Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Det tok lenger tid å lese tredje del enn planlagt, men nå er den ferdig, og post skal skrives. Det vil bli gjort med det første. Og det vil bli gjort litt gradvis.

Tredje del bruker litt tid på å komme gang, men når det først har gjort det, er det noen av den samme intensiteten som det var i det første kapittelet også her.

Det er fyrstens fødselsdag, og fødselsdagsselskap borte hos ham. De kommer dit alle sammen, og vi får mye informasjon om at det er mye som foregår.

Handlingsreferat

Kap 1

Betraktninger om praktiske mennesker og originalitet, Betraktninger om Jepantsjins (særlig Lisaveta), Det fortsetter fra hvor forrige handling sluttet når Lisaveta kommer med fyrsten, Det er besøk og enkle samtaler om liberale og det nasjonale , Jevgenij Pavlovitsj fører ordet,  Fyrsten troskyldig og naivt interessert, De kommer inn på rettssaken med den fattige morderen og fyrsten har en skarp iaktagelse derom, Snakk om hva som har skjedd siden (Ippolit har flyttet ut på landet)

Kap 2

Fyrsten ber Jevgenij Pavlovitsj og alle andre om unnskyldning hvorpå Agalja hisser seg, Hun hevder alle sier hun skal gifte seg med ham men det vil hun ikke, Fyrsten ber på ny om unnskyldning og sier han er uskyldig i dette, Forsamlingen besøker en musikkpavaljong og fyrsten er meget lykkelig fordi han har gått arm i arm med Agalja, Nastasia kommer og fyrsten blir intuitivt overbevist hun er sinnsyk og og føler en voldsom redsel og medlidenhet, Nastasia fornærmer Jevgenij og det utvikler seg til en slosscene med offiseren og fyrsten

Kap 3

Agalja spør fyrsten hvordan han ville reagert om han ble utfordret til duell, Jepantsjin forteller fyrsten om Jevpantsjins friere til Agalja og Nastasias innblanding og mer om Agalja, Keller tilbyr fyrsten sin tjeneste som sekundant hvorpå fyrsten ler og forteller hvordan man lader «kruttet før kulen», Aglaja inviterer fyrsten til den grønne benken, Rogosjin kommer med en meddelelse og fyrsten forsøker å ordne deres anstrengte forhold etter drapsforsøket, Fyrsten har lang monolog om drapsforsøket og at han selv er skyldig fordi han tenkte det ville skje, og om kjærlighetsforholdet fra Nastasia, Rogosjin avslører at Nastasia skriver brev til Agalja

Kap 4

Fyrstens fødselsdag, Snakk om jernbaner, hungersnød, fortæring av munker i middelalderen (Lebedev).

Kap 5

Ippolit forseglede brev om sin forestående død, det store krypdyret, hvordan folk som ikke skal dø kan unngå å lykkes, hvordan det er umulig å formidle det vesentlige i sine tanker, det blir alltid noe tilbake som følger en i graven

Kap 6

Ippolyt fortsetter å lese, historien om doktoren og konen, et møte med Rogosjin, maleriet av Kristus på korset kommer igjen, Rogsojin kommer igjen kanskje som et syn (og ikke ulikt krypdyret fra forrige drøm),

Kap 7

Ippolyt leser om sitt planlagte selvmord, Forsvarer det med frie vilje, Folk er like holdne til hele greiene, Det blir til at Ippolyt skyter seg men pistolen klikker fordi det ikke er festet fenghette på den, Igjen blir det snakk om ære, Jevgenij Pavlovitsj snakker om det som er hendt og ikke det de skulle snakke om, Fyrsten får en flashback av Ippolits fluesekvens,

Kap 8

Møte mellom Agalja og fyrsten på benken, Agalja sier hun vil rømme med fyrsten, Fantasiepisoden hvor Ganja holde hånden i lyset, Agalja konfronterer fyrsten om Nastasia, Fyrsten forsvarer Nastasia og forklarer henne, Agalja kaster brevene i synet på fyrsten og sier det ikke er sinnsforvirring men sjalusi som driver Nastasia, og at fyrsten er alldeles hjerteløs hvis han ikke tar hensyn til sjalusien, Lisaveta kommer midti et av Agaljas raseriutbrudd der Agalja ender med å si at hun skal gifte seg med Ganja.

