Joda, i Kiev er vi, men smertefritt gikk det ikke

Forrige post var inspirert av at vi skulle reise til Kiev.  Nå har vi reist og kommet frem, men det er nå en gang slik med reiser til Kiev og andre steder, det går ikke alltid helt som man hadde tenkt.

Denne gangen sendte vi til og med tekstmeldinger hjemover av typen, «sitter på Gardemoen, alt ok, kommer frem til Kiev i kveld», og lignende. Problemet er som alltid flybussen til Flesland. Flytiden 1615 er egentlig veldig gunstig, og det er lett å være ute i god tid. Men  så er det disse siste tingene man skal gjøre rett før man går, de siste tingene man likevel vil ha med, det ene og det andre, og så er man sent ute allikevel. Blant de tingene vi hadde med denne gangen, var en stor, stasjonær datamaskin med skjerm, og det gjorde at det meste av bagasjen ble ganske tung. Når det i tillegg var snø å gå på, og jeg ikke med Olia kan insistere på mitt hastverkstempo, ble det til at det også gikk litt sakte når vi først kom av gårde. Til flybussen kom vi akkurat i tide til å se den forlate holdeplassen.

Neste flybuss tok dobbelt så lang tid som den skulle fra sentrum til flyplassen. Dermed hadde all vår gode tid, forvandlet seg til litt stress.

Men akkurat denne fasen av reisen gikk bra. Foran billettautomatene var det lite kø, innsjekk gikk rask, og til og med gjennom sikkerhetskontrollen gikk det ikke altfor lang tid. Idiotien kommer man imidlertid ikke utenom, sikkerhetsvakter er ikke i stand til å gjenkjenne en dataskjerm i en sekk, og dermed måtte den sendes seperat, slik også bærbare datamaskiner må det. Det var ennå en halvtime til avgang da vi kunne sette oss rolig i avgangshallen, og til og med vente. Da hadde i parentes bemerket en kollega av meg jeg traff større problemer – han hadde kjøpt flybillett til feil dato.

På Gardermoen skulle vi vente, og Olia skulle få se Taxfree-varer med muligheter for kjøp. Det var ikke av all verdens interesse for henne, så vi satte oss i stedet ned ved gaten lenge før tiden, og spiste rolig deler av nistematen vår. At vi kunne få problemer tenkte vi ikke på da flyet fra lufthansa ble annonsert femten minutter forsinket, 1905 i stedet for 1850. Det skulle ikke by på problemer. Planen var 2105 ankomst Frankfurt, og 2205 avgang til Kiev. Problemene begynte da vi satt på flyet og skulle høre kapteinens rutinemessige informasjon om flyturen. Den var på tysk, og det forstår jeg nå dårligere enn russisk, men han sa da vitterlig at flyet måtte vente 30 minutter før det kunne sendes til icing. Dermed er så godt som hele vår tid til gode spist opp.

Informasjonen ble gjentatt på engelsk, og nå var det ingen tvil. Vi ville bli over en time forsinket. Og som vanlig når det gjelder flyforsinkelser, blir det heller verre enn bedre, når alt kommer til alt. Jeg satt og regnet på klokken hvor mye tid vi ville ha, og hva sannsynligheten ville være for at Lufthansa ville holde igjen flyet til Kiev for å spare to hotellovernattinger. Olia – som omtrent aldri har flydd før i sitt liv – hadde imidlertid den interessante opplysningen at sannsynligvis ville alle flyene være forsinket, også det til Kiev.

Slik foregikk flyturen. Vi fikk beskjed om at ingenting ville være klart før et kvarter før landing, da ville all informasjon bli gitt. Lyset for sikkerhetsselen var for lengst tent og flyet var på vei inn for landing da informasjonen endelig kom. Det var en rekke med destinasjoner og informasjon om gate, alle mulige land og alle mulige steder, men ingenting om Kiev.

Da flyet var trygt på bakken og vi skulle ut, spurte vi flyvertinnene om hva vi som skulle til Kiev skulle gjøre, de visste ingenting. Så vi løp videre inn til flyplassen, og spurte første og beste representant for Lufthansa hva vi skulle gjøre. Og det skal det tyske flyselskapet, informasjonsdesken var plassert like utenfor gaten, vi kom dit med en gang og fikk hjelp med en gang. Ordenung must sein.

Igjen var det slik at jeg først forstod noenlunde på tysk, så fikk informasjonen på engelsk. Flyet var ennå ikke reist. Hun trengte noen telefoner for å få det bekreftet, og at alt ville bli i orden og hva vet jeg hvilke telefoner hun måtte ta. I alle fall var det slik at vi lå an til å komme oss videre til Kiev. For meg var det en langt bedre utsikt, enn å bli værende i Frankfurt over natten.

Slik ser man ut når man i all hast forsøker å rekke flyet sitt til Kiev fra flyplassen i Frankfurt.

Vi skulle til gate06. Så var bare problemet å finne den. Flyplassen i Frankfurt er enorm. Man må ta tog for å komme seg mellom de forskjellige gatene.

Resten av posten må skrives senere… Olia skal ha maskinen. Vi er i alle fall i Kiev, og alt er godt.

