Avatar på Sandnes kino

I går var Olia og jeg på kino. Det er sjelden. Jeg pleier å se én til to filmer på kino hvert år, og ofte når jeg er ferdig med å se dem, så skjønner jeg hvorfor. Det koster for mye, og er for dumt. Så får vi se hvordan det går med Avatar.

Årsaken til at jeg ønsket å se denne filmen er først og fremst teknisk. Jeg var spent på hvordan 3D-filmen virket, og husket med fryd tredimmensjonale opplevelser på småkinoer på tivoli og fornøyelsesparker på 80-tallet. Disse små kinosalene var spesielbygd, man satt på gulver i en slags kuppel, og lerretet var hengt rundt over vegger og tak. Jeg hadde aldri opplevd ordentlig 3D på 2D lerret.

På den annen side tiltalte ikke handlingsreferatene fra filmen meg i det hele tatt. Jeg liker heller ikke filmer som soler seg sånn i suksessen, som denne filmen har gjort. Jeg ønsket ikke å støtte den.

Så jeg vekslet frem og tilbake om jeg skulle se den eller ikke, og har gjort det lenge. Dråpen – som ikke fikk begeret til å flyte over, men meg til å bestemme meg – var at jeg i fysikkstudiet jeg holder på med kom over hvordan prinsippet med moderne 3D film virker, og dette prinsippet var overbevisende nok. Dette kan jeg tro på. Man filmer med to linser som tilsvarer venstre og høyre øye, og de er også plassert like langt fra hverandre som øynene er. Så gjelder det bare å sørge for at venstre linse går til venstre øye, og høyre linse til høyre øye. Det er det brillene som tar seg av. Tidligere ble det gjort med rød og blå farger, den røde brillen tok røde bølgelengder og den blå tok blå. Effekten ble tredimmensjonal nok, men fargene ble rare. I dag går den venstre brillen på tvers, og den høyre på langs. Rasende enkelt prinsipp, og så lenge øynene fungerer, vil også dette prinsippet fungere.

Dermed reiste Olia og jeg på den andre kinofilmen i vårt liv. Den første var på Terminator IV på Krim, den opplevelsen var ubetalelig, og vi fikk den for 15 griven. Jeg har skrevet om den på bloggen.

Denne gangen var det første gangen i Norge, og første gang Olia ser byen Sandnes. Hun var henrykt. Her er fjord og fjell, og smått idyllisk. Vi parkerte på Ruten, og lette oss frem til kinolokalet.

Jeg går sjelden på kino, og det er veldig lenge siden jeg har vært på kino i Sandnes. Det nye kinolokalet med flere saler har jeg aldri vært i. Det var jo fint nok, og greit at man kan stikke ned til billigbutikk på Vågen og kjøpe kinosnop. Men den fine opplevelsen som hadde vart helt fra vi satte oss i bilen for å reise, sank litt ned da vi kom inn i selve kinosalen.

Billetten kostet 130 kroner. Det er 20 kroner mindre enn en fin kjole Olia fant – men ikke kjøpte – på Hennis & Mauriz, like under kinoen. Og på kjolen er det ikke plassert 20 minutter reklame. Jeg er enig i at det er kjekt å se litt reklame før selve filmen, det øker stemningen, og da vi var små, pleide vi å dele ut reklamen til hverandre annen hver gang, og lo hvis den andre fikk noe dumt. Olia og jeg kom litt tidligere, for å få med oss alt. Her varte reklamen så lenge at filmen var 25 minutter forsinket. Det var som vi skulle på rockekonsert.

Mange skoler og utdanningsinstitusjoner hadde også sett seg råd til å sponse amerikansk filmindustri litt ekstra. Jeg er glad dette ikke vari min tid som elev og student, for da ville jeg valgt en annen utdanningsinstitusjon. Gudskjelov var ingen av stedene jeg hadde gått – Sandnes videregående og universitetet i Bergen – representert. Lærerutdanningen og BI var imidlertid der, og det med en melding det lyste kom til oss og bli en idiot av. Universitetet i Oslo hadde også betalt, og viste en student som lykkelig leste juss på T-banen i Oslo og London, ta gjerne et halvår eller to i utlandet. Huff.

Om filmen vil jeg ikke si så mye. Det er en underholdningsfilm, og må tas som det den er. Men jeg greier det bare ikke. Jeg får ikke til å distansere meg fra en film som later som den har et budskap og litt ettertanke, men der både budskapet og ettertanken er fordummende. Jeg gremmes over at det går rundt ganske mange som har sitt virkelighetsbilde ganske sterkt farget av filmer som denne. Jeg fryktet dette ville skje, og det skjedde.

Jeg ville mest av alt se den spektakulære teknologien og de nyeste spesialeffekten, og det fikk jeg jo, her holdt filmen hva den lovet. Om den bare hadde holdt handlingen litt nede. Om bare underholdningsindustrien kunne utfordret i stedet for å bekrefte fordommene våre, eller i alle fall ikke latet som om den hadde noe å melde. Fredag kveld så jeg en virkelig bra film. Det var den japanske «De syv samuraier» fra 1954. Spesialeffekter fantes ikke i det hele tatt, og handlingen var så enkel som at en helt vanlig landsby som alle andre var truet av banditter. Syv samuraier skulle beskytte den mot å få tre måltid mat hver dag. Det var stort sett det hele, filmen varte tre timer.

Etterpå var det å reise hjem. Olia var henrykt, og det var jeg også. Men det var for hverandre.

3 kommentarer på “Avatar på Sandnes kino

  1. Thorbjørn sier:

    Takk for et nytt interessant innlegg på bloggen din. Jeg har lest flere av dem, og finner dem interessante. Særlig glad er jeg for at du skriver et lytefritt norsk, det fryder meg som gammel journalist.
    Jeg har forstått at du studerer russisk som jeg finner svært vakkert og gjerne skulle beherske. I tillegg til klangen i språket er jeg stadig stigende grad interessert i den rike russiske kultur og det russiske folk. Interessen har nok alltid vært der, men er blitt aksellerert i den senere tid på bakgrunn av diverse litteratur jeg har lest. Jeg tenker ikke på de russiske klassikerne, men bøker som omhandler det russiske samfunn etter revolusjonen, særlig stalinperioden. Med det største utbyttet har jeg lest bl.a. Vasilij Grossmans Krigens øyenvitne og p.t. Hviskerne av Orlando Figes.

    Begge dokumenterer hvilke enorme lidelser og menneskelige utfordringer russere, ukrainere og andre innen den sovjetrussiske interessesfære har gjennomgått.

    Det ble visst flere linjer enn jeg hadde tenkt, men det får stå sin prøve.

    Beste hilsen
    THorbjørn

    • esalen sier:

      Takk skal du ha for fine ord. Hviskerne av Orlando Figes har jeg hørt om, men den andre er ny for meg. Jeg har lest ganske mye om russisk historie, særlig om perioden fra revolusjonen til Stalins død, og jeg pleier å kaste meg over det meste som har med denne tiden å gjøre med interesse. Akkurat nå har jeg det imidlertid ganske travelt med to eksamener, den ene i russisk, og i oppgaven jeg skulle skrive, valgte jeg heller nyere russisk historie. Dette er en periode jeg kan mindre om.

      Takk for anbefalingene.

      • Thorbjørn sier:

        Lykke til med dine eksamener!

        Jeg glemte å nevnte Vasilij Grossmans Liv og skjebne, en roman, som Antony Beevor har beskrevet som «rightly regarded as the greatest novel of the Stalin age».
        Beste hilsen
        Thorbjørn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s