I går sendte Olia søknadspapirene sine til NOKUT, og med det skulle alt være gjort som vi kan gjøre, for å få Olia ordentlig på plass her i Norge. Hun har registrert seg og hun har fått personnummer, hun har fått plass på norskkurs og meldt seg opp til Bergensteste, og hun har søkt på Samordna opptak og sendt søknadspapirene til NOKUT.
NOKUT er et akronym (for å si det litt artig!), det står for «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen» (for å si det litt uartig). Det er dette organet som godkjenner utenlandsk utdanning, og det er også dem som omregner utenlandske karakterer til norske poengsummer. For Olia er det dette som er aktuelt. Hun har allerede høyere utdannelse fra Ukraina, med master i engelsk og italiensk, men hun ønsker å utdanne seg på nytt her i Norge, for å få en utdannelse som passer bedre til norske forhold.
Hva denne utdannelsen blir, gjenstår ennå å se. Det er flere forhold som spiller inn, hvorav poengsummen NOKUT regner seg frem til, bare er en av dem. Hva hun egentlig vil er også et forhold som spiller avgjørende inn, og dette forholdet er etter min mening noe av det mest ustabile av hele greiene. Søknadsfristen for utenlandske søkere på samordnet opptak er 1. mars, men hun har etter dette helt frem til var det 1. juli på å ombestemme seg. Og som det ser ut nå, er dette noe hun kommer til å utnytte seg av.
Jeg venter nå på at hun skal få innkallingen til norskkurset, slik at hun kan komme i gang med det. Hun venter på svar på noen av de mange jobbsøknadene hun sender, og fremfor alt venter hun et postivt svar. En intensiv kvinne vant med å jobbe et tosifret antall timer om dagen, går på veggene i norsk velstand der hun bare kan sitte på halsen til sin mann, som det heter i et kjent russisk munhell, som lyder bedre på russisk enn norsk.
Frem til det fyller hun tiden med å lære seg norsk ved å lese flere typer norske tekster, og søke norske jobber på norsk. Det er artig når hun sitter og leser biologi for videregående skole på norsk, fordi det vil være relevant for utdannelsen hun planlegger å ta, og jeg leser «Idioten» på russisk, fordi jeg liker den boken. Ved siden av oss begge ligger Kunnskapsforlagets enorme ordbøker med norsk og russisk, norsk-russisk for henne, russisk-norsk for meg. Vi hjelper hverandre der vi står fast, men er akkurat litt for dårlige og flinke til å være absolutt helt nyttige for hverandre. For når hun lurer på et norsk ord, så er mitt ordforråd i russisk tilstrekkelig til at jeg kan foreslå et russisk ord som har med dette ordet å gjøre, men som ikka akkurat er ordet hun spør etter. For eksempel kan hun lure på «ømt», og jeg kjenner ordet for «vondt», men hun er altfor flink i norsk til å kunne slå seg til ro med en slik upresis forståelse av ordet. Så hun må til med ordboken. Og slik sitter vi. I timevis.
For sikkerhets skyld har hun også gått i gang med bloggskriving nå, så de har helt rett de som mener at ektefolk tar etter hverandre. Denne posten skulle ikke handle om dette, den skulle handle om at nå er alt det formelle gjort fra vår side, vi har etter vår oversikt alle ting på plass, og kan nå slå oss litt mer til ro og vente på avgjørelsene. Det vil altså si, gi full gass i skriving og lesing og språklæring, og i å være alldeles helt oppslukt i hverandre, som vi forresten har vært fra første stund uansett hva vi har hatt å gjøre.
Autofoto fikk ikke med seg de tykke ordbøkene, og heller ikke tekstene vi leser, men skulle ellers være klart nok. Vi leser hvert vårt språk, hun det jeg kan, jeg det hun kan.
En helt grei blogg 