En inspirert morgen til Kiev

Morgenen er så inspirert at jeg tillater meg en feil i overskriften. Feilen er noe så ufarlig som en språkfeil, man kan jo ikke på norsk si eller skrive at det er «en inspirert morgen til Kiev», og så skal det bety at det er en inspirert morgen hvor vi skal reise til Kiev. Men det er det det betyr.

Min kone og jeg reiser for første gang sammen til hennes hjemby. Det skjer samme dag som skurken Janukovitsj tas i ed på at han skal bli Ukrainas president, og være det de neste fem årene. Det skjer samtidig som skurken Timasjenko nekter å stille opp på seremonien, og går langt i å nekte å godkjenne hele edsavleggelsen. Slik har Ukraina en situasjon hvor presidenten og statsminisrteren ikke er på talefot, og hvor statsministeren har støtte i nasjonalforsamlingen, slik at presidenten ikke kan avsette henne. Ukraina er politisk lammet i en økonomisk krise som skrever handlekraft. For å gjøre det hele komplett holdt den nye presidenten innsetningstalen på russisk, et språk som ikke engang er offisielt i landet, og det var ikke engang en politisk markering. Det er fordi Ukrainas statsminister behersker ukrainsk dårligere enn norske akademikere flest behersker engelsk. Situasjonen er med andre helt som den pleier.

Og alle hjerter gleder seg. Ukrainere har lang tradisjon i å leve gjennom katastrofale situasjoner, det verst tenkelige utfall er ofte det mest ventede her. Olia har innført et nytt gaveregime i familien Salen/Iurzhenko, og vi har med oss litt av hvert både til familie og taxisjåfører. Streiken i Lufthansa sluttet i tide til at vi får reise ned, det vil si, den ble utsatt til vi skal reise hjem. Den tid, den sorg – eller rettere sagt: Den tid, den glede.

Akkurat nå er vi i gang med pakking. Blant de tingene vi bringer med, er den gamle, stasjonærbare datamaskinen. Det innebærer noen utfordringer i koffertkategorien. De er det Olia som løser. Jeg sitter og spiser frokost med nykvernet, italiensk kaffe, og ferskt, steinbakt brød. Med meg er alt godt, som alle kan forstå.

Og snart blir det bare enda bedre, som alle like godt forstår. Klokken 1615 går flyet fra Flesland, 1705 er det i Oslo. Videre går det 1850 til Frankfurt, og derfra til Kiev fra 2205 til 0030 – eller 0130 Ukrainsk tid. Da er vi i Kiev. Min andre hjemby og Olias første. Det skal bli godt. Det skal bli ferie. Det skal bli en inspirert uke i Kiev.

En uke med Tsjekhov

Litt på etterskudd avsluttet jeg i dag den første uken med å lese en novelle av Tsjekhov hver dag på russisk. De syv første er lest, jeg startet forrige mandag. Boken jeg leser fra heter Повести и рассказы, eller noe sånt som «beretninger og fortellinger» på norsk. Samlingen er fra 1980, og er laget for den som skal lære seg språk. Det vil si at den har kommentarer. Verken jeg eller min kone har helt klart å finne ut om kommentarene er ment for russere som lærer russisk, altså barn og mindre velutdannede, eller utlendinger som lærer russisk, altså jeg. Uansett er dette den første novellesamlingen jeg gir meg i kast med, ellers har jeg jo konsentrert meg om store romaner der sidetallet skal opp mot tusen, eller teaterstykkene til Tsjekhov som en slags bigeskjeft i fjor jul. Det er også den første russiske tekstsamlingen jeg leser uten norsk støtteoversettelse overhodet. Her er jeg alene, alene sammen med den gigantiske ordboken fra kunnskapsforlaget, og altså hjelpekommentaren fra det sovjetiske forlaget Русский язык (russisk språk).

Hjelpekommentarene har vist seg like mye tidkrevende, som hjelpende. Ofte inneholder de jo bare nye ord jeg må slå opp, ofte er forklaringen helt opplagt, og ofte gir de en ganske kraftig forenkling av hva som egentlig står i den opprinnelige teksten. Med det siste mener jeg at de forklarer akkurat hva uttrykket betyr slik det står, og lukker ute alle andre betydninger som vanligvis kanskje vil være viktigere. Uansett må jeg i alle fall slå opp i ordboken en gang til.

Tsjekhov er vel strengt tatt kjent for å være en som skriver et veldig ryddig og enkelt språk. De som leser oversettelse av ham, vil straks se at dette er et mindre komplisert språk enn for eksempel hos Dostojevskij. Dostojevskij lar alt skje på en gang, lar setningener vikle seg inn i hverandre, og sløser ikke med punktum. Men Tsjekhov er mye mer presis i beskrivelse av omgivelsene, og siden jeg ikke er vant med slike beskrivelser, blir det mange ord å slå opp for alle mulige klesplagg og måter de er fillete og gamle på. Tsjekhov lar også sitt enkle folk snakke sitt enkle språk, som ikke trenger å være grammatisk korrekt, og heller ikke korrekt på noen som helst måte (utenom at det var slik de snakket, selvsagt). På den måte får jeg min introduksjon til folkelig, russisk 1800-talls slang. Min kone ler av meg.