Kap 9

Lisaveta angrer litt at hun tok fyrsten hjem, det er jo ikke for Agalja å treffe ham. Lebedev forteller om de fire hundrelappene som er forsvunnet fra lommen sin, «Tyst og forsiktig strider de til verket»

Kap 10

Fyrsten leser Nastasias brever, går ut i parken, blir først overrasket litt av Alexandrevna, så overrasket av Nastasia.

*

Andre poster om Idioten

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

– Med handlingsreferat og personoversikt

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Reklamer

Pledging my time, med Olia Iurzhenko

Pledge er i blå ordbok fra kunnskapsforlaget oversatt med «pant; pantsetting; garanti; forpliktelse; løfte; gissel; skål; pantsette, sette i pant; innestå for; forplikte, love; skåle med (el. for) en»

Det er gitarkveld i kveld, og faste lesere av bloggen vil vite hva det innebærer. I korte trekk går det ut på at jeg og en kamerat spiller gitar, og drikker vodka tilstrekkelig at kvaliteten på spillingen blir til å holde ut, enn si blir imponerende. Det er min første gitarkveld som gift mann og med kone i hus, og til alle som måtte tro det er en pine for en innbarket ungkar å få seg en kone, så er det bare si at min kone synes det er helt topp at jeg går ut med venner av og til og drikker litt skikkelig. Hun er til og med innstilt på å sende litt mat med oss.

Så det er ingenting bedre å være gift. Jeg gleder meg som en ungkar til å spille igjen, og er innstilt på å gi mitt ytterste for at kvelden skal bli verdt å huske, men likevel glemt.

Under julegitaravslutningen hadde vi stort hell med plutselig en gang bare å spille igjennom Rust never sleeps av Neil Young, fra start til mål, alle ni sangene, sånn som de er på platen, riktignok i vår versjon. Vi tenkte å gjøre det til en vane, det at vi spiller gjennom en hel plate sånn plutselig, og denne gangen har valget falt på Blonde on blonde, av Bob Dylan.

Det er en del forskjell på de to platene, særlig når det kommer til gitarspilingen. Platen til Neil Young inneholder 9 spor med 8 sanger, der My, my, hey, hey kommer i akkustisk og elektrisk utgave. Av disse 8 har vi spilt 5 av dem i årevis, og av og til prøvd litt på Welfare mothers og Sedan delivery også, slik at det bare var Ride my lama vi egentlig var nødt til å lære oss. Forresten husker jeg litt selektivt, det var alle sangene på Neil Youngs cirka 6 første platene vi skulle lære oss, og det var jeg som virkelig valgte å sette inn støtet mot Rust never sleeps. Anyway, Blonde on blonde inneholder 14 sanger, og vi har ikke spilt sammen noen av dem. Selv ikke en innbarket Dylanfan som jeg har ikke spilt gjennom alle av dem på gitar. Sangene er også mer kompliserte, musikkmessig er det ene, og tekstmessig er det ikke til å sammenligne. Bare «Stuck inside of mobile with the memphis blues again» har omtrent mer tekst enn alle Neil Youngs sanger til sammen.

Jeg var kort sagt nødt til å øve litt. Og akkurat der er det min nye livssituasjon presser seg på, jeg bor nå en gang i en leilighet med færre rom enn gitarer, og like mange bokvadratmeter som jeg er år. Jeg er fortsatt for ung til at det er nok. Jeg kan ikke lenger spille gitar uten at det er noen  her inne og hører det, og denne noen er min elskede kone, Olia.

Hun er en meget bestemt dame som vet hvordan ting skal være, og hun gjennomskuer øyeblikkelig at min sangstemme ikke er akkurat det. Særlig når jeg skal øve inn sanger av Bob Dylan blir dette litt spesielt, for han har nå en gang sin særegne måte å synge på, og min kone har før hun møtte meg gått gjennom livet uten å være oppmerksom på den.

I dag var det imidlertid ikke annet å gjøre, de siste sangene måtte spilles igjennom. Og den første av de mer ukjente for meg er spor nummer 2, Pledging my time. Man skal være god kjenner av Dylan for å kjenne til denne, og selv de som har platen Blonde on blonde, kan kanskje ha gått gjennom livet hittil og oversett den. I det gamle internettsystemet som passende het «Olga», det var her de første sangene ble lagt ut med gitarakkorder, og det var disse sidene kommersielle krefter først prøvde å stenge (og faktisk også klarte å stenge, bare for å oppleve at såkalte «mirrors» eller kopier, dukket opp overalt). Her var Pledging my time ikke med, ingen hadde tatt seg bryet med å finne akkordene til den og legge den ut på internett, enda  det er en nokså enkel gitarsang.

