God jul på Klepp stasjon

Så var det julaften.Den kom i år også, selv om den i ingen år har humpet seg slik på plass som den gjorde i år. Først var det usikkerheten om hvor jeg skulle feire den, og om jeg skulle få min kone Olia opp hit i tide, og da det var var klar, ble spørsmålet hvordan julen da ville bli. Det var klart den skulle feires hjemme på Ganddal som vanlig, og jeg regnet ubekymret med at Olia lett og elegant ville finne seg til rette i vår måte å feire julen på, slik at alt ville forløpe sånn som det pleier.

Det skulle dukke opp noen problemer jeg aldri kunne forestille meg, som ikke alle hører bloggen til, og som alle nå er løst. Problemer som gjenstår er slike vi vil få løst med tiden, eller som vil høre til våre daglige konflikter resten av livet. Hun er viljesterk til det ubegrensede, og sper på dette med litt russisk irrasjonalitet, så jeg har fått meg en utfordring når det gjelder å få livet mitt til å fortsette som jeg alltid har ønsket å leve det. Hun krever alle mine talenter og ressurser, og jeg elsker henne for det.

Olia ved ankomsten til Klepp stasjon

Til bloggen kan jeg skrive at hun har et behov for å distansere seg litt fra den norske kulturen, og særlig den norske julen med all sin overflod av mat og pynt og gaver.

Julemiddag

Trude har reist seg opp for å holde en liten tale, eller hva hun nå skal.

Men når dagen endelig opprant gikk alt veldig greit. Hun var nede i kjelleren og så tre nøtter til Askepott, eller deler av den, og var etterpå med på å spise julegrøt. Etterpå dusjet hun og pyntet seg så fint hun bare kunne, og ble så fin som bare mulig i ny kjole og høyhælte sko lånt av Tonje.

Julegave

Mor har fått håndkrem av oss og virker godt fornøyd med det

I fjor reiste vi ut til graven til far, mor, Tonje og meg. Denne gangen var Olia med, og det ble en sterk opplevelse. Det vakre vinterværet med mye snø og litt frost var som man vet på julaften skiftet ut med mye snø, vind og regnvær. Det blir kaldt. Jeg hadde lagt igjen frakken i Bergen, og stilte bare med dress og paraply. Så stod Olia og jeg og så på når mor og Tonje uvirkelig sparket bort snø foran gravsteinen, slik at de skulle få plass til lysene. Det var så meningsløst hverdagslig slik de sparket bort denne snøen, helt i kontrast til ritualet vi skulle gjennom. Været gjorde også ritualet vanskelig. Lysene lot seg ikke tennene. Vinden blåste ut flammen fra tenneren hver gang, enda så godt mor og Tonje forsøkte å beskytte med kroppene sine. Og litt unna stod Olia og jeg og holdt hverandre, hun gråt. Det var fryktelig.

Etter lang tid var endelig mor og Tonje ferdige med sine lys. Så var det min og Olias tur. Armen min var nå søkkvåt, det var ingen måte jeg kunne holde paraplyen på, slik at den dekket oss begge når jeg og Olia holdt hverandre. Jeg var iskald. Også Olia og jeg hadde problemer med å få tent lysene, men vi måtte bare få det til. Mor gråt, og Tonje trøstet henne. Olia ble svært rørt av dette, og også jeg ble svært rørt over at Olia tok så sterkt del i denne familiesorgen. Det betydde mye for meg, og var en god opplevelse i et besøk til graven som var mye tyngre og verre i år, enn i fjor. Stemningen satt i hele veien hjem.

Ærendet hjemme var bare å hente en dessertis vi hadde glemt. Så skulle vi kjøre til Klepp stasjon og selve julefeiringen. Jeg forklarte Olia at denne vekslingen mellom sorg og glede er viktig for oss, og at det derfor er et poeng av vi besøker graven nettopp på julaften.Det er et poeng som har vokst seg litt frem av seg selv. Jeg som bor i Bergen har jo ikke anledning til å besøke graven så mange andre dager. Det er også fint å få minnet en kjær far som har betydd mye for oss, og som fortsatt betyr mye, selv om han ikke lenger er til stede. Det kommer til å følge oss resten av livet at han gikk bort så brått, og så ung.