De fleste av Tsjekhovs noveller har jeg allerede lest på norsk, og de kjente husker jeg godt. Jeg har lånt alt som har Tsjekhovs navn ved bibliotekene både i Bergen og Sandnes, og jeg har også kjøpt det som har vært å kjøpe. Samlingene har imidlertid ofte vært tilfeldige, så selv om jeg har lest alt som er å få tak i, er det slett ikke sikkert jeg har lest alt. Det er tvert i mot tvilsomt. Jeg mener å huske at Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller og småfortellinger, og at han selv slettet omtrent 400 av dem, slik at det var rundt 300 igjen. Jeg er selvsagt interessert i å lese dem alle, og har ennå ikke opplevd å lese en tekst av Tsjekhov, som var uinteressant.

De syv første fortellingene er: En embetsmanns død, Den tykke og den tynne, Kirurgi, Kamelonen, Ørreten, Jegeren og Forbryteren.

Oversettelsene av titlene er mine egne, og slett ikke offisielle. Ørreten heter på russisk Налим, det blir i ordboken oversatt med «Lake», og kalt en fisk. Siden jeg ikke vet hva Lake er for noe, oversetter jeg med ørret, som er kjent. Fisken de to gossene i teksten strever med å få opp skal det ikke være noe eksotisk med, det skal være en vanlig, russisk fisk.

Kjennere av Tsjekhov vil selvsagt kjenne til flere av tekstene som er nevnt her, det er klassikere. Både kamelonen, jegeren og forbryteren er etter hva jeg forstår pensum i russisk skole fra småskolen, alle russere kjenner dem, det samme gjelder sikkert også Den tykke og den tynne. De to første novellene jeg har nevnt handler om hvordan russerne respekterer overordnede, og de må kalles ganske humoristiske. En embetsmanns død var av en slik karakter at når jeg hadde lest den, så trodde jeg at jeg ikke hadde skjønt teksten. Men det hadde jeg, den er så enkel som den står, og at embetsmannen til slutt dør, er ikke ment i overført betydning eller som noe kritisk eller noe som vi nordmenn gjerne vil lese inn i det. Han dør bare.

Jegeren er den vakreste av disse syv. Den får nydelig frem det Tsjekhov var slik en mester til å fremstille, og som alle hans teaterstykker handler om, nemlig hvordan så mange russere venter på noe som aldri kommer, og håper på noe de aldri kan få. Ofte er kravene deres veldig små, og drømmene egentlig enkle å få oppfylt, kvinnen i teksten ønsker bare at jegeren hennes skal komme hjem til henne av og til. Det er svært vart og ømt fremstilt, der de to snakker med hverandre. Hun husker alt de to har gjort, og er rede til å føye seg i alt, hun er som det står helt fornøyd med å være gift med en slik dumrian som denne jegeren, om han bare ville komme hjem litt av og til. Om det bare kunne være litt любовь, kjærlighet. Men han skjønner ingenting, snakker om store forskjeller mellom de to, at han er en jeger, og hun bare er en dum kvinne som aldri kan forstå ham og forresten kjeder ham til det uutholdelige.

En ubeleilig streik

Vi våknet i dag til noen ubehagelige nyheter vi følte ikke hadde noe med oss å gjøre, men som så avgjort har noe med oss å gjøre. Det er streik i det tyske flyselskapet Lufthansa. Det er pilotene som streiker. Alle som følger litt med i nyhetene vet at luftfarten har hatt problemer i flere år, og det gjelder særlig de gamle, statlige flyselskapene. Vårt eget SAS er et utmerket eksempel, der har årevis med streiker blitt avløst med årevis med statlige emisjoner. Det kan selvsagt ikke fortsette i lengden. De gamle tungrodde storselskapene er for dyre i drift, og gir for dyre billetter. De er blitt holdt oppe av nettopp statlige emisjoner. I selveste Japan gikk det gamle statsselskapet Japanair konkurrs, eller ble satt under konkursbeskyttelse, nettopp med de samme problemene som alle de andre selskapene i samme klassene.

Lufthansa har ikke vært den som er værst ute her. De har vel snarere vært sett på dem som skal kjøpe opp og redde alle de andre statsdrevne flyselskapene i Europa. Nå er det altså de som streiker. Og av alle, så er det de godt lønnede pilotene som gjør det. Lufthansa har lovet dem at de skal få beholde jobbene alle sammen, tross at selskapet som alle andre må redusere kostnader og kanskje kutte arbeidsplaser, og Lufhansa har også garantert at pilotene skal få beholde lønnen. Det Lufthansa krever, er at de skal kunne betale utenlandske piloter mindre.

For det går altså pilotene til streik. Et tall jeg hørte var at det ville koste selskapet 100 millioner kroner.

I vår tid er jeg generelt i mot streik. De viktige arbeiderkampene ble tatt for hundre år siden, den gang det var risiko å gå til streik, og kampen var reell. Nå er de streikende så godt beskyttet av lover og regelrett, at en streik for den streikende mest innebærer at han eller hun mottar lønn fra innbetalt fagforeningskontingent, i stedet for fra bedriften, mot at han eller hun lar være å jobbe. Etter en stund kommer partene likevel til enighet, eller det blir nedsatt en tvungen lønnsnemd som bestemmer. Det kan sikkert variere litt fra land til land hvordan det blir gjort.