De utmerkede sidene til Eyolf Østrem (som forresten også er stengt, og finnes i «mirror»-utgaver!) har imidlertid sangen, og derfra er det jeg spiller den. De som har kjenner sangen, vet at det er ikke den sangen man velger når man skal demonstrere sangtalent. Bob Dylan har nå en gang sin måte å synge på, og slik synger han også Pledging my time. Jeg vet at min kone ikke synes noe om denne måten å synge på, så når jeg hører på Dylan, gjør jeg det gjennom øretelefoner.

Så setter jeg meg altså til rette, og begynner å spille. Og synge.

Well, early in the mornin'
'Til late at night,
I got a poison headache,
But I feel all right.
I'm pledging my time to you,
Hopin' you'll come through, too.

Jeg kommer ikke så svært mye lenger enn dette første verset før min kone skriker, dette går ikke an, slik som jeg synger, går det ikke an å synge. Jeg prøver igjen med at Dylan har sin noe særegne stil, men det går hun ikke med på, «du skal ikke svømme», som hun sier det på russisk, det betyr at jeg ikke holder tonen, og det gjør jeg jo ikke. Det er ikke så mye tone i den sangen, heller, slik jeg hører den. Jeg synger et par vers til, og så er det stopp. Min kone legger fra seg hva hun enn holder på med, og kommer bort til meg, nå skal dette gjøres skikkelig. Hun ser over sangen og akkordene på Østrem sine nettsider, og slår straks fast at dette er blues, enda hun aldri har hørt sangen (utenom når jeg synger den, da, og det kan man jo knapt si er å høre den). Det har hun jo for så vidt rett i. Hun har også sin klare formening om hvordan blues skal synges, og gir meg klar beskjed om fraseringen. De første stavelsene skal synges raskt, og den siste skal trekkes langt og lidende ut. Pussig å gi slike klare meldinger om frasering i en sang hun ikke har hørt originalen av.

Vi finnner frem sangen på youtube, og det viser seg at min kone har rett. Dylan trekker virkelig ut siste stavelse, og synger de andre raskt. Det er også andre problemer med fremføringen min, og det er at jeg ikke bruker stemmebåndene skikkelig. Dermed blir det til sangøvelser. Det er opp og stå på gulvet, for sittende kan man jo ikke få til noe når det gjelder sang. Hun foreslår også at jeg må spille inn sangen på PC, slik at jeg selv får høre hvor galt jeg synger den og hva som mangler den. Jeg gjør det, og hører det. Sluttresultatet skulle gjerne vært lagt ut her på bloggen, men jeg kjenner ingen annen måte å gjøre det på en gjennom youtube, og det har min arbeidsgiver sagt er i strid med de etiske retningslinjer til Hordaland fylkeskommune.For min del ser jeg store og mange problemer med denne fremføringen, men ingen av dem er etiske.

En drøy time gikk med til å lære meg denne anonyme og ikke helt fengende sangen til Dylan. Jeg skulle bare lære meg teksten og gitargrepene. Med kone i hus er ikke det så rett frem som det en gang var. I’m pledging my time to you, hopin’ you’ll come trough too.

Årets første skitur og min første i bil

Det er 24. januar i dag. Det er fortsatt korte vinterdager og tidlig vintermørke, men min gode venn Martin har nå kommet seg inn i bildeleringen her i Bergen, og det betyr at vi har tilgang på bil når vi bestiller i tide. Dermed er vi ikke avhengige av de litt rare busstidene til Norheimsund fra Bergen, enten må vi reise grytidlig før åtte eller så må vi reise halv tolv. I alle år har det betydd at vi har måttet reise halv tolv. Siden bussen hjem går fem, sju og elleve sånn cirka, har vi hatt lite handlingsrom til å gå på ski før vinterferien i månedskiftet februar/mars. For første gang skulle vi i år komme oss ut i bil, og altså være der oppe og kunne begynne å gå i nokså tidlig formiddag.

