Årets første skitur og min første i bil

Det er 24. januar i dag. Det er fortsatt korte vinterdager og tidlig vintermørke, men min gode venn Martin har nå kommet seg inn i bildeleringen her i Bergen, og det betyr at vi har tilgang på bil når vi bestiller i tide. Dermed er vi ikke avhengige av de litt rare busstidene til Norheimsund fra Bergen, enten må vi reise grytidlig før åtte eller så må vi reise halv tolv. I alle år har det betydd at vi har måttet reise halv tolv. Siden bussen hjem går fem, sju og elleve sånn cirka, har vi hatt lite handlingsrom til å gå på ski før vinterferien i månedskiftet februar/mars. For første gang skulle vi i år komme oss ut i bil, og altså være der oppe og kunne begynne å gå i nokså tidlig formiddag.

Avtalen var at han skulle komme til meg og plukke meg opp sånn mellom ti og halv elleve en gang. Jeg stod opp så godt jeg kunne fra halvni-tiden, og kom endelig opp og i gang sånn litt før halv ti. Jeg vet hva som trengs, og satte først i gang med de tingene jeg skulle forberede og ha med, for eksempel kakao, som jeg skrev om i går. Da den var laget, kunne jeg sette meg ned og spise frokost. Jeg regnet jo med han ville bli litt forsinket, klokken var litt over ti, og jeg spiste nokså avslappet en god søndagsfrokost. Klokken sånn cirka ti over halv elleve ringte han og sa at nå kommer han om ti minutter. Jeg skjønte jeg nå måtte spise rundstykket mitt i en fart, i tillegg til å pakke og pusse tennene. Kort sagt kom vi oss av gårde fem over elleve.

Det var fortsatt 25 minutter foran bussen. Og vi hadde dessuten fordelen av ikke å ha noen stoppesteder underveis. 8 minutter over tolv var vi på Kvamskogen, parkert, og i gang med å smøre ski.

På årets første skitur ønsket vi ingen eksperimenter. Det var opp til Såta gjennom negerlandsbyen, rundt over henget og ned igjen renneveien. På første stopp hadde vi kakao og appelsin, på andre stopp hadde vi middag som besto av pølser. Skiformen var rusten, men ikke kritisk. Vi gikk lett og greit opp, selvfølgelig, og rant sånn noenlunde ned igjen på skareføret. Føret var der vi ville ha satt inn støtet, om vi skulle ha kommet med kritikk av noe. Vinteren har jo vært ganske spesiell i år, med stabilt, kaldt vær, og lite nedbør. Det betydde at snøen var ganske gammel og råtten, og ganske blåst bort enkelte steder. Opp til Såta, eller tvillingtoppene som jeg også kaller dem – uvisst med hvilken rett -, var det både brattere og vanskeligere enn normalt, og vi hadde færre valgmuligheter for å komme oss opp. Det lille henget vi deretter måtte opp for å komme oss til platået vi renner ned igjen fra var nesten direkte ubehagelig å bestige. Det er alltid litt ekkelt der, siden det er fryktelig bratt, og vanskelig å få tak med skiene på isen. Og i dag var det litt verre, siden det var enda mindre snø og enda litt hardere enn vanlig.

Men det gikk nå greit. Og da vi endelig kom ned var det direkte uten forbehold herlig å kunne stige rett inn i bilen, uten å måtte vente på bussen i kulda og mørket. Vi hadde med flere appelsiner enn vanlig, og spiste mesteparten av dem på bilturen hjem. Allerede før klokken sju var jeg hjemme. Umulig i tidligere tider.

Og hjemme ventet selvfølgelig også en kone, som hadde brukt dagen til å vaske litt og rydde litt og ordne. Det var også alldeles hyggelig og alldeles hyggelig å komme hjem til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s