Russland setter grense med Norge og sikrer Svartehavsflåten på Krim

Det har vært en aktiv dag for Russland. Her i Norge er vi naturlig nok mest opptatt av delelinjen i Barentshavet. Den er da også en bragd, i over 40 år har norske og russiske myndigheter  forsøkt å sette denne grensen, uten at man har klart å få det til før i dag. Oppgaven har selvsagt blitt forvansket at det er sannsynlig at det finnes store verdier der oppe, både olje og gass er godt mulig, og det står om store beløp om grensene blir satt her eller der. I Norge har vi jo gode minner fra en lignende grenseoppdeling med Storbritannia, praktisk talt all olje i Nordsjøen kom inn under våre grenser den gang da, og resultatet er rikdommen vi i Norge nå velter oss i. Kanskje vil vi oppleve noe lignende med grensen i Barentshavet?

Historisk er det uansett, og regjeringen Stoltenberg med utenriksminister Støre i en viktig funksjon fortjener alle gratulasjonene de får, jeg slutter meg opp om dem og gleder meg over at dette spørsmålet endelig er løst.

I russiske nyheter er det nok allikevel kanskje en annen nyhet som overskygger denne. Ingen land i verden grenser til flere land enn Russland, og med en riktig god del av dem er det grensetvister og uenighet om hvilke områder som hører til hvem, Norge utmerker seg bare med at dialogen med oss alltid har vært fredelig. Jeg tror sant å si russere flest ikke er så altfor opptatt av at de har nordområder og at det finnes gass der oppe, det finnes gass så mange steder i Russland. For russere flest og kanskje også for landets øverste myndigheter utsiktene for Svartehavsflåten på Krim viktigere.

Denne flåten er et resultat av en stat som aldri skulle oppløses allikevel ble oppløst. Det var så å si en del av limet i Sovjetunionen, det at de ulike republikkene var så vevd sammen, at det var helt utenkelig at noen av dem plutselig skulle ut og klare seg på egen hånd. Derfor gjorde det ingenting da den ukrainske partisekretæren, Nikolaj Khrutsjov, i jubileumsåret 1954, 400 år etter 1654 hvor Stenka Razin herjet, om ikke hukommelsen nå spiller meg et puss. Jubileum var det i alle fall, og Khrutsjov gav like godt hele Krim i gave fra den russiske Sovjetrepublikken til den ukrainske. 37 år senere skjedde det utenkelige, Sovjetunionen ble oppløst, og Ukraina stod igjen ikke bare med Krim, men også med den sovjetiske svartehavsflåten som var stasjonert der.

Det var mange problemer med denne flåten. Et av de større var at den hadde atomvåpen, og det hadde tatt seg ut om Ukraina gjennom det skulle bli et nytt land med atomvåpen. De avsto heldigvis, og lot alle atomvåpnene blir flyttet tilbake til Russland, og lot også Svartehavsflåten bli stående, den var nå en gang russisk, som Krim også hadde vært det.

Men det er selvsagt problematisk å ha et fremmed lands flåte stasjonert i sin havn. Det gjelder særlig i et såpass betent og spesielt forhold som det mellom Ukraina og Russland. Her skal man nesten være litt forsiktig med å uttale seg, om man ikke er direkte involvert i striden. Og er man direkte involvert i striden, skal man i alle fall la være å uttale seg. De er strengt tatt gode venner, og du vil finne mange ukrainere som vil føle seg like mye som russere og slett ikke vil være opptatt av forskjellen mellom landene, som du også vil finne ukrainere som hater Russland til en slik grad at alt annet er bedre.

Kort og godt gikk avtalen om stasjoneringen av Svartehavsflåten ut på dato om få år, jeg lurer på om det var i 2012. Russiskvennlige Viktor Janukovitsj ble i så måte valgt i grevens tid i det betente presidentvalget som jeg også har skrevet om her på bloggen. Han har nå forlenget avtalen med Russland frem til – 2042. Det er en mannsalder. Man kan forestille seg reaksjonene til de som hater Russland verre enn alt. Eller som nordmann kan man kanskje ikke forestille seg en slik reaksjon, vi har levd for lenge i freden og velstanden. På NRK-radio hørte jeg opptak fra nasjonalforsamlingen i Ukraina, der kastet de egg mot presidenten, altså det var opposisjonen som kastet, ikke demonstranter. Demonstrantene stod utenfor, og banket blant annet opp en russisk TV-fotograf.

Det hører med til historien at Russland ikke fikk den lange avtalen gratis. De forplikter seg til å selge russisk gass til Ukraina til 70 % av markedspris i den samme perioden. For gassavhengige Ukraina er dette svært store penger, og slik jeg kan se det uten å ha satt meg altfor godt inn i det, en ganske god avtale. Ukraina trenger penger.

Men for de som protesterer er det ingen trøst å være fattig slik at man er tvunget til å gå med på avtalen. Stoltheten sitter mye dypere for den jevne russer og ukrainer enn pengebegjæret. De avskyr at de er avhengige av russisk gass og av å få rabatt på den.

Fra russisk side må med at de ikke har så altfor mange alternativer til en flåte på Krim. Kystlinjen de selv har til Svartehavet er grunn, og ikke noe sted for svære krigsskip. Det er også litt som kreves for å bygge opp en marin flåtebase av verdensformat, for det er det denne Svartehavsflåten er, det er ikke mange land i verden som har flåte til å matche denne. Russerne var nokså avhengige av å få beholde flåten sin i Sevastopol de også. Og Krim er en autonom stat i staten i Ukraina, det er vel så vidt jeg vet vel så mange russere som ukrainere der, og språket er helt utelukkende russisk. Det er ikke på Krim den russiske Svartehavsflåten blir oppfattet mest provoserende, etter hva jeg har registrert.

Som man ser er det fredeligere forhold mellom Norge og Russland. Det er kjekt å se at også dette fører frem. Det er også en historisk begivenhet. Endelig har Russland og Norge etter alle de år en klart definert grense. Det er verdt en liten feiring, om man finner gass der oppe eller ikke.

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført

Olia hadde Bergenstesten i går. Vi gikk sammen til realfagsbygget i Bergen lørdag morgen, hun gikk inn og hadde norsktest, jeg gikk på lesesalen og leste fysikk. I pausen møttes vi, og etterpå kom Olia og hentet meg, og vi gikk sammen hjem. Nå er det å vente seks uker eller så, på resultatet.

Det er kortversjonen, som alltid her på denne helt greie bloggen følger også en lengre.

Olia i testlokalet auditorium 1 i realfagsbygget, Nygårdshøyden, før Bergenstesten april 2010.

For både Olia og meg har det vært ganske travelt og hektisk de siste dagene. Jeg får eksamener stadig tyngre over hodet, og skjønner at nå må snart alt annet settes til side for å prioritere det som gjelder. Olia har hatt Bergenstesten, norskkurs og jobb i barnehage gjennom vikarservice. Det er mange nye inntrykkk, og nye kultursjokk i å se hvordan barneoppdragelsen er i Norge i forhold til i Ukraina. Det er også stressende arbeid, hun er ringevikar og får på kort varsel beskjed om hvor hun skal hen, og så må hun innfinne seg der. Det er ganske lange dager, og når hun kommer hjem mandager og onsdager, må hun bare snu i døren og komme seg på norskkurs. Hun har også blitt litt småsyk den aller siste tiden, litt rennende nese, og de siste dagene sov fikk verken hun eller jeg sovet særlig godt. Kanskje var det også noen nerver som spilte inn, det var jo en viktig dag vi har snakket om mye, og der mye stod på spill.