I Tyskland blir det gjort ryddig og ordentlig. Min ukrainske kone lo av det, de streikende har allerede sagt at de skal streike frem til torsdag, fire dager. I Ukraina streiker man generelt sett ikke, i land man har behov for det har man gjerne ikke mulighet til det, men skulle man streike, måtte det i det minste lede til kaos, mente hun. Om den skal vare en uke, ett år eller resten av livet, skal alltid være uvisst, mente hun. Tyskernes ryddighet er i det minste en fordel for oss, for vi reiser til Kiev på fredag. Og det er med Lufthansa.

Ny snørekord i Bergen

I dag passerte Bergen snørekorden. Aldri har det vært så mange dager i strekk her i byen. Vinteren har heller aldri vært så kald. Det kan jo leses som leses som et lite hint til de som regner at barndommens vintre er forbi, at det vil bli slutt på snø i norske vinterfjell og at klimaforandringer vil hindre enhver kulde på vestlandet. Det kan også leses uten å tolke det så nøye, og i stedet kan man gå ut og kose seg i det været som er. Og gjerne kan man gjøre det i god vestlandstradisjon: Man skal kose seg i været, uavhengig av været.

For familien Salen/Iurzhenko er det jo litt spesielt at jeg har fått min kone opp hit nettopp denne vinteren her. Noe av det hun og hennes familie fryktet mest, var de iskalde og snørike vintrene her i Norge. Hun hadde knapt vært her en uke da snøen kom – og siden har den vært her.

Her i Bergen har jo regionsavisen valgt å fokusere på andre ting enn gleden over stabilt oppholdsvær i ukevis. Mange vil jo kalle dette perfekt vintervær, snø og noen graders kulde. Når det i tillegg ikke er vind, og stadig vekk sol, så blir det vanligvis ikke bedre. For Bergens tidende er imidlertid en positiv vinkling ikke det riktige, aviser foretrekker problemer, og problemer med kaldt, stabilt vintervær uten vind er at forurensing i luften ikke blåser bort. Det er en ganske nødvendig konsekvens av kald luft uten vind, det er fysikk. For aviser som liker å ha noe å skylde på, er det et politisk problem der bystyret har skylden og må finne løsninger.

Jeg bor  sentrum og har aldri hatt bil i mitt liv. Men jeg er ikke enig i årets tendens om at bileiere skal forfølges som var de røykere.

Jeg vet ikke om jeg er alene om det her i byen, men jeg vil foretrekke vinteren vi har i  år, fremfor vinteren vi har hatt alle andre år jeg har bodd her i Bergen. Det er den beste vinteren som har vært. Man kan selvfølgelig finne frem til folk som lider under slike vintre, aviser elsker jo å finne frem til folk som lider under forskjellige folk, men jeg er ikke med på at de lidende alltid skal være representative.

Denne vinteren har vært ypperlig. Måtte den vare helt frem til våren.

Hvem vil være kritisk til en slik vinter?

Dagbladet og ytringsfriheten

Det har vart en stund, og jeg har lenge tenkt å skrive om det. Nå finner jeg tid. Underveis har det vært mange mulige vinkliger å presentere saken fra, og mange poenger å velge, nå når jeg endelig setter meg ned er jeg ikke lenger om jeg klarer det slik at jeg får med meg alt, og samtidig skriver klart og godt. Det har vært mye.

Det begynte med at Dagbladet for noen uker siden trykket en tegning av Muhammed, eller om det var en annen muslim, på forsiden av avisen. Denne personen var ikke fremstilt som en person, men som en gris, og denne grisen satt og skrev på en bok der det stod skrevet «koranen» på engelsk og på arabisk. Det var også noen andre detaljer, som alle var plassert i tegningen utelukkende i den hensikt at det skulle provosere muslimer. Tegneren var jøde, eller i hvert fall sterkt pro-Israel, og ble for tegningen arrestert og satt i fengsel i Israel. Jeg siterer hva jeg husker fra nyhetene på radioen, jeg har aldri verken sett tegningen, eller lest Dagbladet siden denne konflikten begynte.

Saken som gjorde at tegningen ble trykket, var at politiets overvåkningstjeneste sine hadde en nettside med en lenke som ledet frem til denne tegningen. For at denne saken skulle trykkes, så måtte de følge Dagbladet ha en illustrasjon, og da var det nettopp denne tegningen de måtte bruke. Allerede her synes jeg det er pinlig for Dagbladet, som har slitt litt i motvind i det siste, og med saker som dette viser at det er helt fortjent. Om det er så skandaløst at overvåkningstjenesten til politiet har en lenke til en slik tegningen, så blir det ikke akkurat mindre skandaløst at Dagbladet smeller tegningen over forsiden? Hvem er det vel som gidder å lese nettsidene til Politiets overvåkningstjeneste?

