Joda, i Kiev er vi, men smertefritt gikk det ikke

Forrige post var inspirert av at vi skulle reise til Kiev.  Nå har vi reist og kommet frem, men det er nå en gang slik med reiser til Kiev og andre steder, det går ikke alltid helt som man hadde tenkt.

Denne gangen sendte vi til og med tekstmeldinger hjemover av typen, «sitter på Gardemoen, alt ok, kommer frem til Kiev i kveld», og lignende. Problemet er som alltid flybussen til Flesland. Flytiden 1615 er egentlig veldig gunstig, og det er lett å være ute i god tid. Men  så er det disse siste tingene man skal gjøre rett før man går, de siste tingene man likevel vil ha med, det ene og det andre, og så er man sent ute allikevel. Blant de tingene vi hadde med denne gangen, var en stor, stasjonær datamaskin med skjerm, og det gjorde at det meste av bagasjen ble ganske tung. Når det i tillegg var snø å gå på, og jeg ikke med Olia kan insistere på mitt hastverkstempo, ble det til at det også gikk litt sakte når vi først kom av gårde. Til flybussen kom vi akkurat i tide til å se den forlate holdeplassen.

Neste flybuss tok dobbelt så lang tid som den skulle fra sentrum til flyplassen. Dermed hadde all vår gode tid, forvandlet seg til litt stress.

Men akkurat denne fasen av reisen gikk bra. Foran billettautomatene var det lite kø, innsjekk gikk rask, og til og med gjennom sikkerhetskontrollen gikk det ikke altfor lang tid. Idiotien kommer man imidlertid ikke utenom, sikkerhetsvakter er ikke i stand til å gjenkjenne en dataskjerm i en sekk, og dermed måtte den sendes seperat, slik også bærbare datamaskiner må det. Det var ennå en halvtime til avgang da vi kunne sette oss rolig i avgangshallen, og til og med vente. Da hadde i parentes bemerket en kollega av meg jeg traff større problemer – han hadde kjøpt flybillett til feil dato.

På Gardermoen skulle vi vente, og Olia skulle få se Taxfree-varer med muligheter for kjøp. Det var ikke av all verdens interesse for henne, så vi satte oss i stedet ned ved gaten lenge før tiden, og spiste rolig deler av nistematen vår. At vi kunne få problemer tenkte vi ikke på da flyet fra lufthansa ble annonsert femten minutter forsinket, 1905 i stedet for 1850. Det skulle ikke by på problemer. Planen var 2105 ankomst Frankfurt, og 2205 avgang til Kiev. Problemene begynte da vi satt på flyet og skulle høre kapteinens rutinemessige informasjon om flyturen. Den var på tysk, og det forstår jeg nå dårligere enn russisk, men han sa da vitterlig at flyet måtte vente 30 minutter før det kunne sendes til icing. Dermed er så godt som hele vår tid til gode spist opp.

Informasjonen ble gjentatt på engelsk, og nå var det ingen tvil. Vi ville bli over en time forsinket. Og som vanlig når det gjelder flyforsinkelser, blir det heller verre enn bedre, når alt kommer til alt. Jeg satt og regnet på klokken hvor mye tid vi ville ha, og hva sannsynligheten ville være for at Lufthansa ville holde igjen flyet til Kiev for å spare to hotellovernattinger. Olia – som omtrent aldri har flydd før i sitt liv – hadde imidlertid den interessante opplysningen at sannsynligvis ville alle flyene være forsinket, også det til Kiev.

Slik foregikk flyturen. Vi fikk beskjed om at ingenting ville være klart før et kvarter før landing, da ville all informasjon bli gitt. Lyset for sikkerhetsselen var for lengst tent og flyet var på vei inn for landing da informasjonen endelig kom. Det var en rekke med destinasjoner og informasjon om gate, alle mulige land og alle mulige steder, men ingenting om Kiev.

Da flyet var trygt på bakken og vi skulle ut, spurte vi flyvertinnene om hva vi som skulle til Kiev skulle gjøre, de visste ingenting. Så vi løp videre inn til flyplassen, og spurte første og beste representant for Lufthansa hva vi skulle gjøre. Og det skal det tyske flyselskapet, informasjonsdesken var plassert like utenfor gaten, vi kom dit med en gang og fikk hjelp med en gang. Ordenung must sein.

