Julemåneden!

Det er første desember! Endelig! Julemåneden. Det er måneden der jeg som barn, ungdom, halvvoksen og egentlig ganske godt voksen også hver dag fikk en liten gave i julekalenderen. Det er måneden vi hver dag til alle måltider hadde stearinlys på bordet. Det er måneden vi endelig kan si at julen har begynt, at den er i ferd med å begynne.

Nå som jeg er voksen og har flyttet hjemmefra for lenge siden er ritualene endret litt i julemåneden. De første årene mener jeg at mor sendte med meg kalender opp til Bergen, den hang på veggen, kjærlig og godt, bilde av et nissetog var det på den. Noe slikt har jeg ikke lenger julemåneden. Men jeg kompenserer på andre måter, for eksempel ved ikke lenger å ha noen begrensninger når det gjelder måltid. I studenttiden betydde det at alt pålegg var tillatt, også ukedagene. Nå som jeg ikke lenger trenger spare så veldig, men fortsatt må spare litt, er endringen for eksempel seterrømme i stedet for lettrømme, ytrefilet og entrecote i stedet for – ja, i stedet for kjøttdeig og kjøttkaker og andre fabrikat. Alt jeg kan skru litt opp, skrur jeg litt opp. Julekaffe er en selvfølge (selv om det omtrent bare er den samme kaffen en krone dyrere, og i en annen paning), det samme er juleøl, kjøpt på polet.

Jeg hører også på god musikk. Bach’s juleoriatorium gjelder bare fra første desember til 13’de dag jul for meg. Alle dagene er som helgen er til vanlig.

I år er det visse begrensninger på den aller lyseste julestemningen. Det viktigste er at jeg for første gang i mitt liv ikke får feire norsk jul. Jeg må ned til Kiev for å være med min kone, Olia. Men den begrensningen blir mer enn oppveiet av at jeg får være med henne, om 20 dager er jeg med henne, da er jo alle begrensninger kansellert og jeg trenger slett ingen triks for å komme i kjempestemning. Det blir herlig å være med henne igjen. Vi skulle bare ønske det hadde vært i Norge. Vi er i dette tilfellet jeg og min nærmeste familie, altså mor og mine søstre og den gjengen der. På den annen side er det jo kjekt for Olia å være med sin familie, det kan være lenge til hun får sjanse til det en jul igjen.

Den andre begrensningen er at jeg er så forpliktet av eksamen. Jeg kan slett ikke gjøre som jeg vil hele tiden. Fysikk er jo et morsomt fag å lese, og kjekt å lære seg, og det er omtrent som fritid å jobbe med det. Men jeg liker jo selv å disponere min fritid, og selv velge når det passer med å lese fysikk. Nå er situasjonen noe nær den at det strengt tatt bør passe meg døgnet rundt.

Julemåneden har også noen skikkelig morsomme fester i vente. Noen fester fra i fjor er skiftet ut, noen nye er kommet inn. Jeg skal nok få tid til å gå på dem.

Men viktigst av alt akkurat nå er at tiden må gå. Julen – eller adventstiden, som vi er inne i nå – denne tiden er jo en ventetid, det er jo det julekalenderen og alt sammen er til for. Det skal korte ned ventetiden, og gjøre det litt kjekkere når man venter. Og jeg venter, jeg venter som bare det akkurat nå, og det jeg venter på er ikke julen, men at jeg skal få reise ned til Olia igjen og være med henne, og at hun siden skal få komme til Norge.

God julemåned!