Det gidder Arfan Bhatti. Pussig nok har jeg fulgt med på ham noen år. Det var liksom med ham jeg satte inn støtet, og satte meg inn i en sak som hadde med ukeblad-kriminalitet å gjøre, han hadde skutt mot den israelske synagogen eller om det var ambassaden i Oslo, og en reporter i TV2 hadde visst om det på forhånd, og latt være å stoppe ham. Han har altså sine kontakter både her og der, og han er av den typen folk uten utdannelse kaller en fullblods skurk, med et saftigere uttrykk enn «fullblods» foran skurk, og gjerne med «terrorist» i stedet for skurk. Blant kontaktene har han tydeligvis også noen journalister i Dagbladet, for det har kommet frem at det var han som tipset Dagbladet om denne saken, og i tillegg hadde mer enn ett ord med i laget når det gjaldt å slå den opp.

Når det etterpå også kommer frem at Arfan Bhatti hadde mer enn ett ord med i laget som arrangerte først Taxi-protesten, siden andre protester i Oslo, han har vel i det store hele organisert hele protestene, så har allerede Dagbladet plassert seg godt ute på sidelinjen når det gjelder å være meningsberettiget avis. De har latt seg bruke. De har forsøkt seg med sensasjonsoppslag for å få opp oppslagstallene, og kamuflerer seg med ytringsfrihet og vågemot. Nedgangen til avisen er fortjent.

Vårt første besøk – Lars

I dag fikk Olia og jeg vårt første besøk her i huset, eller her i den lille leiligheten vår på Nordnes i Bergen. Det vil si, besøket fikk jeg i skrivende stund for to dager siden, posten er skrevet fredag og postet onsdag. To dager er gått mellom hendelsen og skrivingen, det er godt å se den menneskelige faktor spille inn i disse internettider hvor alt skal skje i øyeblikket.

Lars var altså på besøk i dag, eller for to dager siden. Han ringte i går, det vil si tirsdag, og siden jeg ikke hadde lagret nummeret hans, var jeg overbevist om at han var en selger, og ikke engang det at han presenterte seg først som Lars, siden Lars Nygård, bidro til å redusere mistenksomheten min.Fra første stund var jeg innstilt på å avslutte denne samtalen raskest mulig.

Men min svoger Lars, gift med min søster Trude, hadde en god sak, og når man vet man har rett, er det lett å overtale. Han var i Bergen og ville på besøk. På mannfolks vis ble det raskt avklart, i morgen klokken halv seks, middag.

Dermed ble vårt første besøk og vår første middagsgjest slått sammen i en smekk. Olia laget på russisk vis ikke bare én rett, men flere, og på like russisk vis overflod av alt. Godt var det også.

Lars var på besøk frem til klokken ti, og fikk både middag, is, hjemmelaget kjeksiskake av typen eksperiment, og både te og kaffe, i tillegg til litt amarulla å drikke. Det er sjelden jeg har vært med ham uten min søster Trude, så det var jo noe nytt i seg selv, jeg var den gifte og Lars for seg selv. Olia og Lars finner imidlertid lett tonen, og snakker av gårde i god fart uten at det er nødvendig å fylle bensin i motoren.

Det er godt også at Olia får treffe andre folk enn meg her i Norge. Jeg er jo en uhyre intelligent person, og som den uhyre intelligente personen jeg er, skjønner jeg at det meste i verden er subjektivt, og det er gått Olia får høre et annet syn på den, enn mitt. Selv om mitt syn på verden etter min mening er det beste av de mulige.

Det ble diskutert det meste, fra private og intime forhold, til storpolitikk og livssyn, også det helt etter russisk standard. Jeg vet det finnes et par minefelt i Olia i slike diskusjoner, det er en rekke ting vi bare ikke sier her i Norge, som hun bare sier. Jeg har gått på en rekke av dem, og vet at det smeller.

Og jeg vet det går over. Som regel er det heller ingenting å frykte. Takk for besøket og velkommen igjen!

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

I dag fullførte jeg lesingen av min femte russiske roman på russisk, og den tredje av Dostojevskij. Jeg er fortsatt ganske avhengig av den norske oversettelsen å støtte meg til, så jeg har lest den også samtidig. Jeg leser først på russisk, og så går jeg etter på norsk og ser etter hva jeg egentlig har lest. Jeg merker at hele stemningen blir en ganske annen når jeg leser på norsk, og det har ikke bare med at det er noe helt annet å lese i original og at russisk er noe annet enn norsk, og alt slik, det kan være så enkelt at på russisk er det alltid ett og annet ord jeg ikke forstår, og dermed fyller hjernen inn det som trengs, eller overser det helt, og glemmer å ta med seg en detalj. Særlig gjaldt dette i de dystre, siste kapitlene mot slutten av romanen, der fyrsten går rundt som i transe i St. Petersburgs halvmørke, og leter etter Rogosjin.

Idioten er også den første russiske romanen hvor jeg har skrevet ned gloser og slått dem opp i ordbok fra start til mål. Jeg har skrevet ned 38 eller 76 gloser for hvert kapittel, alt etter hvor mye plass jeg hadde i gloseboken og hvordan den så ut til å bli utskrevet. Det vil si jeg skrev 38 gloser for kapitlene i del 3, 76 for resten. I begynnelsen slo jeg ikke opp alle glosene jeg fant, jeg bare skrev dem ned, men fra kapittel 3 i del 3 er hver eneste glose skrevet ned på norsk og russisk. De som kan litt russisk, vet at her er ikke en glose bare en glose, ett ord kan ha opp til noen og tjue forskjellige betydninger på norsk, og de har også dette systemet med perfektive og imperfektive verb, og til og med av og til perfektive verb som har forskjellige imperfektive verb knyttet til seg alt etter betydningen det har. Generelt har jeg skrevet ned det meste, og ikke utelatt noen ting som kan vise seg å være interessant. Så det har selvfølgelig tatt lang tid dette her.