Igjen var det slik at jeg først forstod noenlunde på tysk, så fikk informasjonen på engelsk. Flyet var ennå ikke reist. Hun trengte noen telefoner for å få det bekreftet, og at alt ville bli i orden og hva vet jeg hvilke telefoner hun måtte ta. I alle fall var det slik at vi lå an til å komme oss videre til Kiev. For meg var det en langt bedre utsikt, enn å bli værende i Frankfurt over natten.

Slik ser man ut når man i all hast forsøker å rekke flyet sitt til Kiev fra flyplassen i Frankfurt.

Vi skulle til gate06. Så var bare problemet å finne den. Flyplassen i Frankfurt er enorm. Man må ta tog for å komme seg mellom de forskjellige gatene.

Resten av posten må skrives senere… Olia skal ha maskinen. Vi er i alle fall i Kiev, og alt er godt.

Reklamer

En inspirert morgen til Kiev

Morgenen er så inspirert at jeg tillater meg en feil i overskriften. Feilen er noe så ufarlig som en språkfeil, man kan jo ikke på norsk si eller skrive at det er «en inspirert morgen til Kiev», og så skal det bety at det er en inspirert morgen hvor vi skal reise til Kiev. Men det er det det betyr.

Min kone og jeg reiser for første gang sammen til hennes hjemby. Det skjer samme dag som skurken Janukovitsj tas i ed på at han skal bli Ukrainas president, og være det de neste fem årene. Det skjer samtidig som skurken Timasjenko nekter å stille opp på seremonien, og går langt i å nekte å godkjenne hele edsavleggelsen. Slik har Ukraina en situasjon hvor presidenten og statsminisrteren ikke er på talefot, og hvor statsministeren har støtte i nasjonalforsamlingen, slik at presidenten ikke kan avsette henne. Ukraina er politisk lammet i en økonomisk krise som skrever handlekraft. For å gjøre det hele komplett holdt den nye presidenten innsetningstalen på russisk, et språk som ikke engang er offisielt i landet, og det var ikke engang en politisk markering. Det er fordi Ukrainas statsminister behersker ukrainsk dårligere enn norske akademikere flest behersker engelsk. Situasjonen er med andre helt som den pleier.

Og alle hjerter gleder seg. Ukrainere har lang tradisjon i å leve gjennom katastrofale situasjoner, det verst tenkelige utfall er ofte det mest ventede her. Olia har innført et nytt gaveregime i familien Salen/Iurzhenko, og vi har med oss litt av hvert både til familie og taxisjåfører. Streiken i Lufthansa sluttet i tide til at vi får reise ned, det vil si, den ble utsatt til vi skal reise hjem. Den tid, den sorg – eller rettere sagt: Den tid, den glede.

Akkurat nå er vi i gang med pakking. Blant de tingene vi bringer med, er den gamle, stasjonærbare datamaskinen. Det innebærer noen utfordringer i koffertkategorien. De er det Olia som løser. Jeg sitter og spiser frokost med nykvernet, italiensk kaffe, og ferskt, steinbakt brød. Med meg er alt godt, som alle kan forstå.

Og snart blir det bare enda bedre, som alle like godt forstår. Klokken 1615 går flyet fra Flesland, 1705 er det i Oslo. Videre går det 1850 til Frankfurt, og derfra til Kiev fra 2205 til 0030 – eller 0130 Ukrainsk tid. Da er vi i Kiev. Min andre hjemby og Olias første. Det skal bli godt. Det skal bli ferie. Det skal bli en inspirert uke i Kiev.