Jeg våknet fryktelig tidlig lørdag morgen, og hadde god tid til å gjøre meg klar til å gå i butikken og kjøpe ferskt brød til lørdagsfrokosten. Testen skulle begynne klokken 1000, men alle fikk beskjed om å møte senest en halvtime før. Vi kom som vanlig litt sent ut, det er pussig så mye man skal gjøre før man går, og klokken halv ti var i alle fall ikke vi fremme ved testlokalet. Men det viste seg å være god tid selv om vi kom altfor sent til den oppsatte møtetiden. Det var lang kø, det overrasket meg egentlig at det var så mange som ville gjennomføre norsktest. De fleste så ut til å være vesteuropeere eller av vesteuropeisk opprinnelse, en god del fra latinamerika så det også til å være, men afrikanere, arabere og asiatere var det få av.

Olia har undersøkt at køen er den riktige, og må stille seg bakerst.

Litt før klokken ti hadde Olia skrevet seg inn, og smatt inn i testlokalet. Jeg gikk inn på den gamle lesesalen kalt «hangaren», i realfagsbygget, jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det gamle minner, for jeg var der sjelden under studietiden. Jeg leste hjemme eller leste ikke.  Det var fredelig og godt en lørdagsformiddag der, tre-fire-fem stykker var alle som var der inne i den enorme lesesalen i det enorme bygget, og alle var stille og leste. Jeg hadde tenkt å bruke ventetiden også til å stikke ned i byen, kanskje kjøpe meg litt mat, i alle fall lese litt aviser på biblioteket, men fysikken fanget meg helt. Jeg slapp ikke unna den.

I en av pausene jeg unnet meg for å gå på toalettet og gå litt frem og tilbake, så jeg plutselig Olia. De hadde også pause. Hun kunne fortelle meg at første del av prøven, innsettingen av norske ord i norske setninger, var lett, men at lytteprøven var forferdelig. Det har jeg hørt også andre si. Avspillingen skjer på en gammel kassettspiller, og når det der blir snakket fort og man gjerne  er litt nervøs, er det ikke så lett å få med seg alt som blir sagt. Og faller man av sammenhengen, blir det selvsagt vanskelig å ta seg inn igjen. Lytteprøven er kanskje den største utfordringen ved prøven. Olia var imidlertid i godt lag, og syntes det var kjekt å ha eksamen igjen som i studietiden. Jeg tok henne med ut så hun fikk frisk luft, og vi spiste den lille matpakken hun hadde.  Olia kan som en god russer ikke spise mat når noen ser på uten å gi fra seg det meste.

Før testen er det ingen nervøsitet å spore hos en glad Olia i køen.

Pausen i Bergenstesten var mellom 1300 og 1335. Etter det gikk vi hver til vårt igjen. Jeg hadde avansert fra kapittelet om elektrisitet og elektriske kretser til kapittelet om magnetisme, og ble som vanlig sittende fast i noen litt intrikate formler, eller noen litt vanskelige sammenhenger. Det er dette med kraften et magnetisk felt utøver mot en elektrisk ladning i bevegelse, den virker bare i den retningen feltet står vinkelrett mot fartseretningen, og den virker også vinkelrett mot magnetfeltet, slik at farten, feltet og kraften danner et tredimensjonalt  koordinatsystem med akse x, y, z, eller tre vektorer vinkelrett mot hverandre. For å finne de forskjellige retningene kan man bruke høyrehåndsregelen, tommelen er farten, pekefingeren er magnetfeltet og langfingeren er kraften som virker mot partikkelen. Dette holdt jeg på å studere da Olia plutselig kom inn, lenge før tiden. Hun var ferdig.

Så var det å gå hjem en solfylt lørdag i april i Bergen. Vi gikk gjennom Nygårdsparken, og jeg viste henne også den lille botaniske hagen ved naturhistorisk museum. Hun kunne fortelle at den gramatiske prøven også var veldig lett, og at hun i tekstoppgaven hadde fått akkurat den oppgaven hun hadde ventet. Jeg var litt bekymret over at hun var ferdig så tidlig, det pleier sjelden være noe godt tegn. Olia var heller ikke helt sikker på hvordan det hadde gått overalt.

Slik foregår innskrivingen, enkelt og greit, man viser legitimasjon og underskriver.

Skal testen bli bestått, må man stå på hver av de fem delene. Tidligere mener jeg å vite at man måtte stå på tre av de fem delene, reglene er altså litt skjerpet. Jeg er for øvrig enig i dette. Skal man inn å studere i Norge, må man selvfølgelig kunne norsk skikkelig, og man gjør kandidatene en stor bjørnetjeneste om man skyver dem oppover uten at de er kvalifisert for det. Norske skoleelever blir forresten utsatt for slike bjørnetjenester, det er godt å se man behandler våre nye landsmenn bedre ved å behandle dem strengere.

For Olias del var det en gambling å prøve seg på testen allerede nå. Det er meget sannsynlig at av alle som prøvde seg på testen i går, var Olia en dem som har vært her minst, hun kom for fire måneder siden. I pausen overhørte jeg en samtale mellom en tysker og en koreaner, de syntes også prøven var vanskelig, og koreaneren kunne si at selv om hun hadde vært i Norge i fem år, var det ord i testen hun aldri hadde sett.

Her er Olia på vei inn til Bergenstest, mens jeg tar bilde før jeg går inn på lesesalen og leser fysikk.

I språklæringen går den letteste veien fra ingenting til litt, og fra litt til litt mer. Det er svært vanskelig og tidkrevende å gå den siste biten fra der man kan det ganske bra, til der man kan det feilfritt. Jeg snakker av erfaring. Jeg har brukt svært mye tid i mitt liv på å lære meg russisk, men det er tvilsomt jeg ville klart noen «St. Petersburgtest», om det fantes noe slikt.

Resultatet fra Bergenstesten kommer i slutten av mai, eller begynnelsen av juni.

Det var varmt, så Olia måtte ut et øyeblikk og ta av seg et par av gensrene hun hadde utstyrt seg med. Det gode humøret er i full behold, før prøven. Og etterpå.

Drepende hjernevask

Det kommer kanskje som en overraskelse, men jeg har begynt å se på TV-programmene til Harald Eia, og jeg har likt det jeg har sett så godt, at jeg kommer til å se dem alle. Det har overrasket meg, både at jeg har sett dem og at jeg har likt dem. Jeg må også si at jeg gjennom disse programmene har fått større respekt for Harald Eia, de er rett og slett godt laget. Det er noe så sjelden som program av betydning på NRK.

Jeg var skeptisk på forhånd. Jeg fikk med meg klagen fra Willy Pedersen mens opptakene til serien ble gjort. Slik han fremstilte saken, tok jeg klart hans parti. Han var blitt invitert til programmet uten å bli presentert skikkelig for hva han skulle snakke om, han fikk ikke forberedt seg skikkelig, og han syntes Eia egentlig ikke interesserte seg for svarene hans, men heller ville høre om et eller annet utenfor hans forskning, som han kunne litt om, men ikke ordentlig. Jeg tenkte det ville bli et nytt halvmorsomt, halvsleipt program, der forskere ble fremstilt som dumme på feil vilkår. Generelt i dette landet her, er det for lite tiltro til kunnskap og forskere. Flertallet har mer rett enn autoriteten.