Og jeg har selvfølgelig ikke lært meg alle glosene, selv om jeg har skrevet dem ned. På den måten har det blitt til at mange gloser er skrevet ned flere ganger, noe jeg har tenkt har vært helt ok, for det betyr at jeg får flere repetisjoner på ord som blir brukt hyppig. Om det er et ord som blir brukt en gang i ett kapitell, og jeg ikke lærer meg det, så er det ikke så farlig. Jeg vil kanskje aldri komme i kontakt med dette ordet igjen.

Så slik har det vært en delt glede der hver del har gjort helheten større. Jeg har lest utmerket litteratur, og lært mye russisk mens jeg gjorde det. Min kone Olia har bidratt med hindringer og hjelp, hindringer i det at hun stadig forstyrrer meg og snakker til meg og spør meg ting og forteller meg andre ting, mens jeg leser, hjelp med det at om det er et ord jeg ikke finner øyeblikkelig, kan hun med en gang fortelle meg hva som er problemet, og hva som er oppslagsformen på ordet. Hun kan jeg også sjekke med om det er et ord jeg tror jeg husker, men så gjør jeg kanskje ikke det allikevel, eller om det er et ord jeg vet jeg har slått opp altfor mange ganger, men likevel har glemt. Så kan jeg spørre henne og få svaret med en gang. Hun forteller meg også i klare ordelag hvilke ord som er nyttige å kunne, og hvilke som ikke er i bruk lenger. Akkurat dette er jo litt vanskelig for meg å huske, men det blir oppveiet av at i dagligtalen med Olia, så bruker hun selvfølgelig et moderne, muntlig språk, og dermed kommer også de ordene inn. I løpet av året håper jeg at jeg skal få lært meg dette vakre språket slik at jeg kan si at jeg kan det uten forbehold.

Selve romanen var naturligvis også et godt gjensyn. Jeg er omlag ti år eldre enn den gang jeg leste den første gang, og ble overveldende imponert. Det ble jeg denne gangen også. I min verden blir ikke romaner bedre enn hos Dostojevskij, og Idioten hører til blant hans aller største. Med det er denne romanen blant de aller største i verdenslitteraturen, og det er herlig å ha lest den i original.

Handlingsreferat

Kap 1: Refleksjoner over dusinmennesket, Ganja m/familie. Ganja og Varvara samtaler om fyrstens forestående bryllup med Agalja, og annet som har skjedd siden forrige del.

Kap 2: Opptrinn da Ippolit kommer, og irriterer gamlegeneral Ivolgin, deretter Ganja, ved å påpeke hans middelmådighet. Ganja har en triumf for søsteren i det minste, da Agalja ønsker å møte ham og har skrevet en lapp om dette.

Kap 3: General Ivolgin. Nytt snakk om lommeboktyveriet, Lebedev har funnet lommeboken og det er noe rot derom.

Kap 4: Ivolgin meddeler fyrsten at han skal flytte fra fyrsten. Etterpå serverer han den fantasifulle historien hvor han ti år gammel blir med Napoleon som hans rådgiver. Ivolgin bryter siden med fyrsten pga hans medlidenhet, og siden med alle andre. Det ender med at han får slag.

Kap 5: Jepantsjins vurderinger om fyrstens forlovelse. Sekvensen der Aglaja og fyrsten spiller sjakk – Agalja vinner, svarteper – fyrsten vinner uansett, selv om Agalja jukser. Sekvensen med pinnsvinet. Agaljas kryssforhør med fyrsten om han skal fri og hvordan han skal gjøre henne lykkelig. Etterpå ber hun om unnskyldning. Ippolit og fyrsten har en samtale, der de kommer inn på Stepan Glebos død, og at folk i tidligere tider var mer helstøpte og ikke drevet av flere tanker på en gang.

Kap 6: Forberedelse til selskap der fyrsten skal vises frem, eller testes, som Agaljas husbond. Agalja advarer fyrsten at han kommer til å snakke tull og sikkert knuse en vase, dette gjør fyrsten meget nervøs og han sier han på grunn av nervøsiteten kommer til å knuse vasen. Lebedev kommer og forteller om en moralsk ørefik, i forbindelse med noen brev. Det fornemmme, flotte selskapet begynner og gjestene beskrives.

Kap 7: Fyrsten kommer inn i samtalen da det snakkes om Pavlitstsjev, han roter og blir forvirret men fullstendig begeistret. Enda mer opphisset blir han da det han begynner å snakke om katolismen. Deretter knuser han vasen (Agaljas advarsler går nøyaktig i oppfyllelse). Fyrstens forskekkelse løsner stemningen, og det blir atter rolig. Fyrsten forteller på ny om sine tanker, og avslutter med å klappe sammen.

Kap 8: Forutanelser. Ippolit snakker om et forestående møte mellom Agalja og Nastasia Fillippovna. Møte mellom Fyrtsten, Aglja, Nastasia og Rigosjin. Sterk sjalusi og forakt mellom Agalja og Nastasia, oppgjør dem i mellom. Fyrsten velger Nastasia.