En uke med Tsjekhov

Litt på etterskudd avsluttet jeg i dag den første uken med å lese en novelle av Tsjekhov hver dag på russisk. De syv første er lest, jeg startet forrige mandag. Boken jeg leser fra heter Повести и рассказы, eller noe sånt som «beretninger og fortellinger» på norsk. Samlingen er fra 1980, og er laget for den som skal lære seg språk. Det vil si at den har kommentarer. Verken jeg eller min kone har helt klart å finne ut om kommentarene er ment for russere som lærer russisk, altså barn og mindre velutdannede, eller utlendinger som lærer russisk, altså jeg. Uansett er dette den første novellesamlingen jeg gir meg i kast med, ellers har jeg jo konsentrert meg om store romaner der sidetallet skal opp mot tusen, eller teaterstykkene til Tsjekhov som en slags bigeskjeft i fjor jul. Det er også den første russiske tekstsamlingen jeg leser uten norsk støtteoversettelse overhodet. Her er jeg alene, alene sammen med den gigantiske ordboken fra kunnskapsforlaget, og altså hjelpekommentaren fra det sovjetiske forlaget Русский язык (russisk språk).

Hjelpekommentarene har vist seg like mye tidkrevende, som hjelpende. Ofte inneholder de jo bare nye ord jeg må slå opp, ofte er forklaringen helt opplagt, og ofte gir de en ganske kraftig forenkling av hva som egentlig står i den opprinnelige teksten. Med det siste mener jeg at de forklarer akkurat hva uttrykket betyr slik det står, og lukker ute alle andre betydninger som vanligvis kanskje vil være viktigere. Uansett må jeg i alle fall slå opp i ordboken en gang til.

Tsjekhov er vel strengt tatt kjent for å være en som skriver et veldig ryddig og enkelt språk. De som leser oversettelse av ham, vil straks se at dette er et mindre komplisert språk enn for eksempel hos Dostojevskij. Dostojevskij lar alt skje på en gang, lar setningener vikle seg inn i hverandre, og sløser ikke med punktum. Men Tsjekhov er mye mer presis i beskrivelse av omgivelsene, og siden jeg ikke er vant med slike beskrivelser, blir det mange ord å slå opp for alle mulige klesplagg og måter de er fillete og gamle på. Tsjekhov lar også sitt enkle folk snakke sitt enkle språk, som ikke trenger å være grammatisk korrekt, og heller ikke korrekt på noen som helst måte (utenom at det var slik de snakket, selvsagt). På den måte får jeg min introduksjon til folkelig, russisk 1800-talls slang. Min kone ler av meg.

De fleste av Tsjekhovs noveller har jeg allerede lest på norsk, og de kjente husker jeg godt. Jeg har lånt alt som har Tsjekhovs navn ved bibliotekene både i Bergen og Sandnes, og jeg har også kjøpt det som har vært å kjøpe. Samlingene har imidlertid ofte vært tilfeldige, så selv om jeg har lest alt som er å få tak i, er det slett ikke sikkert jeg har lest alt. Det er tvert i mot tvilsomt. Jeg mener å huske at Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller og småfortellinger, og at han selv slettet omtrent 400 av dem, slik at det var rundt 300 igjen. Jeg er selvsagt interessert i å lese dem alle, og har ennå ikke opplevd å lese en tekst av Tsjekhov, som var uinteressant.

De syv første fortellingene er: En embetsmanns død, Den tykke og den tynne, Kirurgi, Kamelonen, Ørreten, Jegeren og Forbryteren.

Oversettelsene av titlene er mine egne, og slett ikke offisielle. Ørreten heter på russisk Налим, det blir i ordboken oversatt med «Lake», og kalt en fisk. Siden jeg ikke vet hva Lake er for noe, oversetter jeg med ørret, som er kjent. Fisken de to gossene i teksten strever med å få opp skal det ikke være noe eksotisk med, det skal være en vanlig, russisk fisk.

Kjennere av Tsjekhov vil selvsagt kjenne til flere av tekstene som er nevnt her, det er klassikere. Både kamelonen, jegeren og forbryteren er etter hva jeg forstår pensum i russisk skole fra småskolen, alle russere kjenner dem, det samme gjelder sikkert også Den tykke og den tynne. De to første novellene jeg har nevnt handler om hvordan russerne respekterer overordnede, og de må kalles ganske humoristiske. En embetsmanns død var av en slik karakter at når jeg hadde lest den, så trodde jeg at jeg ikke hadde skjønt teksten. Men det hadde jeg, den er så enkel som den står, og at embetsmannen til slutt dør, er ikke ment i overført betydning eller som noe kritisk eller noe som vi nordmenn gjerne vil lese inn i det. Han dør bare.