Jeg fikk med meg at de første programmene skapte debatt, men interesserte meg ikke i det hele tatt. Jeg leste ingen av innleggene, verken for eller i mot, og jeg hørte heller ingen av debattene. Jeg tenkte dette var diskusjoner av typen jeg ikke interesserer meg for.

Men da det sjette programmet i serien skulle vises, det om rase, så hørte jeg debatten på Dagsnytt 18. Der klarte manusforfatteren av serien, Ole M. Ihle, seg meget godt. Da jeg også har en kone som strekker seg ganske langt i unorsk retning i spørsmålene programmet tar opp, tenkte jeg at hun og jeg kanskje kunne se på noen av dem på internett. Hun må jo få se hvor brennbart det er å si og mene enkelte ting her i Norge, og hvor raskt grensen blir satt om man snakker om kvinner og menn, hvite og svarte, homofile og heterofile, og alt det andre disse programmene har tatt opp.

Vi skulle se programmet om rase, der det ble antydet at det kunne være genetiske forskjeller mellom ulike folkegrupper, og at disse forskjellene kanskje også kunne gjelde hjerne og intelligens. I Norge blir diskusjonen låst allerede i det at det ikke er lov å snakke om raser, spørsmålet blir avvist før det er i gang. I diskusjonen på Dagsnytt 18 klarte imidlertid manusforfatter Ihle seg atskillig bedre enn sin motdebattant fra SOS rasisme, Ihle var saklig, mens motparten var panisk. Rasismen begynte i følge denne allerede i det spørsmålet ble tatt opp. Litt rart, synes jeg, det må jo være lov å i det minste undre seg over om fysiske forskjeller som er åpenbare, også kan gjelde forskjeller i hjernen. Det er jo ikke gitt apriori at ikke naturen selv skal være litt rasistisk, og utstyre noen med bedre forutsetninger enn andre. Nåvel, vi fikk ikke straks svar på dette, da programmet ikke var lagt ut.

I stedet så vi det første programmet, som gjaldt kjønnsforskjeller. Deltakere fra Norge var en del kjønnsforskere og debattanter i kjønnsspørsmål, Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som de mest markante, men Eia våget også å legge seg ut med Martine Aurdal. Det vil si å legge seg ut med Dagbladet og omegn, en øvelse som kan ende med et lite selvmord som offentlig meningsberettiget og som populær kjendis. Slikt blir husket.

Om det ikke er klart allerede skal jeg gjøre kort rede for mitt eget ståsted. Jeg er sterkt konservativ når det gjelder forskning, og generelt skeptisk til fag som er yngre enn 2000 år gamle. Alle disse samfunnsvitenskapene som har dukket opp de siste tiårene og får statsstøtte, skjønner jeg bare ikke. Men man kan ikke irritere seg over alt det er verd å irritere seg over, la dem forske på hva de vil, meg interesserer det ikke.

Det første programmet

Så kikket jeg altså på det første programmet i serien, og ble svært overrasket, både positivt og negativt. Fordelingen mellom det ene og det andre var klar, Eia og programmet overrasket positivt, kjønnsforskerne negativt. Det siste er oppsiktsvekkende, siden jeg allerede på forhånd var negativt innstilt, men tydeligvis ikke så mye som jeg burde. Her var jo ikke snakk om kryssklipping eller skitne triks, tvert i mot fikk både Lorentzen og Egeland god tid til å legge frem både synspunktene sine og argumentene til dem. Problemet var bare at det siste manglet.

Etterpå vet jeg at både Egeland og særlig Lorentzen har forsøkt å forsvare seg. De har ment at Eia har hatt en tydelig agenda, og at det er åpenbart i programmet. Jeg er helt enig i dem i dette, som jeg også er helt enig i Eias agenda. Det var på høy tid at noen stilte disse forskerne noen kritiske spørsmål, og tvang dem til å svare ordentlig på dem. Ut i fra fakter og kroppsspråk var det helt tydelig at de alle sammen tidligere har levd godt på å avfeie alle andre syn som dårlig fundert, uinteressant eller det rene vås. Da Eia ikke flirte med, fikk de problemer. Og disse problemen var direkte pinlige. Se bare slutten på det første programmet. Eia har vært ute og reist og møtt amerikanske og engelske forskere. Disse uttaler seg mye mer moderat, mye mer åpent, og er helt åpne på hva som er bakgrunnsmaterialet deres og argumentene deres. De får også se hva de norske kjønnsforskerne sier, og imøtegå deres standpunkt. Da de norske kjønnsforskere fikk se innslagene fra utlandet, låste det seg helt for dem. Jeg skjønner bare ikke hvordan de her kan skylde på redigeringsteknikker og agenda. De kan da virkelig ikke forlange at alle skal ha samme agenda som dem.

Flere program

Siden har jeg sett også program nummer 3 og 6, nummer tre var om homofile og heterofile, nummer 6 om rase. Begge programmene viste norske forskere som kategorisk avviste alle andre standpunkt enn deres egne som først feil, så uinteressante, og kanskje også litt farlige et sted på veien. For en uskyldig seer som ikke har levd livet siitt i samfunnsvitenskapene er det litt rart å se hvordan det kan være farlig at vi har forskjeller med oss fra fødselen av, er det ikke vel så farlig å avvise slike forskjeller, som å interessere seg for dem? Hvorfor er det så om å gjøre for alle kjønnsforskere og homoforskere at homofili ikke skal være medføtt?  Hvorfor skal vi ikke kunne akseptere at det kanskje kan være også innvendige forskjeller mellom ulike folkegrupper?

Standhaftigheten i at alt skal være miljø og ingenting arv kjennetegner alle programmene. I dette legger disse forskerne sin yrkeskarriere, noen av dem omtrent hele sitt liv. I siste program ble det ikke bare pinlig, men også riktig ubehagelig, da samfunnsforskerne selv ikke i det reneste møtet med virkeligheten, kunne innrømme at det kanskje er forskjeller mellom oss som følger med fra fødselen av. Det gjelder barn med missdannede kjønnsorganer, der det kan være vanskelig å avgjøre kjønn fra fødselen av. I følge samfunnsforskerne er dette også her helt uinteressant, siden kjønn ikke er noe man er, men noe samfunnet gjør oss til. Det er dermed helt hipp som happ om man dermed blir gutt, eller jente. Programmet viste en gutt som hadde hatt slike misdannelser, hvor man hadde valgt å gjøre ham til jente, og hvor han resten av livet har slitt med det. Det har ødelagt livet hans. Programmet viste et sterkt møte både med ham, og med legen hans.

Kjønnsforsker Agnes Bolsø fikk se dette klippet. Dere kan også se det, det ligger på http://www.nrk.no, alle programmene er lagt ut. Hun gikk knallhardt ut, og kalte det skandaløst hvordan legene skjærer i barn og velger kjønn på dem. Programmet viste imidlertid helt tydelig at legene har argumenter, empiri og seriøs forskning bak standpunktene sine, Bolsø har virkelig ingenting. Hun bygger hele sin slakt av legestanden og avvisning av all biologisk forskning på sitt urokkelige utgangspunkt, hentet fra Bolivar, om at kjønn ikke er noe man er, men noe man blir. For henne, for Lorentzen og for flere av de andre norske samfunnsforskerne er programmet drepende. De kan ikke fortsette som før. Heldigvis.

