I går ble andre runde i presidentvalget i Ukraina holdt. De to gjenstående kandidatene, Julia Timasjenko og Viktor Janukovitsj, konkurrerte om hvem som til slutt skulle få den nødvendige majoriteten av stemmene, og med det bli president i Ukraina for de neste fem år. Første runde skrev jeg om i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina, fra 17. januar i år. Den gang skrev jeg om oransjerevolusjonen i 2004, og hvordan jeg opplevde den, og jeg skrev også litt om hvordan det siden gikk med heltene og skurkene fra den gang. Det er også historien om hvordan jeg gikk fra å være optimist til pessimist med tanke på Ukrainas fremtid. Denne posten skal ikke handle så mye om de forskjellige presidentkandidatene og resultatet av valget, det og dem kan dere lese om andre steder. Her skal jeg forsøke å skrive litt om hvordan det ukrainske politiske systemet fungerer.
Årsaken til at jeg velger en slik vinkling er at jeg har registrert norske medier allerede har brukt flere av poengene jeg tenkte å bruke. Ved tidligere valg i Ukraina har mediene her vært ganske tendensiøse i presentasjonen av de to blokkene, kort fortalt har den ukrainsk-nasjonalistiske, vestlig og Europa-orienterte vestlige delen blitt sett på som helter for fremtiden, mens den russisk-vennlige østlige delen har blitt sett på som skurker fra fortiden. Julia Timasjenko har vært heltinnen, mens Viktor Janukovitsj har vært skurken, og så sent som i dag kunne Bergens tidende melde i åpningen på sin ellers fyldige artikkel fra valget at «den volds- og ransdømte presidentkandidaten Viktor Janukovitsj» lå an til å vinne. Julia Tumasjenko ble presentert uten slike godt fargeleggende adjektiv, hun var her bare Julia Timasjenko (de kunne kanskje prøve seg med «vakre», for å fullføre helte- og skurkerollene?). Om hun ikke nettopp er dømt, så er hun i det minste beskyldt for ran, og det såpass alvorlig at hun har sittet i fengsel i en måned under etterforskning. Det er også i en atskillig større størrelsesorden enn Janukovitsj. Denne informasjonen er nå lett tilgjengelig på forskjellige nettsteder, og har også kommet frem i sendingene jeg har hørt på NRK.
Først en kort historisk gjennomgang.Ukraina fikk sin frihet i 1991, erklært på nasjonaldagen 24. august, oppnådd med den formelle oppløsningen av Sovjetunionen juletider samme år. Det var en umoden nasjon, forrige gang landet var fritt het det allerede Russland, dette var i middelalderen hvor Kiev var hovedstaden i det første russiske riket. Siden har Ukraina alltid vært underkuet, stort sett under Russland, men også under Polen, Litauen, mongoloer og for kortere stunder også andre. Andre land har nasjonalromantikk og frihetskamp, når Ukraina skal komme opp med tilsvarende, er det små saker. Selv da nasjonalromantikken blomstret på 1800-tallet skrev ukrainske diktere og forfattere stort sett på russisk, og elsket Russland. Et unntak er den store nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko, som har fått både et universitet og en hovedgate oppkalt etter seg, han skrev sine tekster på ukrainsk, før det ennå var et skriftspråk som het ukrainsk. Men han skrev på russisk også, og dermed skulle vi vel ha fått plassert ham i forhold til våre egne språkkjempere, vi kan vel tenke oss Aasen, Vinje eller Garborg skrive noe som helst på dannsk. Når det gjelder frihetskamp var det noen antydninger i tiden etter første verdenskrig, hvor flere nye nasjonalstater oppsto i Europa, og det russiske imperiet var i full krise med borgerkrig og kaos på vei mot opprettelsen av Sovjetunionen. I Sovjettiden var det antydning til ukrainsk nasjonalisme under andre verdenskrig, men den kan slik jeg se det ikke måle seg mot nasjonalismen i for eksempel de baltiske landene, og den hadde det problemet nasjonalisme får i Ukraina, det er rett og slett for mange der som er glade i Russland, som føler seg som russere, og som er russere. Det var heller ikke Ukraina som ledet an i oppløsningen av Sovjetunionen, de gjorde der lite fra eller til.
Den unge nasjonen var kastet ut i friheten slik man blir kastet på sjøen, før man kan svømme. De aller fleste velfungerende demokratiene her i verden har gått gradene fra ulike former for monarki med ulike styrkegrader av parlament, før det etter krav fra folket har latt parlamentet overta makten, og kongen bli avsatt eller redusert til en praktfigur. Ukraina fikk sin frihet direkte til demokratiet. Det var ingen der som visste hva demokrati egentlig var for noe, eller hvordan det skulle være. Derimot var det mange som så at det nye systemet, hva det enn måtte bli, gav gode muligheter for personlig vinning.