Jegeren er den vakreste av disse syv. Den får nydelig frem det Tsjekhov var slik en mester til å fremstille, og som alle hans teaterstykker handler om, nemlig hvordan så mange russere venter på noe som aldri kommer, og håper på noe de aldri kan få. Ofte er kravene deres veldig små, og drømmene egentlig enkle å få oppfylt, kvinnen i teksten ønsker bare at jegeren hennes skal komme hjem til henne av og til. Det er svært vart og ømt fremstilt, der de to snakker med hverandre. Hun husker alt de to har gjort, og er rede til å føye seg i alt, hun er som det står helt fornøyd med å være gift med en slik dumrian som denne jegeren, om han bare ville komme hjem litt av og til. Om det bare kunne være litt любовь, kjærlighet. Men han skjønner ingenting, snakker om store forskjeller mellom de to, at han er en jeger, og hun bare er en dum kvinne som aldri kan forstå ham og forresten kjeder ham til det uutholdelige.

En ubeleilig streik

Vi våknet i dag til noen ubehagelige nyheter vi følte ikke hadde noe med oss å gjøre, men som så avgjort har noe med oss å gjøre. Det er streik i det tyske flyselskapet Lufthansa. Det er pilotene som streiker. Alle som følger litt med i nyhetene vet at luftfarten har hatt problemer i flere år, og det gjelder særlig de gamle, statlige flyselskapene. Vårt eget SAS er et utmerket eksempel, der har årevis med streiker blitt avløst med årevis med statlige emisjoner. Det kan selvsagt ikke fortsette i lengden. De gamle tungrodde storselskapene er for dyre i drift, og gir for dyre billetter. De er blitt holdt oppe av nettopp statlige emisjoner. I selveste Japan gikk det gamle statsselskapet Japanair konkurrs, eller ble satt under konkursbeskyttelse, nettopp med de samme problemene som alle de andre selskapene i samme klassene.

Lufthansa har ikke vært den som er værst ute her. De har vel snarere vært sett på dem som skal kjøpe opp og redde alle de andre statsdrevne flyselskapene i Europa. Nå er det altså de som streiker. Og av alle, så er det de godt lønnede pilotene som gjør det. Lufthansa har lovet dem at de skal få beholde jobbene alle sammen, tross at selskapet som alle andre må redusere kostnader og kanskje kutte arbeidsplaser, og Lufhansa har også garantert at pilotene skal få beholde lønnen. Det Lufthansa krever, er at de skal kunne betale utenlandske piloter mindre.

For det går altså pilotene til streik. Et tall jeg hørte var at det ville koste selskapet 100 millioner kroner.

I vår tid er jeg generelt i mot streik. De viktige arbeiderkampene ble tatt for hundre år siden, den gang det var risiko å gå til streik, og kampen var reell. Nå er de streikende så godt beskyttet av lover og regelrett, at en streik for den streikende mest innebærer at han eller hun mottar lønn fra innbetalt fagforeningskontingent, i stedet for fra bedriften, mot at han eller hun lar være å jobbe. Etter en stund kommer partene likevel til enighet, eller det blir nedsatt en tvungen lønnsnemd som bestemmer. Det kan sikkert variere litt fra land til land hvordan det blir gjort.

I Tyskland blir det gjort ryddig og ordentlig. Min ukrainske kone lo av det, de streikende har allerede sagt at de skal streike frem til torsdag, fire dager. I Ukraina streiker man generelt sett ikke, i land man har behov for det har man gjerne ikke mulighet til det, men skulle man streike, måtte det i det minste lede til kaos, mente hun. Om den skal vare en uke, ett år eller resten av livet, skal alltid være uvisst, mente hun. Tyskernes ryddighet er i det minste en fordel for oss, for vi reiser til Kiev på fredag. Og det er med Lufthansa.