Konsekvenser

Jeg skrev tidligere at jeg var skeptisk til fag yngre enn 2000 år. Det er en grunn til det. De fleste fag som har eksistert en stund har hatt noen ordentlige oppgjør med sine egne metoder, legitimitet og synspunkt, alt det grunnleggende er mer enn en gang revet vekk, og erstattet med noe annet. Argumenter har fått leve en tid, og prøvd seg en tid. Nye fag har ikke gått gjennom denne utviklingen. Det er rett og slett mye tøys der.

Det er ikke synet til Eia som har levd godt og fått statsstøtte i mange år. Feminismeteoriene lever godt både på universitetene, i media og i politikken. Det har vært avansert risikosport å legge seg ut med dem. Eia har gjort en prisverdig jobb i å ta saken, og han har rett og slett gjort godt håndverk i oppgaven. Det er sjelden jeg anbefaler TV-program. Jeg anbefaler dette. Måtte det også få konsekvenser.

En delvis vellykket siste skitur for i år

Vanligvis har jeg og min turkamerat stoppet skisesongen ved påske. Men for to år siden kom påsken så tidlig, at vi nesten ikke hadde fått gjennomført noen turer i det hele tatt, og dermed gikk vi noen turer etterpå også. I varmere vær og med lengre dager var det en udelt suksess, og dermed har vi fortsatt med å gå skiturer mens det ennå er april og ennå er snø.

I dag var avtalen at min kamerat skulle hente meg med bil «henimot ti», som han skrev. For oss pleier ikke klokkeslett ha så mye å si, i hvert fall når vi ikke er avhengig av offentlige transportmidler med faste avgangstider, som vi ikke er lenger etter at han ble med i bildeleringen. Henimot ti betydde i dag klokken kvart på tolv. Jeg var klar.

Målet var Kvamskogen, og den høyeste toppen på Furedalsiden, nemlig Tveitakvitingen. Vi hadde bare vært der en gang før, nettopp for ett år siden, og i praktfullt vær med mye, god snø. Akkurat disse tingene her var et faremoment i dag. Været var fra første stund ustabilt, med regn og overskyet fra morgenen av, så sol og lettskyet mens vi kjørte, og så vekslende fra det ene til det andre på godt vestlandsvis hele dagen. Snømengden var også litt usikker. Det har vært en spesiell vinter, med rekordsnø i lavlandet, og nesten ingenting høyere opp. Det skyldes selvsagt kaldvær og lite nedbør, uten nedbør blir det verken snø her eller der, og høyt til fjells blåser den snøen som er, gjerne bort.

Uappetittelig var uttrykket min kamerat brukte om snøen som lå der, da vi begynte å gå. Den var klissen og glissen, våte tuer dukket opp flere steder, og under trærne var det gjerne helt bart. Til overmål hadde vi smurt med klister like før det begynte å snø tett og vått, slik at resultatet ble klabbeføre av en annen verden – eller nettopp av denne verden – oppover.

Vi tok pause. Den var mye tidligere enn vanlig, allerede lenge før Negerlandsbyen, vi kunne bare så vidt se bakken opp dit, vi stoppet med den beste samvittighet, eller helt uten å tenke på samvittighet. Det var for øvrig flott der, med en liten fjellelv nedenfor en skråning, fosser og stryk som det pleier å være i Norge, og nå helt synlig, siden ingen is dekket den. Solen tittet også frem mens vi spiste, først den ene appelsinen vår, så litt sjokolade, kjeks og til sist nistepakken. Kakaoen drakk vi også opp. Vi har en god regel med det, at det er ingen vits i å utsette noe vi har lyst på.

Opp til Negerlandsbyen gikk det veldig greit, symptomatisk for denne turen ble at oppoverbakker ikke var noe problem, siden det bare var å spasere rett opp med alle snøklabbene vi hadde under skiene. Bortover, derimot, var det begredelig, siden vi måtte gå med akkurat samme teknikk her, gå som om vi ikke hadde ski, men sko, på beina. Det var først når det virkelig ble nedrenn klabbene løsnet. Dit var det lenge enda.

Jeg skal ikke skrive alle detaljer om turen. Noen skal jeg imidlertid skrive, også av dem som kanskje ikke har all verdens interesse for det blogglesende publikum. Samtaleemnet i akkurat denne fasen av turen var matematikk, et av mange fag vi begge har studert. Min kone, Olia, brukte formiddagen til å finne russiske matematikkoppgaver på internett i dag, og serverte dem til meg som løste dem med stor frustrasjon. Hvor gammel er en mann som for ti år siden var fire ganger eldre enn sin sønn, og om ti år vil være dobbelt så gammel som ham? Hvor gammel er den yngste i en gruppe på fire mennesker, der den samlede alderen i dag er 73 år, og for fire år siden var den 58? Hvor fort må en bil som kjører 60 km/t kjøre når den for hver kilometer den kjører skal spare inn ett minutt, altså kjøre ett minutt fortere? Slike spørsmål. Både min kamerat og jeg vil jo løse slike oppgaver øyeblikkelig, og når det ikke går blir vi hodegalne og holder ikke ut. Så gjelder det bare å holde hodet kaldt, og finne løsningen systematisk, enkelt og greit. Jeg må skyte inn at jeg hadde en fordel i forhold til min kamerat, siden jeg hadde blyant og papir tilgjengelig for å finne løsningen, mens han måtte finne den mens han gikk på ski.

Og med disse oppgavene kom vi oss helt til foten av Såta. Det vil si, usikker is på en liten elv foran den gjorde et øyeblikk resten av turen også usikker, men det viste seg snart at det likevel fantes et sted å komme seg greit over. Det hadde nå begynt å snø litt igjen, blåse litt igjen, og skye over alvorlig igjen. Vi har tidligere vært der oppe i tåka, det er på ingen måte behagelig, så her var hele turen på ny litt i jeopardy, som man ville sagt det på engelsk. Vi gikk imidlertid videre, målet var Tveitakvitingen, og det er en skam å snu i tide, som jeg sa.

Opp Såta gikk det greit på klabbene. På toppen av henget møtte vi en liten gjeng på tre som kunne fortelle at det blåste friskt der oppe, så vi kunne like godt kle på oss ekstra mens vi enda hadde det varmt på lesiden. Advarslen var kanskje betimelig, men for oss var det på ny blitt lettskyet og mindre vind da vi nådde opp noen minutter senere. Så raskt skiftet været, det er bare på vestlandet.

Nå skulle avgjørelsen tas, skulle vi fortsette videre opp, eventuelt mot Tveitakvitingen, eller skulle vi feige ut og gå rundt, eller ned igjen. Til argument for det siste var at det var skiftende og usikkert vær, det var så godt som ingen folk ute, løypene var ikke kjørt opp, og det kunne også være sparsomt med snø noen steder, om den var blåst bort. Det hører med at henget videre opp er svært bratt, nesten så man føler man kan ramle ned ene og alene av tyngdekraften. Jeg er for å si det rett ut ikke særlig begeistret for slike heng, og føler nettopp det at jeg kan komme til å ramle ned på grunn av tyngdekraften. Min kamerat har mer skierfaring enn jeg, og viser ingen redsel. Han ville opp.