Disse triste tankene blir øyeblikkelig avbrutt når vi kommer frem til huset julefeiringen skjer. Denne gangen var det altså hos Tone og Torben på Klepp stasjon, og de hadde som de pleier ikke lagt noen ting i mellom for å få laget det helt optimalt for alle. Ungene kan heller ikke løpe fort nok rundt på gulvet når det er jul. Det er også vanskelig å rope høyt nok til å gi tilstrekkelig uttrykk for gleden.

André har kledd seg som en liten russer, og er i full julestemning

Maten ble noen øyeblikk forsinket, siden vi allerede var litt forsinkede, og Olia måtte skifte der borte (hun hadde hatt varme klær ved graven).Men da maten først kom på bordet, gikk tiden fort og greit. I alle fall for oss voksne, og i alle fall for meg. Det var utsøkt pinnekjøtt Tone hadde laget. Det var ingenting å si på verken kjøttet, potetene, sausen eller kålrabistappen, her holdt både kvantitet og kvalitet mål, og mer har ikke jeg å ønske når det gjelder mat. Nå hadde jeg også fått lært meg hvordan Olia vil ha det, og fikk sett til at også hun fikk spist skikkelig.

Etter maten var det presanger. Et norsk julehjem med to barnefamilier, et nygift ektepar (oss!), en jente med kjæreste (Tonje!) og en mor (mor!), det blir selvsagt mange julepresanger. Treet var formelig løftet opp av presangene, og å gå rundt det kunne det aldri være snakk om. Etter et par timers oppakkinger var haugen der fremdeles, det var som om det ikke lot seg gjøre å gjøre innhogg i den. Bare søppelsekkene med innpakkingspapir etterpå kunne gjort en god gavehaug i volum.

Juleglede

Det første bildet tatt med mitt nye speilreflekskamera

Jeg vet Olia er litt kritisk til dette, men hun har her en litt vrien psykologi, for det er ingen som kjøper så mange gaver som henne. Kvinnen er komplisert. Jeg er imidlertid ikke mer komplisert enn at jeg synes det er veldig gøy med gaver, og ekstra gøy når jeg får dem selv. Denne julen kom jeg veldig godt fra det sammen med Olia, fordi jeg endelig hadde fått et påskudd til å kjøpe gave til oss selv. Det var til meg fra Olia og omvendt i forskjellige kombinasjoner, og dermed kunne jeg endelig unne meg et speilreflekskamera jeg har ønsket meg lenge. Flere av bildene på posten er tatt med det, og flere vil utvilsomt følge.

Tonje, julaften

Tonje virker godt fornøyd med julefangsten for i år

Ungene var selvsagt elektriske over alle presangene, slik flere av de voksne også strengt tatt var. Andreas hadde fått kurrong i julepresang fra Sara, når hun er fire og han fem, vil det nok være mulig å gjette at foreldrene har hatt mer enn en finger med i spillet i gavevalget. Uansett var det Lars og jeg som innviet spillet, rett til stadiet for viderkomne, hvor det bare er mulig å skyte fra en strek, og hvor man bare har lov til å skyte utover. Når Lars da snedig fikk lagt fire fem av mine brikker bakenfor min strek, og brettet ikke var smurt inn med potetmel, ble det svært vanskelig for meg å oppnå noe mer enn andreplassen i dette spillet. De som kjenner kurrong vet hva jeg snakker om.

Kurrong

Potetmel er på bordet. Men det er allerede for sent.

Det var blitt sent da vi endelig reiste hjem. Som vanlig hadde alle mer eller mindre glemt tiden, og om vi var hjemme før eller etter midnatt er fortsatt litt vanskelig å svare på. Men en fin jul hadde det vært. Der var svaret helt klart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s