Ny snørekord i Bergen

I dag passerte Bergen snørekorden. Aldri har det vært så mange dager i strekk her i byen. Vinteren har heller aldri vært så kald. Det kan jo leses som leses som et lite hint til de som regner at barndommens vintre er forbi, at det vil bli slutt på snø i norske vinterfjell og at klimaforandringer vil hindre enhver kulde på vestlandet. Det kan også leses uten å tolke det så nøye, og i stedet kan man gå ut og kose seg i det været som er. Og gjerne kan man gjøre det i god vestlandstradisjon: Man skal kose seg i været, uavhengig av været.

For familien Salen/Iurzhenko er det jo litt spesielt at jeg har fått min kone opp hit nettopp denne vinteren her. Noe av det hun og hennes familie fryktet mest, var de iskalde og snørike vintrene her i Norge. Hun hadde knapt vært her en uke da snøen kom – og siden har den vært her.

Her i Bergen har jo regionsavisen valgt å fokusere på andre ting enn gleden over stabilt oppholdsvær i ukevis. Mange vil jo kalle dette perfekt vintervær, snø og noen graders kulde. Når det i tillegg ikke er vind, og stadig vekk sol, så blir det vanligvis ikke bedre. For Bergens tidende er imidlertid en positiv vinkling ikke det riktige, aviser foretrekker problemer, og problemer med kaldt, stabilt vintervær uten vind er at forurensing i luften ikke blåser bort. Det er en ganske nødvendig konsekvens av kald luft uten vind, det er fysikk. For aviser som liker å ha noe å skylde på, er det et politisk problem der bystyret har skylden og må finne løsninger.

Jeg bor  sentrum og har aldri hatt bil i mitt liv. Men jeg er ikke enig i årets tendens om at bileiere skal forfølges som var de røykere.

Jeg vet ikke om jeg er alene om det her i byen, men jeg vil foretrekke vinteren vi har i  år, fremfor vinteren vi har hatt alle andre år jeg har bodd her i Bergen. Det er den beste vinteren som har vært. Man kan selvfølgelig finne frem til folk som lider under slike vintre, aviser elsker jo å finne frem til folk som lider under forskjellige folk, men jeg er ikke med på at de lidende alltid skal være representative.

Denne vinteren har vært ypperlig. Måtte den vare helt frem til våren.

Hvem vil være kritisk til en slik vinter?

Dagbladet og ytringsfriheten

Det har vart en stund, og jeg har lenge tenkt å skrive om det. Nå finner jeg tid. Underveis har det vært mange mulige vinkliger å presentere saken fra, og mange poenger å velge, nå når jeg endelig setter meg ned er jeg ikke lenger om jeg klarer det slik at jeg får med meg alt, og samtidig skriver klart og godt. Det har vært mye.

Det begynte med at Dagbladet for noen uker siden trykket en tegning av Muhammed, eller om det var en annen muslim, på forsiden av avisen. Denne personen var ikke fremstilt som en person, men som en gris, og denne grisen satt og skrev på en bok der det stod skrevet «koranen» på engelsk og på arabisk. Det var også noen andre detaljer, som alle var plassert i tegningen utelukkende i den hensikt at det skulle provosere muslimer. Tegneren var jøde, eller i hvert fall sterkt pro-Israel, og ble for tegningen arrestert og satt i fengsel i Israel. Jeg siterer hva jeg husker fra nyhetene på radioen, jeg har aldri verken sett tegningen, eller lest Dagbladet siden denne konflikten begynte.

Saken som gjorde at tegningen ble trykket, var at politiets overvåkningstjeneste sine hadde en nettside med en lenke som ledet frem til denne tegningen. For at denne saken skulle trykkes, så måtte de følge Dagbladet ha en illustrasjon, og da var det nettopp denne tegningen de måtte bruke. Allerede her synes jeg det er pinlig for Dagbladet, som har slitt litt i motvind i det siste, og med saker som dette viser at det er helt fortjent. Om det er så skandaløst at overvåkningstjenesten til politiet har en lenke til en slik tegningen, så blir det ikke akkurat mindre skandaløst at Dagbladet smeller tegningen over forsiden? Hvem er det vel som gidder å lese nettsidene til Politiets overvåkningstjeneste?