Kap 9: Forfatterbetraktninger. Bryllupsplanlegging mellom fyrsten og Nastasia. Jevgenij Pavlovitsj kommer med sine analyser av fyrsten, fyrsten får høre hvordan han oppfører seg og tenker. Fyrsten bestemmer seg for å forklare for Agalja, «jeg elsker begge to» sekvensen. Side 237 i den norske oversettelsen.

Kap 10: Dagene før bryllupet. Bryllupet hvor Nastasia flykter igjen,

Kap 11: Fyrsten reiser straks selv til St. Petersburg for å oppsøke Rogosjin. Det viser seg at Rogosjin har drept Nastasia. Fyrsten trøster ham. Det siste ordet i den egentlige romanen er «Idiot».

Kap 12: Oppsummering hvordan det gikk med karakterene i boken. Rogosjin innrømmer alt om mordet, og blir dømt etter formildende omstendigheter til 15 års straffarbeid i Sibir. Fyrsten er sendt tilbake til sanatoriet i Sveits, hvor han på ny får behandling. Agalja endte opp gift med en polakk som påstod han var en rik greve, men viste seg verken å være greve eller rik. Innen den tid har hun rukket å melde seg i en polsk nasjonalistisk organissjon for gjenopprettelse av Polen.

*

Analyse

Ideen i denne romanen er å plassere den mest hjertegode og troskyldige person i det mest hjerterå og forfalskede miljø. I miljøet fyrst Mysjkin ferdes i, er det ingen som gjør noe uten baktanke.

Problemet i romanen er at fyrstens handlinger ikke fører til noe godt. De to som elsker ham og på forskjellige måter kunne vært reddet av ham, går til grunne på hver sin måte. Nastasia Filipovna blir drept av sin elsker Rogosjin, og det er slett ikke sikkert han ville gjort det, om han ikke hadde hatt fyrsten som sin rival. Lignende kan sies om hvordan Agalja velger sin polske, falske greve. Det er ikke sikkert hun ville valgt ham, om det ikke hadde vært for de følelsesmessige påkjenningene hun fikk gjennom fyrsten.

Da jeg leste romanen for 10 år siden var jeg brennende opptatt av at Dostojevskij gav sine motstandere de beste kort på hånden. Han mener vi skal handle godt, også når det beste fører til det onde. Det er atskillig mer kraft i et slikt forsøk, enn i det å vise at om du gjør godt, så vil det også gå godt. Da ville valget og livet være enkelt, og alle vi som lever det, vet at slik er det ikke alltid.

…

*

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

– Med handlingsreferat og personkarakteristikk (påbegynt)

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

– Med handlingsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

– Med handlingsreferat

*

Jeg har også skrevet om andre russiske romaner. Dere kan klikke på «Litteratur» under kategori for å finne frem, eller dere kan trykke direkte på lenkene under (merk at de fleste romanene består av flere poster, så dere må regne med å klikke dere videre for å få lest alt):

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij

Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Generelt må sies at kvaliteten på disse postene varierer. Noen av dem er ikke skrevet ferdig, og vil kanskje aldri bli det.

I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

Mikhail Bulgakov – Mesteren og Margarita

Teaterstykker

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Kategorien litteratur inneholder også annen litteratur enn russisk, det er bare å klikke seg frem og tilbake og lete. Velbekomme.

Gratis frokost på Kiwi

Det blir mye privat stoff om dagen, selv om jeg brygger på poster om både det ene og det andre. Det blir bare ikke tid til å skrive dem. Jeg har et intensivt leseprogram for å bli ferdig med Idioten innen i morgen, det er sånne mål jeg setter meg, og så må jeg bare sette alt annet til side for å nå dem. Olia er jo også her, og hun setter jeg aldri til side. Dermed blir det ingen tid til andre ting.

Og dermed blir det også en kort og enkel dagligpost om meg og mitt i dag også. Livsvanene endrer seg naturligvis litt når man får en kone i hus, men som mangeårig ungkar er mine vaner temmelig inngrodd, og vanligvis av en slik karakter at jeg ønsker å forlenge dem. En vanene jeg har levd godt med siden jeg flyttet hjemmefra 20 år gammel, er at jeg hver eneste lørdag går på butikken og kjøper ferskt brød for en god frokost med rikelig med kaffe. Sånn var det også i dag.Men det kom noen detaljer og blandet seg inn, og med dem oppstod dagens enkle post.

Jeg våknet veldig tidlig med tanke på hvor sein jeg var i går, men jeg stod opp og leste «Idioten» i ro og fred. Olia er jo som kvinner flest ganske snakkesalig, og det er ingen emner eller tema hun har som hun holder for mindre viktige enn noen ting i verdenslitteraturen. Har hun noe vil si, sier hun det.

Da  også hun etter en stund fant tiden inne til å stå opp, gikk jeg ned i kjelleren for å kjøpe frokost på Kiwi. Den knøttlille leiligheten vår er praktisk innredet slik, vi har nærbutikken i første etasje, og det er ikke engang praktisk talt. Det er slik.