De første presidenter og den første konstitusjonen
Det tok fem år fra frigjøringen til Ukraina fikk sin første selvstendige konstitusjon. Frem til da hadde landet bare vært styrt videre med konstitusjonen fra Sovjettiden gjeldende, riktignok med atskillige tillegg og endringer, men likevel altså laget for å være en uselvstendig republikk under en kommuniststat. President i denne tiden var Leonid Kravtsjuk, en mann som på engelsk wikipedia er sitert med å ha beskrevet seg selv som en mann som går uten paraply i regnvær, fordi «han foretrekker å sli mellom regndråpene».Poenget er at han er konfliktsky og flink til å åle seg, akkurat de egenskapene som trengtes for en politisk karriere i de kaotiske årene etter Sovjetsammenbruddet. Det var en katastrofe for Ukraina, selvsagt, og den mest forhatte av alle perioder for de ukrainere jeg har kommet meg i posisjon til å snakke med. Det var i denne perioden de statsteide sovjetselskapene ble privatisert, og som i Russland, var det en håndfull oligarker som sikret seg det meste i egne hender. Ukrainere vil kalle det med sitt rette navn, verdiene ble stjålet. Nasjonalistiske ukrainere vil legge til at det var jøder som gjorde det, og det vil være et utsagn med god blanding av sannhet og antisemittisme.
Konstitusjonen av 28. juni 1996 ble til etter fem års arbeid fra en spesielt oppnevnt komite. Komiteen var opprettet av nasjonalparlamentet, som i Ukraina heter, Verkhovna rada (høyeste råd). I mellomtiden hadde Leonid Kutsjma blitt president, han var statsminister under Kravtsjuk, og vant presidentvalget mot nettopp denne. Om Kutsjma er min ukrainske kone meget positiv, hun sier han stjal 900 milloner dollar fra budsjettet, det er minst av alle, og dessuten var han kulturell og dannet. De er ikke storforlangende. Med til historien hører også at under Kutsjma fikk økonomien i Ukraina et voldsomt oppsving, som ikke behøvde å bety så mye mer enn at folk begynte å få utbetalt lønningene sine, og at det ble mulig for den jevne ukrainer å kjøpe seg mat og spise seg mette. Det er nå en gang dette som er det viktigste her i verden, så får det heller våge seg at vestlige, demokratiske verdier gikk det nedover med. Pressefriheten ble innskrenket, korrupsjonen økte og det forekom også flere voldsepisoder og dødsfall staten og presidenten virket til å være litt for innblandet i. Men det var altså ikke verre enn at president Kutsjma ble gjenvalgt i 1999, etter fem år, som den nye konstitusjonen sa det skulle gå mellom hver presidentperiode.
Den nye konstitusjonen, eller konstitusjonen i Ukraina
Med konstitusjonen av 28. juni 1996 ble Ukraina etablert med styreformen semipresidentalisme, som det vel blir kalt i samfunnsvitenskapene. I denne styreformen er den utøvende makten i varierende grad delt mellom presidenten og statsministeren, eller presidenten og regjeringen hans, om man vil. Systemet er slik at folket velger både presidenten og nasjonalforsamlingen, mens regjeringen blir valgt av presidenten, og står ansvarlig for parlamentet. Wikipedia har et flott kart over hvilke stater som hører til hvilken styreform her og en fyldig opplisting her, slike oppslag og lister er nettleksikonet gode på. Ukraina faller som man ser i selskap med Russland, Romania, Finland, Kroatia og Frankrike i Europa, ellers er Pakistan, Egypt og Algerie verdt å nevne som stater med denne styreformen.
Som man lett kan tenke seg blir systemet problematisk når folket velger forskjellig for presidenten og nasjonalforsamlingen, slik at de to representerer hvert sitt ståsted i politikken. Da må regjeringen utnevnt av presidenten stå ansvarlig for en nasjonalforsamling med et annet syn på tingene enn presidenten som har valgt den. I noen land har man løst dette noenlunde ved å la presidenten ta seg av utenrikspolitikken og forsvaret, mens statsministeren tar innenrikspolitikken, slik som for eksempel i Finland. Hvis ikke kan man enten få en fruktbar situasjon der president og nasjonalforsamling holder hverandre godt i ørene, og må jenke seg for å finne kompromiss og mulige løsninger. Eller man kan få en fastlåst situasjon, der president og nasjonalforsamling står steilt mot hverandre.