Avtalen var at han skulle komme til meg og plukke meg opp sånn mellom ti og halv elleve en gang. Jeg stod opp så godt jeg kunne fra halvni-tiden, og kom endelig opp og i gang sånn litt før halv ti. Jeg vet hva som trengs, og satte først i gang med de tingene jeg skulle forberede og ha med, for eksempel kakao, som jeg skrev om i går. Da den var laget, kunne jeg sette meg ned og spise frokost. Jeg regnet jo med han ville bli litt forsinket, klokken var litt over ti, og jeg spiste nokså avslappet en god søndagsfrokost. Klokken sånn cirka ti over halv elleve ringte han og sa at nå kommer han om ti minutter. Jeg skjønte jeg nå måtte spise rundstykket mitt i en fart, i tillegg til å pakke og pusse tennene. Kort sagt kom vi oss av gårde fem over elleve.

Det var fortsatt 25 minutter foran bussen. Og vi hadde dessuten fordelen av ikke å ha noen stoppesteder underveis. 8 minutter over tolv var vi på Kvamskogen, parkert, og i gang med å smøre ski.

På årets første skitur ønsket vi ingen eksperimenter. Det var opp til Såta gjennom negerlandsbyen, rundt over henget og ned igjen renneveien. På første stopp hadde vi kakao og appelsin, på andre stopp hadde vi middag som besto av pølser. Skiformen var rusten, men ikke kritisk. Vi gikk lett og greit opp, selvfølgelig, og rant sånn noenlunde ned igjen på skareføret. Føret var der vi ville ha satt inn støtet, om vi skulle ha kommet med kritikk av noe. Vinteren har jo vært ganske spesiell i år, med stabilt, kaldt vær, og lite nedbør. Det betydde at snøen var ganske gammel og råtten, og ganske blåst bort enkelte steder. Opp til Såta, eller tvillingtoppene som jeg også kaller dem – uvisst med hvilken rett -, var det både brattere og vanskeligere enn normalt, og vi hadde færre valgmuligheter for å komme oss opp. Det lille henget vi deretter måtte opp for å komme oss til platået vi renner ned igjen fra var nesten direkte ubehagelig å bestige. Det er alltid litt ekkelt der, siden det er fryktelig bratt, og vanskelig å få tak med skiene på isen. Og i dag var det litt verre, siden det var enda mindre snø og enda litt hardere enn vanlig.

Men det gikk nå greit. Og da vi endelig kom ned var det direkte uten forbehold herlig å kunne stige rett inn i bilen, uten å måtte vente på bussen i kulda og mørket. Vi hadde med flere appelsiner enn vanlig, og spiste mesteparten av dem på bilturen hjem. Allerede før klokken sju var jeg hjemme. Umulig i tidligere tider.

Og hjemme ventet selvfølgelig også en kone, som hadde brukt dagen til å vaske litt og rydde litt og ordne. Det var også alldeles hyggelig og alldeles hyggelig å komme hjem til.

Ingen kakao på Rema 1000

En nostalgisk liten post i dag. Jeg skal på skitur i morgen, og i dag stakk jeg innom REMA 1000 for å kjøpe meg en pakke kakako å lage til turen. Den gamle pakken er for gammel med noen år. I den systematisk organiserte Rema-butikken på Nordnes var det ikke så lett å skjønne hvor kakaoen var presentert, listene handlet om «kaffe», «te», «syltetøy», «kaker», «poser» og slike ting forskjellig, det var ingen skilt med kakao eller noe slikt. Så jeg spurte etter hjelp. Og til min store forundring visste ikke  den unge ekspeditrisen i butikken hva kakao var for noe. Hun viste meg først rett i koppen, så kokesjokolade. Det er jo slett ikke kakao. Og jeg merket også til min forundring at jeg ikke hadde så lett for å forklare hva det var, til en som overhodet ikke hadde peiling. Alt jeg kunne si var: «Det er ikke kakao».

Så den unge ekspeditrisen viste meg den andre ekspeditrisen som jobbet i butikken. Hun var også ung. Og hun visste heller ikke helt hva det var. Hun viste meg bakevarene, der det var noe som het «bakekakao». Det kan umulig være kakao. Det var i alle fall ikke noe jeg ville ha. Jeg ville ha helt vanlig kakao, som man tar med på tur i termos, og som passer svært godt til hjemmelagde boller med brunost. Man hiver oppi gryten 1 liter melk, først med å spe, som alle skikkelige folk på min alder lærte på kokekjøkken – lærer barna ingenting på skolen lenger? – og så er det 4-6 skjeer sukker, og litt mindre kakao, eller om det var omvendt. Det står i hvert fall på pakken. Er det ingen som lager sånt noe lenger?