Nede på Kiwi ventet en aldri så liten overraskelse, eller «Zurpris», som jeg kalte det på russisk, for det er det det heter. Jeg stakk opp igjen og hentet Olia, for der nede på Kiwi serverte de gratis frokost med rundstykker og ferskt pålegg og gammel kaffe til alle som ville ha.

Jeg ville selvfølgelig ha, og forsynte meg ubeskjedent. Olia er her min motsetning, og tar seg av beskjedenheten jeg mangler. Hun ville ikke ha i det hele tatt, og ble rett og slett flau over at jeg forsynte meg mer enn en gang. Setninger som «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad», «Det er bedre å gi enn å få» og alle mulige slike er ikke noe hun trenger å lære, de er for henne så innbakt i naturen at det er helt unødvendig å uttrykke dem i ord. Det er rett og slett vanskelig å få gitt henne noe som helst, og det er også vanskelig å holde henne fra å gi bort for mye. Her er vi også motsetninger.

Jeg spiste nå i alle fall så mye jeg kunne før Olias tiltrekkende og overtalende makt rev meg vekk, og vi startet en ny frokost to etasjer ovenfor. Appetitten er her ingen hindring.

Så her fikk en god dag en god start. Mitt program er som alltid for tiden å lese «Idioten», mens Olia leser alle mulige andre ting og snakker med meg som leser «Idioten». Til kvelden skal vi på vårt første vennebesøk, Erna og Nikolai har invitert oss over for å spille spill. Vi kommer garantert til å ta med oss noe bort dit.

Søknad sendt til NOKUT

I går sendte Olia søknadspapirene sine til NOKUT, og med det skulle alt være gjort som vi kan gjøre, for å få Olia ordentlig på plass her i Norge. Hun har registrert seg og hun har fått personnummer, hun har fått plass på norskkurs og meldt seg opp til Bergensteste, og hun har søkt på Samordna opptak og sendt søknadspapirene til NOKUT.

NOKUT er et akronym (for å si det litt artig!), det står for «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen» (for å si det litt uartig). Det er dette organet som godkjenner utenlandsk utdanning, og det er  også dem som omregner utenlandske karakterer til norske poengsummer. For Olia er det dette som er aktuelt. Hun har allerede høyere utdannelse fra Ukraina, med master i engelsk og italiensk, men hun ønsker å utdanne seg på nytt her i Norge, for å få en utdannelse som passer bedre til norske forhold.

Hva denne utdannelsen blir, gjenstår ennå å se. Det er flere forhold som spiller inn, hvorav poengsummen NOKUT regner seg frem til, bare er en av dem. Hva hun egentlig vil er også et forhold som spiller avgjørende inn, og dette forholdet er etter min mening noe av det mest ustabile av hele greiene. Søknadsfristen for utenlandske søkere på samordnet opptak er 1. mars, men hun har etter dette helt frem til var det 1. juli på å ombestemme seg. Og som det ser ut nå, er dette noe hun kommer til å utnytte seg av.

Jeg venter nå på at hun skal få innkallingen til norskkurset, slik at hun kan komme i gang med det. Hun venter på svar på noen av de mange jobbsøknadene hun sender, og fremfor alt venter hun et postivt svar. En intensiv kvinne vant med å jobbe et tosifret antall timer om dagen, går på veggene i norsk velstand der hun bare kan sitte på halsen til sin mann, som det heter i et kjent russisk munhell, som lyder bedre på russisk enn norsk.

Frem til det fyller hun tiden med å lære seg norsk ved å lese flere typer norske tekster, og søke norske jobber på norsk. Det er artig når hun sitter og leser biologi for videregående skole på norsk, fordi det vil være relevant for utdannelsen hun planlegger å ta, og jeg leser «Idioten» på russisk, fordi jeg liker den boken. Ved siden av oss begge ligger Kunnskapsforlagets enorme ordbøker med norsk og russisk, norsk-russisk for henne, russisk-norsk for meg. Vi hjelper hverandre der vi står fast, men er akkurat litt for dårlige og flinke til å være absolutt helt nyttige for hverandre. For når hun lurer på et norsk ord, så er mitt ordforråd i russisk tilstrekkelig til at jeg kan foreslå et russisk ord som har med dette ordet å gjøre, men som ikka akkurat er ordet hun spør etter. For eksempel kan hun lure på «ømt», og jeg kjenner ordet for «vondt», men hun er altfor flink i norsk til å kunne slå seg til ro med en slik upresis forståelse av ordet. Så hun må til med ordboken. Og slik sitter vi. I timevis.

For sikkerhets skyld har hun også gått i gang med bloggskriving nå, så de har helt rett de som mener at ektefolk tar etter hverandre. Denne posten skulle ikke handle om dette, den skulle handle om at nå er alt det formelle gjort fra vår side, vi har etter vår oversikt alle ting på plass, og kan nå slå oss litt mer til ro og vente på avgjørelsene. Det vil altså si, gi full gass i skriving og lesing og språklæring, og i å være alldeles helt oppslukt i hverandre, som vi forresten har vært fra første stund uansett hva vi har hatt å gjøre.

Autofoto fikk ikke med seg de tykke ordbøkene, og heller ikke tekstene vi leser, men skulle ellers være klart nok. Vi leser hvert vårt språk, hun det jeg kan, jeg det hun kan.