«Så har vi gjort det,» som han sa. Det var den siste skituren for i år, og det ville være litt skammelig om alle av dem bare var små rundturer av enkleste sort. Vi gikk oppover. Det var like bratt som alltid, men mindre snø enn vanlig, ingen folk, og til slutt tenkte jeg som en voksen og kanskje litt for gammel mann, «dette vil jeg bare ikke». Jeg snudde. Det kommer en tid der det ikke er så viktig lenger å gjøre ting for å ha gjort det, da det ikke lenger er så nødvendig å gjøre noe for å vise at man klarer det, da det ikke er så viktig lenger å la være å innrømme at man er blitt litt gammel. Jeg snudde og gikk ned, baklengs, for sikkerhets skyld.

Min kamerat er velformulert, og holdt ikke igjen på uttrykkene da han oppdaget hva jeg først var i ferd med å gjøre, så hadde gjort. Men jeg vet nå en gang det med meg selv, at hans og enhver annens kritikk kan jeg tåle og takle veldig greit, mens jeg ikke var like sikker på om jeg kunne tåle og takle å gå opp og ned slike fjellskråninger om det skulle blåse opp igjen, om sikten skulle forsvinne eller om det på andre måter skulle skje noe. Jeg vil bare ikke utsette meg for en ulykke lenger, det er noe jeg for enhver pris vil unngå.

Det fulgte turens dårligste stemning. Men dårlig stemning går over, så jeg var ikke særlig bekymret over dette. Derimot var jeg sant å si litt bekymret over skaren som lå der over snaufjellet, og det siste bratthenget vi måtte over. Det er ekstra ille, siden det vanligvis bare er en liten, smal passasje for oss å gå på, og det er et leit lite stup på et par meter under oss. Jeg liker aldri denne passasjen, selv om den hører med i en familieløype og jeg tviler på noen har skadet seg i den. Når det er lite snø, er det imidlertid ubehagelig.

Vi rastet like før den, på en ganske spektakulær plass. Det var rett oppe i fjellveggen, sikkert mange som har vært der før, og mange som vil komme der igjen. Nå var vi alene der. Og vi fikk turens andre store ulykke. Jeg hadde ansvaret for middagen, og jeg hadde husket det meste for rømmegrøten. Bortsett fra sukker og kanel. Dermed også det kanskje viktigste. At jeg hadde med sognemår kunne kanskje kompensere litt, men sukker og kanel er sukker og kanel, på rømmegrøt hører det hjemme. Da det begynte å blåse opp og skye over litt igjen, ble jeg dessuten kald.

Nåvel, det var dette med detaljene, jeg skulle ikke skrive for mange av dem. Og jeg klarer som vanlig ikke å unngå det. Det lille bratthenget var rett og slett enklere når det ikke var kjørt opp løype der, det gav oss litt mer plass å gå på. Vi gikk opp til varden, og fotograferte litt med utsikt til Nordheimssund. Så rant vi ned på skaren. Etter at vi var kommet det fra det øverste platået, det alle som har vært der kjenner, ble skaren erstattet av skare med nysnø. Det skulle også være vel kjent for turgåere på Kvamskogen. For oss ble det dermed lettere å kjøre, og herfra ble nedrennet faktisk ganske morsomt. Det var litt uventet, med utsiktene turen ellers hadde hatt.

Nede i bakken hadde vi får siste pause, kaffepause. Det var for kaldt å koke kaffe til middagen, så vi kokte den nå. Appelsin og sjokolade, og kjeks, hørte med. Nå gikk praten lystig og greit, all kulde og dårlig stemning var glemt.

Etter det rant vi greit ned til bilen, klokken var ti på åtte, og vi trengte ikke vente på noen buss. Vi kjørte rett hjem, der Olia ventet på meg. Det var årets siste skitur. Den skulle gjerne vært bedre, men vi møtte denne gangen motstand vi ikke så lett kunne gjøre noe med. Været og føret er det ikke vi som bestemmer over. Men ingen skal høre oss klage. Tvert i mot vil vi skryte av enda en flott naturopplevelse, for meg er det direkte livgivende.

Jeg bruker en datamaskin der det er vanskelig å få lastet opp bilder, så bildene vil måtte vente til litt senere.

Olia er innkalt til Bergenstesten

I helgen fikk Olia innkallingspapirene til Bergenstesten som skal bli holdt 24. april. Dette er siste sjanse for å klare testen om hun vil studere fra høsten av, som hun vil. Klarer hun ikke testen, må hun nok regne med at studieplanene blir utsatt med et helt år, men vi skal selvsagt eventuelt undersøke om det er en mulighet å begynne fra januar av i 2011. Vi må i det hele tatt legge planene på ny om testen ikke blir bestått, noe det er en reell sjanse for at den ikke blir. Det er en krevende test, og det er høyst unormalt at noen klarer den etter bare å ha bodd i Norge noen måneder, slik Olia har. Hun er et språktalent jeg ikke kan annet enn beundre, men her blir selv hennes evner alvorlig utfordret.

Påmeldingen til testen gjøres gjennom folkeuniversitetes nettsider. Jeg har skrevet om fremgangsmåten i en tidligere bloggpost. Det koster 1500 kroner, og pengene blir ikke refundert hvis man trekker seg fra testen eller ikke klarer den. Det er tydelig de vil ha folk fra å prøve seg uten å være kvalifisert.

I følge innkallingspapirene består testen av fem deler, og man må ha bestått alle fem for å få bestått testen. Hvis man ikke består, vil man få informasjon om hvilke deler man strøk på. Det er også mulig å få «godt bestått» eller «bestått med godt resultat», eller noe sånt, altså litt bedre enn bare bestått. For de fleste vil nok imidlertid beståt med beste resultat ha liten verdi. Så lenge man bor i landet, vil språket bli bedre med tiden uansett, og så lenge universiteter og høyskoler bare krever bestått, skulle saken være grei. Olias mål er i alle fall bestått.

Ellers er det verdt å merke seg at dette er en test der det ikke er lov til å bruke hjelpemidler. Det står jo litt i kontrast til utviklingen i norsk skole, og også etter hvert høyskoler og universiteter, der stadig flere hjelpemidler blir tillatt. Det er godt at man i alle fall noen steder ser at skal man kunne en ting, så må man kunne det også uten å måtte slå opp i oppslagsverk. Mesteparten av livet må man klare seg uten ordbok, så det er etter min mening bare rett og rimelig ordboken må ligge på denne testen også. Hadde det bare vært like strengt på skolen, og ved universitetene. Det kan jo ellers se ut som om man vil la nordmenn komme lettere til det.

Reglene på testen ser også ut til å være strengere enn ved norske eksamener. Her er alle samlet i samme lokalet, og det blir presisert at man ikke har lov til å gå ut, og om man allikevel må, skal man ha følge av en vakt. Strengt tatt kan mye foregå på toalettene ved eksamener i skole- og universitetssystemet. For å sjekke at våre innvandrere kan norsk blir det testet skikkelig, og det er bra. Man er etter min mening litt for opptatt med å kamfulere kunnskap i Norge. Slik Bergenstesten ser ut til å være, er man der fortsatt opptatt av å avdekke den. Det er klart man gjør innvandrere en bjørnetjeneste om man sender den inn i et utdanningsløp de ennå ikke har forutsetninger for å klare. Måtte bare vanlige nordmenn også få en litt sterkere garanti mot denne ufrivillige tjenesten.

Men dette skulle altså handle om Olia og hennes innkalling. Jeg har allerede sagt at jeg følger henne til lokalet, realfagsbygget i Bergen, lørdag morgen den 24. april. Det er en viktig dag, og ingenting skal overlates til tilfeldighetene. Vi skal gi den vårt beste forsøk.

