, julesangen «Deilig er jorden» var sunget, men hun kom riktig godt. Og mor hadde sammen med sine fortsatt nyforelskede barn og deres kjærester en lang, god og førsteklasses frokost.

På ettermiddagen kom resten av familien for tradisjonell svinesteik. Gjennom hele mitt liv har dette vært selveste julemiddagen, men i fjor ble det brutt med pinnekjøtt hos Tone og Torben, og dette bruddet gjaldt også i år. I stedet ble det svinesteik første juledag, og det er et av de beste måltidene jeg vet.

Juleselskap

Det ble også en aldri så liten oppvisning i dessertspising. Uten at noen vel egentlig har planlagt det slik, så har det i vår familie utviklet seg en tradisjon der alle skal få favorittdesserten sin til jul. Dermed blir det veldig mange å velge mellom. Jeg alternerte mellom moltekrem og riskrem, ofte servert meg av Olia, ofte forsynt av meg selv, kaffe og cognac og moltelikør var der også, i det hele tatt, det er sagt som skal sies.

God jul på Klepp stasjon

Så var det julaften.Den kom i år også, selv om den i ingen år har humpet seg slik på plass som den gjorde i år. Først var det usikkerheten om hvor jeg skulle feire den, og om jeg skulle få min kone Olia opp hit i tide, og da det var var klar, ble spørsmålet hvordan julen da ville bli. Det var klart den skulle feires hjemme på Ganddal som vanlig, og jeg regnet ubekymret med at Olia lett og elegant ville finne seg til rette i vår måte å feire julen på, slik at alt ville forløpe sånn som det pleier.

Det skulle dukke opp noen problemer jeg aldri kunne forestille meg, som ikke alle hører bloggen til, og som alle nå er løst. Problemer som gjenstår er slike vi vil få løst med tiden, eller som vil høre til våre daglige konflikter resten av livet. Hun er viljesterk til det ubegrensede, og sper på dette med litt russisk irrasjonalitet, så jeg har fått meg en utfordring når det gjelder å få livet mitt til å fortsette som jeg alltid har ønsket å leve det. Hun krever alle mine talenter og ressurser, og jeg elsker henne for det.

Olia ved ankomsten til Klepp stasjon

Til bloggen kan jeg skrive at hun har et behov for å distansere seg litt fra den norske kulturen, og særlig den norske julen med all sin overflod av mat og pynt og gaver.

Julemiddag

Trude har reist seg opp for å holde en liten tale, eller hva hun nå skal.

Men når dagen endelig opprant gikk alt veldig greit. Hun var nede i kjelleren og så tre nøtter til Askepott, eller deler av den, og var etterpå med på å spise julegrøt. Etterpå dusjet hun og pyntet seg så fint hun bare kunne, og ble så fin som bare mulig i ny kjole og høyhælte sko lånt av Tonje.

Julegave

Mor har fått håndkrem av oss og virker godt fornøyd med det

I fjor reiste vi ut til graven til far, mor, Tonje og meg. Denne gangen var Olia med, og det ble en sterk opplevelse. Det vakre vinterværet med mye snø og litt frost var som man vet på julaften skiftet ut med mye snø, vind og regnvær. Det blir kaldt. Jeg hadde lagt igjen frakken i Bergen, og stilte bare med dress og paraply. Så stod Olia og jeg og så på når mor og Tonje uvirkelig sparket bort snø foran gravsteinen, slik at de skulle få plass til lysene. Det var så meningsløst hverdagslig slik de sparket bort denne snøen, helt i kontrast til ritualet vi skulle gjennom. Været gjorde også ritualet vanskelig. Lysene lot seg ikke tennene. Vinden blåste ut flammen fra tenneren hver gang, enda så godt mor og Tonje forsøkte å beskytte med kroppene sine. Og litt unna stod Olia og jeg og holdt hverandre, hun gråt. Det var fryktelig.

Etter lang tid var endelig mor og Tonje ferdige med sine lys. Så var det min og Olias tur. Armen min var nå søkkvåt, det var ingen måte jeg kunne holde paraplyen på, slik at den dekket oss begge når jeg og Olia holdt hverandre. Jeg var iskald. Også Olia og jeg hadde problemer med å få tent lysene, men vi måtte bare få det til. Mor gråt, og Tonje trøstet henne. Olia ble svært rørt av dette, og også jeg ble svært rørt over at Olia tok så sterkt del i denne familiesorgen. Det betydde mye for meg, og var en god opplevelse i et besøk til graven som var mye tyngre og verre i år, enn i fjor. Stemningen satt i hele veien hjem.

Ærendet hjemme var bare å hente en dessertis vi hadde glemt. Så skulle vi kjøre til Klepp stasjon og selve julefeiringen. Jeg forklarte Olia at denne vekslingen mellom sorg og glede er viktig for oss, og at det derfor er et poeng av vi besøker graven nettopp på julaften.Det er et poeng som har vokst seg litt frem av seg selv. Jeg som bor i Bergen har jo ikke anledning til å besøke graven så mange andre dager. Det er også fint å få minnet en kjær far som har betydd mye for oss, og som fortsatt betyr mye, selv om han ikke lenger er til stede. Det kommer til å følge oss resten av livet at han gikk bort så brått, og så ung.

Disse triste tankene blir øyeblikkelig avbrutt når vi kommer frem til huset julefeiringen skjer. Denne gangen var det altså hos Tone og Torben på Klepp stasjon, og de hadde som de pleier ikke lagt noen ting i mellom for å få laget det helt optimalt for alle. Ungene kan heller ikke løpe fort nok rundt på gulvet når det er jul. Det er også vanskelig å rope høyt nok til å gi tilstrekkelig uttrykk for gleden.

