Min kamerat, Martin, har vært i Italia i Roma for å skrive på doktorgraden sin der og fordi han hadde muligheten til det. I mellomtiden har jeg vært hjemme og i Kiev, så nå hadde vi en del ting å snakke om. Vi tok bussen fra bystasjonen i dag klokken 1130, gikk av i Furedalen, og hadde en skitur som vi har hatt mange av etter hvert.
Det var en enkel solskinnsdag, så man trengte ikke store anstrengelser for å komme seg rundt standardruten vår. Den går opp fra skitrekket til Måbødalen, eller Negerlandsbyen, opp til Såta, og så rundt og ned på platået til venstre. De gangene vi er tidlig ute og vær og føret er vennlige mot oss, tar vi her til høyre og stikker opp mot Tveitakvitingen. I dag gikk ikke det, fordi det der oppe var skyer og sterk vind, og fordi solen ville gå ned før vi ville rekke dit.
Dermed gikk vi rundt den vanlige runden. Føret var ypperlig, godt og fast underlag med nysnø oppå. Selv moderate skiløpere som oss kommer oss lett opp og ned overalt når det bare er slik.
Middag spanerer vi alltid på oss. Denne gangen var det Wienerpølser,det eneste spenningsmomentet vårt når det gjelder middag, er hva slags pølser det er, og om de skal være stekte eller kokte. Kanskje vil en av oss også en gang spille galning, og servere pølsebrød i stedet for lomper, kanskje har det til og med skjedd. Det har kun skjedd en eneste gang at vi har hatt noe annet enn pølser, da hadde vi rømmegrøt.
Selv om vi er avhengig av bussen tar vi aldri med klokke eller noe slikt på skiturene våre. Vi nøyer oss med klokkene vi har på fotoapparatene våre, men vi kan aldri stole på at de er stilt inn riktig. Så etter en god middag og påfølgende bygging av snøvegg, mer for å holde varmen og for at det er gøy, enn for at veggen var nødvendig, kikket først han på klokken på kameraet og så den var 0111. Min klokke var 1906. Vi stolte på klokken min, jeg mente å ha stilt den til norsk tid da jeg stilte den, men det viste seg at det hadde jeg ikke gjort.
Og det var et lykketreff. Bussopplysningene vi hadde var nemlig 1835 og 2235 avgang fra Nordheimssund, det er ti minutter senere fra Furedalen, og de lå dermed an til en sen kveld i fjellet og en veldig sen hjemkomst. Men vi rant lystig ned på det flotte føret jeg har beskrevet, og gamblet sånn halvveis at det likevel skulle gå en buss 1935 eller noe slikt, eller at vi bare skulle ta det helt med ro og uansett finne på noe. Nede ved NAF-hytten så jeg bussen, til overmål kjørte den inn på busstoppet på motsatt side av veien, og vi fikk drøyt hastverk med å få av oss skiene og stille oss opp.
Det gikk akkurat. Det gikk akkurat sånn at min kamerat stod og holdt i bagasjeluken da bussjåføren ville svinge ut og dra av gårde. Han slapp oss inn. Og vi kom tidligere hjem enn vi pleier, og vil ikke klage et øyeblikk over det.
Selv om skisesongen for oss tradisjonelt har sluttet ved påske, er det så gøy at vi nok kommer til å ta oss noen turer etterpå også. Med Roma-turen og alt det der, har det bare blitt to stykker, og i april er solen oppe lenger, og vi kan også få oss en lenger skitur.
En helt grei blogg 