Etterpå må vi vente 6 uker på resultatet. Det er lenge, og vi hadde nok satt pris på om det gikk litt raskere, slik at det ble lettere for oss å planlegge sommeren og fremtiden vår. Ett år fra eller til er jo ikke helt ubetydelig, i denne fasen av livet, og når det kommer til år med utdannelse og år med arbeid i yrket man har utdannet for. Olia er fortsatt ung, så vi skal nok klare oss, men de vil gi oss en spennende mai, om testen går slik at det kan se ut for Olia som om det er en sjanse for at hun har bestått.

Skikkelig tur til Fløyen på forlovelsesdagen vår

11. april for et år siden var jeg på påskeferie i Kiev. Det var en helt ekstraordinær påskeferie, den eneste i mitt liv som har vært holdt utenfor Ganddal, og ene alene dro jeg dit for å treffe Olia, og se hva det ville bli til med forholdet vårt. Planen var at det måtte bli evig eller intet innen sommeren, men jeg bestemte meg altså allerede i påsken, på en dag jeg ble servert russiske pannekaker til frokost og ukrainsk borsj til lunsj. Jeg spurte meg selv hva er det egentlig jeg nøler etter, venter jeg kanskje å finne noe bedre? Hvem og hvordan? Å vente ville være ren pro forma. Jeg fridde. På et kjøkken i Petsjersk, et distrikt i sentrum av Kiev, på størrelse med Bergen, som Olia pleier å le av meg. Jeg fridde mens vi satt og spiste borsj, det vil si, jeg spiste, mens Olia serverte meg den. Jeg fridde på russisk, og var fortsatt et par dager senere litt usikker på om jeg hadde brukt de riktige ordene og Olia hadde forstått hva jeg egentlig hadde ment. Hun svarte så hverdagslig, «da», som om jeg hadde spurt om jeg kunne få litt mer borsj. Men jeg hadde altså spurt om vi skulle gifte oss, med alt det innebærer, og Olia sa ja med alle konsekvenser. Samme sommer giftet vi oss, til jul kom hun til Norge, og nå i dag hadde vi vår første skikkelige tur i Bergensfjellene. Det er den jeg skal skrive om.

Bildet er litt mørkt. Det får sin forklaring nede i teksten.

Det var jeg som husket dagen. Jeg er den mest sentimentale av oss når det gjelder slike ting, jeg er og blir en datofantast, og jeg er sterkt knyttet til mine egne minner. Så jeg sa til Olia at denne dagen måtte vi markere skikkelig, og da var ingenting bedre enn en skikkelig langtur. Generalprøvene hadde vi hatt i påsken til steder i Sandnesområdet, det er tekst og bilder på min norske blogg og avlastningsbilder (og litt tekst) på min engelske. Disse turene var imidlertid småturer, vi hadde med lite mat, liten sekk, og vi var bare ute et par dager. I dag var det alvor. Jeg pakket storsekken, og la både oppi lunsj og middag, sistnevnte skulle lages med kokeapparat. Vi skulle gå til fots opp til Fløyen, og så skulle vi gå et stykke innover, helst til et av vannene oppe på Blåmannen, eller noe, hadde jeg tenkt. Det ble ikke som jeg hadde tenkt. Men det ble heller ikke dårligere.

Jeg har tidligere skrevet litt om at Olia liker å fotografere. Det kan ikke overdrives. Vi hadde riktignok kommet ut av huset før de første 5-6 bildene var tatt, men ut av bakgården hadde vi ikke kommet. Det var en katt der, og en hund. Så var et dåpsfølge på vei ut av Nykirken, den er 25 meter fra huset mitt, og med dette følget var vi oppe i et tosifret antall bilder. Før vi forlot sentrum var det tatt 30 bilder, og før vi var kommet opp til toppen nærmet det seg 100. Det nærmet seg veldig, 98 bilder er tallet. Til sammen ble 281 nye bilder festet til kameraet med denne turen. Av de tok vel jeg de cirka 24 bildene som ville kunne fylle opp en gammel filmrull, eller kanskje tok jeg 36, for en litt større filmrull. Hun er utrolig.

Hunden er ikke vår, og har ingenting med oss å gjøre. Den blir likevel fotografert av Olia, og det like ved siden av blokken der vi bor.

Men innimellom fotograferingen rakk vi å gjøre andre ting også. La oss ta det fra begynnelsen. Lørdag var det fint vær, og da var det ganske sannsynlig det ville bli fint søndagen også, noe det ble. Vi gikk ut i tolv-tiden. Olia startet som nevnt øyeblikkelig fotograferingen, og fortsatte med det kontinuerlig gjennom hele turen, så det ble ganske så mange og ganske så mange stopp underveis. Vi var begge også altfor varme. I alle fall jeg, det hender jeg har litt problemer med å omstille meg fra den ene årstiden til den andre, og i hvert fall hadde jeg denne gangen pakket altfor mange og altfor varme klær. Viktigere enn fleecejakke var kortbukse, og både jakke og genser var av før vi hadde rundet byfjorden. Vi hadde heller ikke kommet langt over nederste stasjon for Fløybanen, før jeg gav opp å finne et anstendig sted å skifte til kortbukse, og skiftet der det falt seg. I kortbukse ble det i alle fall litt mer motiverende å vente på Olia som fotograferte. Det var i alle fall ikke for varmt.

Olia er en sprek kvinne, tidligere mestersvømmer fra Kiev, og opptatt av å holde seg i form. Men slike turer rett opp norske fjell har hun ikke vært med på før, det var hun ikke vant med, og det viste seg å være noe tyngre enn å løpe rundt Stokkalandsvannet eller rusle rundt Bråsteinsnuten. Vi måtte ha en nødvendig pause midtveis, en skikkelig pause med mat og drikke. Jeg liker jo å tenke at turen ikke begynner før man kommer opp, og alt til den tid er transportetappe, men når man er gift er man nødt til å gjøre kompromiss. Vi satt og spiste midt ved Fløyens stasjon midtveis, med folk rundt alle veier og til og med hus og greier rundt omkring. Men det er jo også noen kvadratmeter skogsmark og natur, og der fikk vi vår lille naturopplevelse også i denne pausen. Og på bildene ser ingen hvor vi egentlig var.

Ser det ikke ut som om Olia rett og slett skreller seg en appelsin i skogen, her?

Slike pauser gir ny energi. Men det er bratt og langt opp, og vi måtte ha flere slike små matpauser med småkaker og sjokolade før vi nådde toppen. Der ligger en barnehage hvor Olia har jobbet – og faktisk er på jobb på ny, mens jeg skriver dette! -, så der måtte vi jo også fotografere litt, både henne og meg. Jeg liker godt å komme meg litt vekk fra folk, slike turer, og var egentlig ivrig på å komme meg innover terrenget. Olia var derimot ivrig på å spise pølsene vi hadde med, i alle fall å finne et sted for storpausen. Jeg visste imidlertid at om turen ikke blir skikkelig, blir det vanskeligere å gjennomføre flere turer, så jeg ville lenger inn i terrenget og komme oss litt for oss selv. Jeg satte Skomakerdiket som første absolutte mål, vi måtte passere det før vi kunne se oss om etter en plass å være, og det gikk hun med på.

Her er ett av mange, mange bilder tatt utenfor barnehagen hvor Olia har jobbet.