André har kledd seg som en liten russer, og er i full julestemning

Maten ble noen øyeblikk forsinket, siden vi allerede var litt forsinkede, og Olia måtte skifte der borte (hun hadde hatt varme klær ved graven).Men da maten først kom på bordet, gikk tiden fort og greit. I alle fall for oss voksne, og i alle fall for meg. Det var utsøkt pinnekjøtt Tone hadde laget. Det var ingenting å si på verken kjøttet, potetene, sausen eller kålrabistappen, her holdt både kvantitet og kvalitet mål, og mer har ikke jeg å ønske når det gjelder mat. Nå hadde jeg også fått lært meg hvordan Olia vil ha det, og fikk sett til at også hun fikk spist skikkelig.

Etter maten var det presanger. Et norsk julehjem med to barnefamilier, et nygift ektepar (oss!), en jente med kjæreste (Tonje!) og en mor (mor!), det blir selvsagt mange julepresanger. Treet var formelig løftet opp av presangene, og å gå rundt det kunne det aldri være snakk om. Etter et par timers oppakkinger var haugen der fremdeles, det var som om det ikke lot seg gjøre å gjøre innhogg i den. Bare søppelsekkene med innpakkingspapir etterpå kunne gjort en god gavehaug i volum.

Juleglede

Det første bildet tatt med mitt nye speilreflekskamera

Jeg vet Olia er litt kritisk til dette, men hun har her en litt vrien psykologi, for det er ingen som kjøper så mange gaver som henne. Kvinnen er komplisert. Jeg er imidlertid ikke mer komplisert enn at jeg synes det er veldig gøy med gaver, og ekstra gøy når jeg får dem selv. Denne julen kom jeg veldig godt fra det sammen med Olia, fordi jeg endelig hadde fått et påskudd til å kjøpe gave til oss selv. Det var til meg fra Olia og omvendt i forskjellige kombinasjoner, og dermed kunne jeg endelig unne meg et speilreflekskamera jeg har ønsket meg lenge. Flere av bildene på posten er tatt med det, og flere vil utvilsomt følge.

Tonje, julaften

Tonje virker godt fornøyd med julefangsten for i år

Ungene var selvsagt elektriske over alle presangene, slik flere av de voksne også strengt tatt var. Andreas hadde fått kurrong i julepresang fra Sara, når hun er fire og han fem, vil det nok være mulig å gjette at foreldrene har hatt mer enn en finger med i spillet i gavevalget. Uansett var det Lars og jeg som innviet spillet, rett til stadiet for viderkomne, hvor det bare er mulig å skyte fra en strek, og hvor man bare har lov til å skyte utover. Når Lars da snedig fikk lagt fire fem av mine brikker bakenfor min strek, og brettet ikke var smurt inn med potetmel, ble det svært vanskelig for meg å oppnå noe mer enn andreplassen i dette spillet. De som kjenner kurrong vet hva jeg snakker om.

Kurrong

Potetmel er på bordet. Men det er allerede for sent.

Det var blitt sent da vi endelig reiste hjem. Som vanlig hadde alle mer eller mindre glemt tiden, og om vi var hjemme før eller etter midnatt er fortsatt litt vanskelig å svare på. Men en fin jul hadde det vært. Der var svaret helt klart.

Bursdagsselskap hos familien Sivertsen

Og så var hele gjengen til slutt samlet. Anledningen var Saras fire års dag, Tone og Torben inviterte til selskap i det nye huset på Klepp stasjon, og mor og alle barna med ektefeller og kjæreste og egne barn kom. Det var Trude og Lars med Daniel, Sofie og lille Benjamin, jeg hadde med Olia for første gang, og Tonje hadde med Espen for første gang.

Tone hadde som vanlig laget hjertelig og rikelig med mat. Det var hjemmelaget loff, som riktignok mor hadde bakt, og kjøttkaker i mengder. Videre ble det alle slags julekaker, julesnop og bursdagskake med fyrverkeri. Noe av julebaksten hadde også Trude bidratt med, etter hva jeg forstod.

Samtalen gikk utelukkende på norsk dialekt, med stort tempo, mange avbrudd og kommentarer, og god bruk av muntlige ord og vendinger man ikke finner i noen lærebok. Akkurat sånn som det er vanskeligst for en fremmedspråklig å forstå, men akkurat sånn det er nødvendig å lære seg det. Og Olia hang sånn rimelig godt med, i alle fall når det ble snakket til henne.

Ungene var som vanlig i fyr og flamme, men syntes nok det var litt skummelt med den nye tanten fra utlandet. For Olia er det et ordentlig kultursjokk med sånn vi har det her i Norge, og det er mange inntrykk å fordøye for henne. Alle sammen ønsker bare at hun skal ha det fint her og føle seg velkommen, men det er ikke alltid vi skjønner helt hva som skal til for å få dette til.Verden må gjerne få vite at jeg får tydelig beskjed når det er noe som ikke stemmer. Og det er jeg som må ta diskusjonen om å finne kompromisset mellom den norske og russiske kulturen. Skal det gå bra, må også hun finne seg til rette med hvordan vi har det her.

Så langt har det gått bra. Og når Tone og Torben mot slutten av kvelden vartet opp med bestikkelser i form av cognac og øl, hadde jeg slett ikke lyst til å gå hjem når vi måtte gjøre det. Men vi treffes snart igjen. Det er snart jul!