Jeg sa bakekakao er ikke det jeg vil ha. Og også den nye ekspeditrisen viste meg kokesjokladen og rett i koppen. Det er ikke kakao, slett ikke kakao. Jeg la fra meg syltetøyet jeg også hadde tenkt å kjøpe, og forlot butikken.

Ny datamaskin – Acer Blackbeast 8940G Core i7 M720

Jeg har bestilt og fått ny PC. Jeg fikk den i dag, for noen minutter eller var det timer siden. Det er et beist, et svart beist, som det heter på engelsk. Den har en pris man ikke sier til koner, det er en mannfolk PC, hvor størrelsen selvsagt teller. Jeg kjøpte den største jeg fant, fysisk og psykisk, holdt jeg på å si, fysisk er i alle fall sant. Den er 18,4″ og har altmulig kult, også ting jeg nettopp har lært, sånn som Blueray og full HD oppløsning. Som om jeg noensinne kommer til å kjøpe meg en Blueray-film, eller film i det hele tatt, eller noensinne har gjort det. Men jeg har muligheten, og nå har jeg den bedre enn noensinne.

Jeg bruker svært mye tid med PC, og vil ikke ha noe av unødvendig venting med den. Jeg vil også ha stor og god skjerm, så jeg kan ha vinduer åpne samtidig, og så jeg kan se mye tekst når jeg skriver manuskript og blogginnlegg og andre ting. Det er en god investering, det er bursdagsgaven fra Olia til meg.

Det hadde også et element av nødvendighet, da mitt lille vidunder HP-Pavillion fungerer utmerket som reise PC (og PC generelt), men har problemer med at den laster ned alt mulig tøys som bremser den, i tillegg til at Vista systemet den kjører på, er så gjenstridig med å innstallere program. Og det gjelder også program som blir lovlig innstallert, slik som Microsoft Office fra jobben. Store deler av høsten har det vært et problem at jeg har hatt Words og Excel 07 på jobb og den ene maskinen hjemme, og samme i 03 på maskinen jeg helst liker å bruke. Office 07 var dessuten så gøy, at jeg gjerne vil bruke det til vanlig.

Generelt er jeg bare helt fornøyd med denne maskinen foreløpig. Min hyperaktive kone kommer til å bremse effektiviteten min, når hun krever oppmerksomhet, kan ikke jeg gjøre noe annet. Nå har hun like mange timer (eller minutter) som jeg har sittet her, sittet på en av de andre maskinene og snakket med familien sin i Kiev. Vi har det godt.

Når bor vi i en leilighet på 36 kvadrat (effektive), 3 rom, 3 datamaskiner og 3 gitarer. Av og til føler jeg lykken kan måles i Megabyte. Jeg har tusen!

Olia i Norge – Språktest

Jeg må nok snart endre på kategoriene fra «meg og mitt» til «oss og vårt», Olia er helt med nå, og den som er interessert i meg, skulle også være interessert i henne. Hun krasjet jo inn i Norge og norsk kultur da hun kom hit uken jeg skulle ha eksamen, og så snart jeg hadde hatt eksamen, reiste vi hjem og feiret jul. I to uker fikk hun kjenne svigermors overlegenhet i å lage mat, det vil si, mors julemat, festmat så godt som hver eneste dag. Tilbake i Bergen var det på nytt hennes ansvar å lage mat, at jeg selv skal lage mat er hun enda mer i mot enn jeg, jeg må i så fall lure meg til å lage den i smug, og hvorfor i all verden skal jeg det.

Det skal jeg selvsagt ikke. Så Olia gikk i gang med å lage mat som sjelden er laget i Norge før, eller noe sted i verden, og den eneste regelen jeg laget, var at alt skal spises. Uansett. Det viste seg at maten ble bedre og bedre dess mindre jeg blandet meg inn, og fra og med forrige uke, har det ventet utmerket mat fra øyeblikket jeg har kommet hjem. Og dager jeg kommer hjem til lunsj, venter varm mat da også, selv om det etter min mening kan bli litt råflott i lengden.

Fra onsdag begynte også selskapslivet med komikershow, og Olia slenger seg selvfølgelig inn i alle mulige samtaler på ethvert språk. Fredag og lørdag var vi ordentlig ute på fest, og særlig fredagen var Olia bare enda mer aktiv i samtalevirksomhet enn jeg var. Lørdag var hun litt sliten, og gikk bare nødig ut, men først ute, hadde hun ingen norskproblemer denne gangen heller. Søndag var hviledag.