Hun gikk også med på å ta av fra hovedstien, og følge en liten skogssti like etter det lille diket, som Olia forresten likte kjempegodt, hun både dyppet hender og skylte ansiktet, i tillegg til å fotografere ender, der. Det ble en litt rotete setning, men det som var, at fra her av, så skiftet både turen og Olia karakter. Vi gikk oppover den lille skogsstien, som fører opp og rundt på baksiden av Svartediket, opp på den lille fjellryggen, der, opp dit, gikk vi. Og Olia var entydig på at her inne var det mye finere, hun gikk i både snø og oppoverbakke uten å stresse med neste pause, og da vi var kommet til toppen, gikk vi enda litt høyere opp for å finne et enda finere sted.

Der tok fotograferingen helt overhånd. Jeg ville jo gjerne sette i gang matlagingen og komme i gang med pølsene, det skulle jo være storpausen, men Olia ville fotografere, og fotografering ble det. Det var jo praktfulle forhold, vårsol, blå himmel, vårgrønt i trærne, fjell og knauser, stor utsikt, og Olia og meg i veldig, veldig godt humør. Som et lite humoristisk pek fra kreftene som styrer her i verden, så ble samtlige av disse bildene tatt med feil innstilling, slik at de ble bortimot ubrukelige alle sammen. De ble bare akkurat sånn at vi kunne se hvor fine de ville blitt, om de bare hadde blitt tatt med for eksempel autofunksjonen, eller en hvilken som helst vanlig funksjon på et vanlig kamera. Men vi hadde innstillingen «siluett» på vårt råflotte Nikon D5000, og dermed ble ansikter og alt forfra skyggelagt, dagslyset  ble mørkt og fargene ble slik de blir i filmer hvor et eller annet fryktelig skal skje, eller har skjedd. Det var synd, og et antiklimaks å komme hjem å oppdage.

Det er klart det er synd når bilder som dette må slettes, fordi innstillingene har vært feil.

Pølsene var imidlertid gode. Og det må jeg si var Olia også, hun var kjempegod, og dessuten pen. Jeg hadde pakket som en tulling, det var slik pakket at Olia kunne lære meg det russiske ordtaket, der det er krefter, trengs ikke forstand, her var tatt med det meste: Kald og varm saft, ketchup og sennep (nye og fulle), rødsprit (slant fra en gammel pluss en full ny) og termos med kaldt vann fra springen, også til å koke pølsene. Olia ristet på hodet over at jeg bare ikke hadde tatt litt vann fra Svartediket, eller en hvilken som helst annen vannkilde her oppe. Hun hadde jo nektet å ta med sin egen matboks, og i stedet presset skivene sine ned i min, for å spare de ekstra grammene.

Nåvel, all bæringen gjorde i alle fall at vi hadde tilgang på mye der oppe. Og vi ble der lenge.

Her har jeg satt meg til med kaffe og rundstykke.

På nedstigningen ville jeg som vanlig gå en runde, i stedet for å gå tilbake samme vei som vi kom. Og jeg la optimistisk i vei mot det som vel må bli sør, eller sørvest, retning Ulriken, Landås. Jeg hadde en plan om at vi skulle komme rundt Svartediket ovenfra, og så ned på en av stiene og veiene som til slutt ville lede ned til Skansemyren. Men jeg fant snart ut at det vi gikk i var myr, og det var ikke sikkert planen som fungerte så fint i hodet mitt, ville fungere like bra satt ut i live. Det kan rett og slett være at terrenget i hodet og i virkeligheten ikke stemte helt overens, og enda hvor viljesterk jeg er, må da virkeligheten få forrang. Olia har gode tursko, kjøpt av meg nå denne uken, nettopp med tanke på turer som dette, men de har lave ankler, og er ikke helt naturlige å gå med i myrlandskap. Kort fortalt gikk vi rett opp til høyre. Vi skar igjennom, kan man si, strakeste vei mot Skomakerdiket.

Her ser dere løypen vi gikk sett fra fjellene selv. Isdalen ligger ned til venstre.

Alle som er bittelitt kjent i området vet at denne planen i alle fall er umulig. Ovenfor Svartediket er fjellet i skrent og stup, og man skal være godt vant for å ta seg ned eller opp der, generelt sett gjør man bare ikke det. Jeg visste jo dette, men håpet at vi skulle finne en annen sti eller noe, som kunne ta oss rundt i henhold til min opprinnelige plan. Dessuten liker jeg jo godt å gå i selve terrenget, det er jo den uberørte naturen jeg liker, og takke meg til litt for ulendt, i stedet for litt for striglet. At jeg holdt motet oppe overrasket meg ingenting, at Olia også gjorde det, var desto mer gledelig. Hun var like glad og fornøyd som jeg, og tuslet over tuer, trær og snøflekker, så godt hun kunne, og uten å være annet enn fornøyd.

Her har jeg satt meg ned på benken, og Olia tar flott bilde.

Til slutt kom vi frem til det hvite, lille huset som ligger på enden der. Jeg visste det var et dårlig tegn, dette huset er på noen måter en endestasjon, jeg har forvillet meg litt i dette området tidligere. Videre kommer man rett ned i isdalen, og skal man rundt og ned til Skomakerdiket, så må man tvinge seg frem. Olia visste imidlertid ikke dette, og fotograferte hjertelig, utsikten der oppe er jo upåklagelig. Og når man kommer til enden, og ser ned i det mektige juvet som er Isdalen, da har man et syn for øyet som ikke lar seg feste på film.

Det lar seg ikke feste på film, men vi gjør her et forsøk med speilreflekskamera. Det er jeg, foran mektige Ulriken på vei ned mot Isdalen.

Men videre kunne vi altså ikke komme, uten å ta noen sjanser jeg ikke vil ta på vegne av andre, og i alle fall ikke en turdebutant. Men på tilbaketuren, så var det Olia som ville ta de dristigste valgene. Jeg lurer på om hun hadde fått det for seg at vi hadde gått oss vill, for hun ville stadig ta korteste vei, retning sentrum, det var jo tydelig hvor det var. Det går selvsagt ingen stier korteste vei fra dette området til sentrum, det ville jo være dumt, like ned et lite fjellstup, men Olia visste ikke dette, og insisterte. Og hun som ikke engang våget seg opp Bråsteinsnuten for en uke siden.

Vi har kommet til den første alvorlige skrenten, og må nok snu retning og gå litt oppover.

Vi gjorde flere forsøk på å komme oss ned, og Olia nektet på det inderligste å klatre tilbake til der stien vår vitterlig var, hun ville ned mot byen og ikke opp fra byen. Som belønning for dette fikk jeg godt mye i spennende og ulendt terreng, det var til og med nytt for meg, akkurat her har jeg ikke vært før. Til slutt kom vi også opp tilbake dit vi hadde vært, og også Olia kjente seg igjen. Nå ble det litt kjedeligere å gå, på en striglet sti hvor vi hadde vært før, men det ble også helt trygt, for nå var også Olia sikker på hvor vi var.

