Litt på etterskudd avsluttet jeg i dag den første uken med å lese en novelle av Tsjekhov hver dag på russisk. De syv første er lest, jeg startet forrige mandag. Boken jeg leser fra heter Повести и рассказы, eller noe sånt som «beretninger og fortellinger» på norsk. Samlingen er fra 1980, og er laget for den som skal lære seg språk. Det vil si at den har kommentarer. Verken jeg eller min kone har helt klart å finne ut om kommentarene er ment for russere som lærer russisk, altså barn og mindre velutdannede, eller utlendinger som lærer russisk, altså jeg. Uansett er dette den første novellesamlingen jeg gir meg i kast med, ellers har jeg jo konsentrert meg om store romaner der sidetallet skal opp mot tusen, eller teaterstykkene til Tsjekhov som en slags bigeskjeft i fjor jul. Det er også den første russiske tekstsamlingen jeg leser uten norsk støtteoversettelse overhodet. Her er jeg alene, alene sammen med den gigantiske ordboken fra kunnskapsforlaget, og altså hjelpekommentaren fra det sovjetiske forlaget Русский язык (russisk språk).
Hjelpekommentarene har vist seg like mye tidkrevende, som hjelpende. Ofte inneholder de jo bare nye ord jeg må slå opp, ofte er forklaringen helt opplagt, og ofte gir de en ganske kraftig forenkling av hva som egentlig står i den opprinnelige teksten. Med det siste mener jeg at de forklarer akkurat hva uttrykket betyr slik det står, og lukker ute alle andre betydninger som vanligvis kanskje vil være viktigere. Uansett må jeg i alle fall slå opp i ordboken en gang til.
Tsjekhov er vel strengt tatt kjent for å være en som skriver et veldig ryddig og enkelt språk. De som leser oversettelse av ham, vil straks se at dette er et mindre komplisert språk enn for eksempel hos Dostojevskij. Dostojevskij lar alt skje på en gang, lar setningener vikle seg inn i hverandre, og sløser ikke med punktum. Men Tsjekhov er mye mer presis i beskrivelse av omgivelsene, og siden jeg ikke er vant med slike beskrivelser, blir det mange ord å slå opp for alle mulige klesplagg og måter de er fillete og gamle på. Tsjekhov lar også sitt enkle folk snakke sitt enkle språk, som ikke trenger å være grammatisk korrekt, og heller ikke korrekt på noen som helst måte (utenom at det var slik de snakket, selvsagt). På den måte får jeg min introduksjon til folkelig, russisk 1800-talls slang. Min kone ler av meg.
De fleste av Tsjekhovs noveller har jeg allerede lest på norsk, og de kjente husker jeg godt. Jeg har lånt alt som har Tsjekhovs navn ved bibliotekene både i Bergen og Sandnes, og jeg har også kjøpt det som har vært å kjøpe. Samlingene har imidlertid ofte vært tilfeldige, så selv om jeg har lest alt som er å få tak i, er det slett ikke sikkert jeg har lest alt. Det er tvert i mot tvilsomt. Jeg mener å huske at Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller og småfortellinger, og at han selv slettet omtrent 400 av dem, slik at det var rundt 300 igjen. Jeg er selvsagt interessert i å lese dem alle, og har ennå ikke opplevd å lese en tekst av Tsjekhov, som var uinteressant.
De syv første fortellingene er: En embetsmanns død, Den tykke og den tynne, Kirurgi, Kamelonen, Ørreten, Jegeren og Forbryteren.
Oversettelsene av titlene er mine egne, og slett ikke offisielle. Ørreten heter på russisk Налим, det blir i ordboken oversatt med «Lake», og kalt en fisk. Siden jeg ikke vet hva Lake er for noe, oversetter jeg med ørret, som er kjent. Fisken de to gossene i teksten strever med å få opp skal det ikke være noe eksotisk med, det skal være en vanlig, russisk fisk.
Kjennere av Tsjekhov vil selvsagt kjenne til flere av tekstene som er nevnt her, det er klassikere. Både kamelonen, jegeren og forbryteren er etter hva jeg forstår pensum i russisk skole fra småskolen, alle russere kjenner dem, det samme gjelder sikkert også Den tykke og den tynne. De to første novellene jeg har nevnt handler om hvordan russerne respekterer overordnede, og de må kalles ganske humoristiske. En embetsmanns død var av en slik karakter at når jeg hadde lest den, så trodde jeg at jeg ikke hadde skjønt teksten. Men det hadde jeg, den er så enkel som den står, og at embetsmannen til slutt dør, er ikke ment i overført betydning eller som noe kritisk eller noe som vi nordmenn gjerne vil lese inn i det. Han dør bare.
Jegeren er den vakreste av disse syv. Den får nydelig frem det Tsjekhov var slik en mester til å fremstille, og som alle hans teaterstykker handler om, nemlig hvordan så mange russere venter på noe som aldri kommer, og håper på noe de aldri kan få. Ofte er kravene deres veldig små, og drømmene egentlig enkle å få oppfylt, kvinnen i teksten ønsker bare at jegeren hennes skal komme hjem til henne av og til. Det er svært vart og ømt fremstilt, der de to snakker med hverandre. Hun husker alt de to har gjort, og er rede til å føye seg i alt, hun er som det står helt fornøyd med å være gift med en slik dumrian som denne jegeren, om han bare ville komme hjem litt av og til. Om det bare kunne være litt любовь, kjærlighet. Men han skjønner ingenting, snakker om store forskjeller mellom de to, at han er en jeger, og hun bare er en dum kvinne som aldri kan forstå ham og forresten kjeder ham til det uutholdelige.
En helt grei blogg 