Det gidder Arfan Bhatti. Pussig nok har jeg fulgt med på ham noen år. Det var liksom med ham jeg satte inn støtet, og satte meg inn i en sak som hadde med ukeblad-kriminalitet å gjøre, han hadde skutt mot den israelske synagogen eller om det var ambassaden i Oslo, og en reporter i TV2 hadde visst om det på forhånd, og latt være å stoppe ham. Han har altså sine kontakter både her og der, og han er av den typen folk uten utdannelse kaller en fullblods skurk, med et saftigere uttrykk enn «fullblods» foran skurk, og gjerne med «terrorist» i stedet for skurk. Blant kontaktene har han tydeligvis også noen journalister i Dagbladet, for det har kommet frem at det var han som tipset Dagbladet om denne saken, og i tillegg hadde mer enn ett ord med i laget når det gjaldt å slå den opp.

Når det etterpå også kommer frem at Arfan Bhatti hadde mer enn ett ord med i laget som arrangerte først Taxi-protesten, siden andre protester i Oslo, han har vel i det store hele organisert hele protestene, så har allerede Dagbladet plassert seg godt ute på sidelinjen når det gjelder å være meningsberettiget avis. De har latt seg bruke. De har forsøkt seg med sensasjonsoppslag for å få opp oppslagstallene, og kamuflerer seg med ytringsfrihet og vågemot. Nedgangen til avisen er fortjent.

Vårt første besøk – Lars

I dag fikk Olia og jeg vårt første besøk her i huset, eller her i den lille leiligheten vår på Nordnes i Bergen. Det vil si, besøket fikk jeg i skrivende stund for to dager siden, posten er skrevet fredag og postet onsdag. To dager er gått mellom hendelsen og skrivingen, det er godt å se den menneskelige faktor spille inn i disse internettider hvor alt skal skje i øyeblikket.

Lars var altså på besøk i dag, eller for to dager siden. Han ringte i går, det vil si tirsdag, og siden jeg ikke hadde lagret nummeret hans, var jeg overbevist om at han var en selger, og ikke engang det at han presenterte seg først som Lars, siden Lars Nygård, bidro til å redusere mistenksomheten min.Fra første stund var jeg innstilt på å avslutte denne samtalen raskest mulig.

Men min svoger Lars, gift med min søster Trude, hadde en god sak, og når man vet man har rett, er det lett å overtale. Han var i Bergen og ville på besøk. På mannfolks vis ble det raskt avklart, i morgen klokken halv seks, middag.

Dermed ble vårt første besøk og vår første middagsgjest slått sammen i en smekk. Olia laget på russisk vis ikke bare én rett, men flere, og på like russisk vis overflod av alt. Godt var det også.

Lars var på besøk frem til klokken ti, og fikk både middag, is, hjemmelaget kjeksiskake av typen eksperiment, og både te og kaffe, i tillegg til litt amarulla å drikke. Det er sjelden jeg har vært med ham uten min søster Trude, så det var jo noe nytt i seg selv, jeg var den gifte og Lars for seg selv. Olia og Lars finner imidlertid lett tonen, og snakker av gårde i god fart uten at det er nødvendig å fylle bensin i motoren.

Det er godt også at Olia får treffe andre folk enn meg her i Norge. Jeg er jo en uhyre intelligent person, og som den uhyre intelligente personen jeg er, skjønner jeg at det meste i verden er subjektivt, og det er gått Olia får høre et annet syn på den, enn mitt. Selv om mitt syn på verden etter min mening er det beste av de mulige.

Det ble diskutert det meste, fra private og intime forhold, til storpolitikk og livssyn, også det helt etter russisk standard. Jeg vet det finnes et par minefelt i Olia i slike diskusjoner, det er en rekke ting vi bare ikke sier her i Norge, som hun bare sier. Jeg har gått på en rekke av dem, og vet at det smeller.

Og jeg vet det går over. Som regel er det heller ingenting å frykte. Takk for besøket og velkommen igjen!