Fotograferingen stoppet ikke på noe tidspunkt av turen, heller ikke dette, så også nedstigningen tok lang tid. Da vi var nede i sentrum, kunne vi se på klokkene til urmakerne at klokken var kvart på ni. Det blir ni timers dagstur i Bergensfjellene. Det er ikke verst for en debutant. Og på kvelden var vi akkurat så deilige, møre og slitne i kroppene som vi pleier å være etter slike turer. Olia fikk en del av den uforklarlige kvinneenergien, og trådte til med en skikkelig middag, Plov fra sentalasia, ris og kjøtt og gulrøtter, fullverdig måltid, sent på kvelden. Vi var enige i at det er deilig å være gift, og bestemte oss for å prøve et år til. Det var forlovelsdagen vår, og i året som er godt, er ingenting forandret som ikke er forandret til det bedre. Jeg vil ha henne på ny, og ha henne for alltid. Tenk at hun til og med går skikkelige turer. Dette var den første, det vil bli en vane.

Den polske presidenten i flystyrt nær Katyn

I dag tidlig styrtet et fly med den polske presidenten Lech Kaczynski og flere høyerestående polakker ombord. Det er en katastrofe av dimmensjoner og en flystyrt som vil finne veien inn i historiebøkene. Dette er en nyhet som vil få betydning for ettertiden, og som vil kunne påvirke forholdet mellom Polen og Russland for lang tid fremover. Hendelsen vil bli flittig diskutert, og som vanlig i disse landene er det ikke akademikerne og de kunnskapsrike som vil definere premissene, her vil påstander dukke opp og rykter leve bedre enn fakta. Det er en forferdelig hendelse, og jeg skal forsøke å beskrive hvorfor her i denne bloggposten.

Til polsk politikk har jeg ikke inngående kjennskap, og støtter meg til det jeg finner på internett. Der har jeg fått med meg at Polen har hatt sine problemer med overgangen fra kommuniststyre til et slags demokrati, og fra planøkonomi til en type markedsøkonomi. Gamle Lech Walesa hører til dem som var bedre til å kjempe mot makten enn å inneha den, og forutenom ham har Polen også hatt andre tvilsomme presidenter og regjeringsdannelser. Polen hører ikke til de mektigste landene i verden, så nyheter derfra kommer ofte som en slags kurosistet, selv om landet er et av Europas mer folkerike og også økonomisk klarer seg bedre enn de fleste landene i den tidligere østblokken. Polen har også en betydelig nasjonal stolthet, de har hatt sin storhetsperiode, og er full av ikke så rent lite berettiget harme mot nabolandene Tyskland og Russland/Sovjet som har holdt landet nede i nyere tid. De føler de fortjener bedre, og ville hatt det bedre, om de bare fikk styre seg selv og fikk tid til å vokse seg opp.

Det var en rask og halvriktig gjennomgang av nyere polsk historie, og stiller frem litt av bakgrunnen for denne hendelsen. Presidenten Lech Kaszynski var kraftig langt til høyre politisk, og blir i følge BBC regnet som en kontroversiell figur i Polen. Sammen med sin tvillingbror, Jaroslaw,  var han vel strengt tatt til sjenanse for Polens intellektuelle del av befolkningen, slik ingen i det norske politiske landskapet har kapasitet til å bli. Vårt Fremskrittsparti kommer sørgelig til kort.

Men dette er en tragedie, og da skal man ikke snakke negativt om de avdøde. Alle som har uttalt seg virker også naturlig nok å være berørt av ekte og tung sorg. Ulykken var dessuten ytterligere tragisik som følge av hva den polske presidenten og hans følge hadde i Russland å gjøre. De skulle være til stede ved en minnemarkering for ofrene i Katyn-skogen, en av mange redselsfulle gjerninger fra andre verdenskrig, og en av mange som ikke nazistene stod bak. Massakren i Katyn var gjort av Sovjetrussiske kommunister, og har vært med på å ødelegge forholdet mellom Polen og Russland siden.

Vi i Norge har lett for å forbinde alle ugjeringer under krigen med nazistene, og tar det for gitt at det bare var dem som var forhatt. Men reiser man i Polen og særlig de baltiske landende, og besøker noen av museene der, så vil man se at de i liten grad skiller mellom russiske og tyske overgrep under krigen. For begge siter hatet mot sovjetrusserne nesten litt dypere, siden det med dem fulgte 40 år trøstesløs underdanighet, og en verden uten forståelse for forholdene. Alle skjønner at tyskerne forgrep seg, og verken polakker eller baltere har grunn til å savne sympati av den grunn. Tyskerne har da også både innrømmet skyld, og også vært forholdsvis rause med både minnesmerker og erstatninger. Polen har for eksempel et ikke ubetydelig tidligere tysk område innenfor sine grenser, mens det har gitt fra seg tilsvarende tidligere polske områder østover. Og Russland har innrømmet lite, Sovjetunionen ingenting.

I 40 år ble massakren i Katyn bent frem benektet. Det vil si, de sovjetiske autoriteter innrømmet nok at massakren var skjedd, men de hevdet at tyske nazister stod bak. Tidspunktet halter riktignok, massakren fant sted 5. mars 1940, et tidspunkt da den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke var begynt. Nazi-Tyskland og det stalinistiske Sovjetunionen var endatil allierte. Alt dette var imidlertid enkelt for de sovjetiske myndigheter å benekte, siden oppdagelsen av massegravene ble gjort av tyske nazister i april 1943, og tyskerne da forlengst hadde gjort sitt inntog, og egentlig var på vei ut igjen. Det ble gjensidige beskyldninger om hvem som hadde utført udåden. Og et lydig polsk kommunistsyre, klandret ikke den store, røde vennen i øst. Slik fikk såret ligge uten å kunne gro så lenge det østeuropeiske kommunistveldet eksisterte.

Da Sovjetunionen falt kom også sannheten for dagen. Gorbatsjov innrømmet udåden i 1990, mens Boris Jeltsin to år senere overleverte dokumenter som endelig beviste at det virkelig var Stalin som stod bak. Men så sent som i dag formiddag, kunne jeg lese på den russiske avisen Pravdas nettsider, at saken slett ikke var altfor opplagt, og i alle fall ikke noe å bråke om. Minnemarkeringer her i det gamle Øst-Europa har en lei tendens til å bli mer en politisk markering, enn en minnemarkering, og det finnes fortsatt russiske nasjonalister som føler slike minnemarkeringer som en personlig anklage mot dem. Følelsen fra krigen ligger også tykt på alle russere, de hadde også lidelser nok, så hvorfor skal polakkene komme inn på russisk område trekkende med sine? Jeg mener også det er karakteristisk at i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene, Hviterussland, er det et minnesmerke for en av de over 400 landsbyene som ble brent ned av nazistene. Landsbyen som er valgt heter Khatyn, temmelig det samme som den omstridte massakren fant sted. Hvorfor velge akkruat denne, om det ikke var for å knytte navnet Khatyn til en annen ugjering som russerne vitterlig ikke sto bak?

Dette er plakaten for det andre Khatyn, det i Hviterussland, til minne om landsbyen som ble brent ned av nazistene i likhet med flere hundre andre.

Mediene melder at dette var første gang en polsk delegasjon fikk lov til å dra på en minnemarkering i selve området ugjerningen skjedde, og det var sett på som en betydelig bedring av det betente forholdet mellom Russland og Polen at de fikk lov. Så skjer altså katastrofen at flyet med delegasjonen styrter, og alle ombord omkommer. Det er enda godt at flyet, piloten, mannskapet og alt som hadde med flyet å gjøre, var polsk, slik at spekulasjonen om at russerne stod bak ikke blir for sterke. Foreløpig er ingen slike anklager kommet, og sorgen er verdig både på polsk og russisk side. Forhåpentligvis vil den bli værende det.


Wałęsa