Ukraina har valg til både til nasjonalforsamlingen Verkhovna rada og for presidenten hvert femte år, etter at valgperioden for Verkhovna rada ble endret fra fire til fem i 2004. Presidenten kan også kalle til ekstravalg for Verkhovna rada, men valgdeltakelsen må da være på minst 50 % for at valget skal være gyldg. Dette ble gjort både i 2006 og i 2007, etter at det forrige regulære valget til Verkhovna rada ble holdt i 2002, og gav en nasjonalforsamling som det var mange problemer med, særlig etter oransjerevolusjonen i 2004. Valget i 2006 ble også gjort etter noen endringer i valgloven, deriblant at man skulle velge på partier heller på personen, og at representasjonen skulle bli jevnt fordelt for alle partier som fikk over 3 % av stemmene, i stedet for delvis representasjon etter region og tyngde på stemmeseddelen. Ukraina har altså prinsippet om èn person, èn stemme fullt ut. Valget i 2007 ble holdt etter den politiske krisen det året, da samarbeidet mellom Julia Timasjenko og Viktor Jusjenko – heltene fra oransjerevolusjonen – brøt fulltstendig sammen.
Situasjonen etter valget i 2010
Alle internasjonale og nasjonale medier melder nå at Viktor Janukovitsj har vunnet valget, og at ingen valgobservatører – verken ukrainske, russiske eller utenlandske – har noe å utsette på gjennomføringen. Den eneste som har snakket om noe annet er Julia Timasjenko selv og hennes leir, de snakker om at de har foretatt en parallel opptelling som viser et annet resultat. Ingen valgobservatør har lagt merke til en slik parallel opptelling. Hun ser ut til å søke mot en situasjon der hun får til en ny oransjerevolusjon, men hun skal etter min mening være forsiktig så hun ikke blir stående igjen som en simpel skurk som forsøker å jukse seg til et resultat hun ikke oppnådde på ærlig vis. Opinionen har nå en gang en tendens til å sympatsiere for den som ser ut til å drive med rent spill.
Jeg tror ikke noe på at hun kommer til å gå til rettssak for å få endret valgresultatet, slik enkelte medier har snakket om. Det er enkel realpolitikk, sjansene for å vinne er små, og hva hun har å tape er enormt. Hun bør innrømme nederlaget, og søke å manvørere seg i den nye situasjonen. Det kommer hun også til å skjønne selv, og den samme meldingen kommer hun til å få fra rådgiverne sine. Hun har sondert terrenget, og det viser seg å ikke åpne for noen ny revolusjon og helterolle for henne nå.
Viktor Janukovitsj har kommet tilbake etter det ruinerende valgnederlaget i 2004. Det er ikke mye som er verre enn både å tape valget, og bli tatt for juks samtidig, åpenbart synlig for en hel nasjon og en hel verden. Men nederlaget var nok tydeligere i vestlige øyne enn i de ukrainske. Det ble nå en gang holdt en ny valgomgang den gang i 2004, og i den fikk nå en gang Janukovitsj på ny en betydelig del av stemmene. Resultatet var i følge Wikipedia 52 % for Jusjenko og 44,2 % for Janukovitsj. Men også etter dette ledet Janukovitsj det største opposisjonspartiet, Партія регіонів, som det heter på ukrainsk, eller «Regionpartiet» på norsk. Allerede i 2006 vant dette partiet parlamentsvalget til Verkhovna rada, og også i 2007 ble dette partiet det største med 34,4 % av stemmene. Men blokken til Julia Timasjenko er derimot sterkere, og dermed er det hun som er den sittende statsministeren.
Situasjonen i Ukraina er dermed på ingen måte avklart. De bitre rivalene i presidentvalget skal nå fungere som president og statsminister i et system der de to har ganske så fordelt makt. Om Janukovitsj forsøker å utpeke en ny regjering, vil blokken til Timasjenko i Verkhovna rada selvfølgelig legge de nødvendige hindringer i veien for at det skal skje for mye til hans fordel. Janukovitsj har også uttalt at Timasjenko vil bli sittende inntil videre.
Denne umulige kombinasjonen skal altså styre et land der 84 % av befolkningen i følge en undersøkelse ikke stoler på dem som lager lovene. Den samme undersøkelsen viser at 78 % ikke stoler på regjeringen, og 76 % ikke stoler på politikiske partier. Med svart russsk humor vil man også si at resten av dem sannsynligvis er politikere.
En helt grei blogg 