Mandag tok jeg opp mitt hverdagsliv enda et hakk, med å starte opp igjen lesingen av skjønnlitteratur. Det er russisk lesing på russisk, Idioten av Fjodor Dostojevskij. Og samtidig som jeg leste den, satt Olia og leste Dagens næringsliv (jeg abonnerer ikke lenger på aviser, og samler sammen de gamle aviser jeg kan, for henne (og meg)) for å forberede seg på norsktesten hun hadde i dag. Da var livet i gang, da fungerer det.

I dag var Olia på språktest, hva som skjedde der får bare de nærmeste vite, eller de som spør, og for de som ikke er nærmest og kjenner litt litteraturhistorie, så oppførte hun seg noenlunde sånn Knut Hamsun gjorde da psykiaterne skulle undersøke om han var sinnssyk. Det er en kostelig historie.

Hun kommer inn på nivået B1, det er helt i rute til Bergenstesten 24. april. Den kommer hun til å klare. Og så er hun klar til studier til høsten. Hva det blir er umnulig å forutsi. Jeg må til min forundring innrømme at jeg har funnet meg en mindre forutsigbar enn meg selv.

Første runde av presidentvalget i Ukraina

For fem år siden var jeg på juleferie hjemme på Ganddal, og kunne se på TV ukrainske demonstranter samle seg på det jeg nå vet er Majdan Nezavisimost, eller uavhengighetsplassen, i Kiev, og protestere mot valgresultatet i det ukrainske presidentvalget den gangen. Jeg var en av dem som var ganske revet med og som heiet på oransjerevolusjonen. Jeg var ganske godt belest i fløyelsrevolusjonene som feiet over Europa i 1989, og var veldig oppmerksom på det at når bare folket samler seg i gatene og protesterer, er det svært vanskelig for en sittende makt å undertrykke dem. Teori og praksis tilsier at slike demonstrasjoner må imøtekommes eller slås ned med hard hånd, og hvis de blir imøtekommet, skal det mye til at det sittende regimet ikke skal falle. Historien er full av eksempler, og jeg pleier å si det slik at om politiet (eller militæret) ikke griper inn, og folket holder ut, så vil protestene lykkes.

Den gang i 2004 var det protester mot valgfusk. Det var den russiskvennlige Viktor Janukovitsj som offisielt hadde vunnet valget, men folket fant seg ikke i dette resultatet, og anklagene om valgfusk har vel også siden blitt bekreftet. Helten i dramaet – ved siden av folket, selvsagt, som holdt ut dag og natt i strenge kuldegrader i sentrum av Kiev – var Viktor Jusjtsjenko. Han ville ta Ukraina i en mer europeisk og demokratisk retning, og han var for sikkerhets skyld også forsøkt forgiftet, med den type gift russisk hemmelig politi (eller hva man skal kalle det) har hatt for vane å bruke. Han vant enorm sympati over hele verden. Og protestene vant også frem. Det var Jusjenko som den gang endte opp som ukrainsk president, og Janukovitsj måtte trekke seg i vanære.

Maidan Nezavisimost i Kiev en gang det var mer solskinn

Det har rent mye vann ut i Svartehavet siden den gang. Begeistringen over protestene og seieren de førte til hadde knapt lagt seg, før de som kunne litt om denne Jusjenko kom på banen, og kunne fortelle litt om hvem han var, og hva han stod for. Jeg husker spesielt jeg leste en artikkel der en som hadde møtt ham karakteriserte ham som en av de mest anonyme, tafatte og kjedelige mennesker han noensinne hadde møtt. Det var for denne personen ikke til å tro at det var Jusjtsjenko som skulle skape begeistring og fremtidstro over Ukraina, han hadde jo verken karisma, talegaver eller særlig med politisk talent. Han hadde bare det lykketreff å bli forgiftet, kan man nesten si.

