Tingene faller på plass for Olia

I dag kommer en liten post i fortsettelsen av kampen om å få min kone Olga Iurzhenko (som har kommet til å hete med latinske bokstaver) til Norge, og få henne inn i systemet her. Mesteparten av bryet og arbeidet ble gjort mens vi ennå ventet på at hun skulle få oppholdstillatelse og slippe inn hit, men det viser seg at det gjenstår ennå litt også nå som hun er her. Hun er særdeles aktiv, og har fått ordnet det meste selv av alle mulige registreinger og helsesjekker, hva jeg i høyden må gjøre er å vise på kartet hvor de forskjellige tingene ligger.

De viktigste tingene har med arbeid og utdannelse å gjøre. Mange av dem jeg treffer ute i det virkelige liv – altså ikke her inne i cyberspace, hvor jeg forresten ikke treffer så mange – mener også at det sosiale er viktig, men der kan vi melde at det overhodet ikke er noen problemer. Jeg får fortsette mitt sosiale liv som jeg vil, hun får være med når hun vil, og hun er ennå ikke i nærheten av å ytre noe ønske eller behov om å ha et sosialt liv utenom mitt. For å si det rett ut tror jeg dette behovet rett og slett er sterkere for meg på vegne av henne, enn for henne selv. Jeg vil gjerne at hun skal komme seg ut litt og være litt med norske eller med andre utlendinger i Norge, slik at det ikke bare blir gjennom meg hun får lært seg hvordan tingene blir gjort og hvordan vi tenker her i landet. Så snart hun kommer ut i arbeid eller norskkurs er vi allerede i gang med det.

Olia var for en stund siden og avla en liten test ved Nygård skole i Bergen for å finne ut hvilket nivå hun skulle være på i norskkurset hun skal igjennom. Det var viktig for oss at hun kom på så høyt nivå som mulig, slik at hun kan klare Bergenstesten (norsktest for innvandrere som skal ta høyere utdanning i Norge) allerede i april. Det gikk ganske bra, hun kom inn på et nivå som holder henne i rute, og vi venter bare på klarsignal at hun nå skal begynne. De to ukene som skulle gå før vi fikk brevet i posten er nå passert.

Dette er det eneste av de svært viktige tingene vi venter på nå. I dag fikk vi nemlig ut av verden tre viktge ting som har hengt litt over oss, hvorav det aller gledeligste var at vi endelig fikk personnummeret hennes i posten. Allerede 6. januar var hun og spurte etter det, først i dag kom det. I mellomtiden har hun rukket å utøse riktig så mange klager over norsk byråkrati, hvor alle riktignok smiler og hvor man blir raskt mottatt og effektivt ekspidert, men hvor ingenting skjer. Det er ganske frustrerende å være uten personnummer i vårt moderne samfunn, hvor så mye foregår på internett, og man bent frem trenger personnummer for å bestille en del ting. Det er akkurat som om hun først nå har blitt et helt menneske og et ordentlig medlem av samfunnet. Det er pussig det skal være slik bare for et nummer.

En av tingene vi trodde vi trengte personnummer for å få gjennomført, men som det viste seg at vi ikke trengte det, var samordnet opptak. Der søkte hun allerede første eller andre dag opptaket åpnet andre februar, og selv om hun ganske sikkert kommer til å ombestemme seg en god del med rekkefølgen på studieønskene før den endelige listen skal gjelde, så er i det minste noe sendt og vi har følelsen av at vi er i gang. Vi må også sende ukrainske papirer til Nokut, noe vi også trodde vi trengte personnummer for, men som det omtrent samtidig som vi fikk personnummeret tilsendt, viste seg at vi ikke trengte for å sende papirene dit. Derimot trengte vi kopi av passet, og det sørget jeg for å lage i dag.

Den siste tingen vi fikk ordnet, eller rettere sagt, fikk lagt alle ting til rette for å ordne, var oppmelding til Bergenstest. Jeg var i dag borte i Allegaten 27 i Bergen, der de holder til, bare for å finne ut at oppmeldingen finner sted over internett gjennom folkeuniversitetet. Det er jo like greit, for ikke å si bedre. Det vil bli gjort i morgen.

Ellers er hun aktiv inntil det umulige, og har allerede lagt fra seg læreboken hun skal bruke i norskkurset fordi den er for lett. Hun vil slå flere fluer i samme smekk når hun lærer seg norsk, og leser i stedet for litt forenklet samfunnsfag, ordentlige lærebøker i biologi, kjemi og fysikk, fordi hun vet at dette stoffet vil hun trenge senere i utdanningen sin. Allerede flere ganger har hun spurt meg om ord jeg aldri har hørt om, for eksempel hva det vil si å være «døvblitt». Hun har også flere eksempel på ord som virkelig finnes og som hun har spurt om, men det koseligste eksempelet var den gang hun i en samtale om andre ting forsøkte seg med det ville dyret «spekkhopper».