2004 var første gang jeg reiste til St. Petersburg på russisk språkkurs. I 2005 reiste jeg til Moskva, før jeg hadde en pause i 2006, og på ny reiste til Minsk og Kiev i 2007.  I 2008 reiste jeg over Russland med den transsibirske jernbanen, og i 2009 giftet jeg meg i Kiev. I løpet av disse årene har jeg lært en god del mer om hva politikk i Ukraina egentlig er for noe. Da jeg var begeistret i 2004 glemte jeg en av de andre erfraringene med slike protester, og det er at selv om regimet faller og folket får viljen sin, så fører det sjelden til den gleden man hadde forventet. Drømmer blir ikke oppfylt så lett, selv om det kan se ut som om  de blir det. En av de viktigste erfaringene Ukraina har gjort i løpet av disse fem årene, er at det har mistet alle illusjoner.

Skeptikerne til Jusjtsjenko hadde helt rett i at han slett ikke var mannen som kunne føre Ukraina videre. Vi i Vest-Europa har jo alltid lett for å glede oss over for at resten av verden tar etter oss, ønsker seg inn i våre forsvarsallianser og påberoper seg et ønske om vår type demokrati og vår velstand. Men Jusjenkos vending mot Europa har vist seg vel så undertrykkende og diskriminerende som Janukovitsj’ vending mot Russland. Ukraina er for eksempel tospråklig, her snakkes både russisk og ukrainsk, men det er kun ukrainsk som er offisielt språk, hvilket fører til at store deler av befolkningen ikke får offisielle dokumenter på sitt morsmål. I Kiev ler de av hvordan de skriver alle dokumenter på ukrainsk, men diskuterer dem på russisk. Russisk er det eneste språket som blir snakket, ukrainsk det eneste som blir skrevet.

Forholdet mellom Ukraina og Russland er svært komplisert, det enkleste man kan si om det er et hat-kjærlighets forhold, og det å orientere seg mot vesten i stedet for mot moderlandet Russland, er svært kontroversielt for svært mange innbyggere i landet. Vi i vest burde kanskje være litt forsiktige med å ukritisk applaudere en slik tilnærming.

Ukrainerne selv har i alle fall fått nok, og stemmer Jusjtsjenko ut av valget med en oppslutning som gjør at han nesten havner i den store sekken «andre» på oversiktsmålingene. Det er den gamle skurken Janukovitsj som vinner, i alle fall nå i første valgomgang, og hva valgfusket i 2004 enn må ha bestått i, så er han i alle fall nå noenlunde tilgitt.

Alle er upopulære

Den tredje av de såkalt store, altså de vi her oppe i Norge har fått med oss, om vi følger sånn noenlunde med, er Julia Timasjenko. Hun har også lett for å bli populær i vesten, lys og fin og med en karakteristisk flette det er lett å huske, og dessuten er det jo for oss artig med en kvinne midt i mannsdominerte Ukraina. Hun er fungerende statsminister i landet, i en koalisjonsregjering der også Jusjenko og hans blokk har vært med lite grann, men hvor samarbeidet har brutt sammen flere ganger, og vennskapet de to viste for verden under oransjerevolusjonen, trygt kan sies å være borte nå.

Ingen av disse tre såkalte store er noe særlig populære blant befolkningen. De som følger med på NRKs utenrikssendinger får lett med seg at det alltid er noen som er «protiv vsjekh», det vil si i mot alle, og akkurat dette inntrykket er det også jeg har fått, med alle (de få) jeg har snakket med. Når man lanserer politikk og politikere som samtaleemne for ukrainere, ender man som regel opp med høre alt det kriminelle alle politikerne har gjort. Og de har som regel verre ting å komme med at de har endret bruksmåte for ulike småhus og stabbur på gårdsplassen uten å melde fra, presidentfavoritt Janukovitsj er for eksempel straffedømt for voldtekt. De blir også alle sammen beskyldt for å stjele fra budsjettet, og i et land som har gått fra noen og femti til hundre og noen og femtiende plass på listen over verdens minst korrupte land, så er det klart at beskyldningene nok har noe med seg.

Jeg ser også ut i fra listen at det er ingen jeg kunne være i nærheten av å ha stemt på. Det finnes ingen gode kandidater. Og slik det politiske systemet er nå, skal det mye til for at en god kandidat noen gang skal klare å komme seg frem. Det er nemlig urent spill, bestikkelser og beskyldninger som vinner frem, i tillegg til kjennskap og vennskap, selvfølgelig. I 2004 var jeg ganske optimistisk over Ukrainas fremtid. Nå er jeg ganske pessimistisk. Kanskje skyldes det at i løpet av de fem årene som har gått siden sist har blitt mer av en (russisk-)ukrainer, og mindre av en nordmann. I hvert fall når det dreier seg om Ukraina, og Russland.