En liten påsketur til Arboretet

I dag var Olia og jeg på tur. Jeg skal ikke underslå at det også har en oppdragende effekt, jeg vil gjerne ha Olia inn i den norske turtradisjonen. Og jeg tenkte å gjøre det med lempe. I juleferien gikk vi stort sett småturer, i Ganddalsområdet avgrenset til Lundehaugen, tur kan det knapt kalles. Ned til endene, opp til Handelsskolen, fra Gaupeveien 5 er dette knapt å regne som oppvarming.

Men det er nå også påskeferien som er turferien. Værmeldingen og været har ikke vært på vår side, og det at dette ikke spiller noen rolle kommer i et senere stadium. I en myk innføring er det fornuftig med fint vær.

Nåvel, at man ikke kan gjøre noe med været er barnelærdom. Terrenget kan man gjøre noe med, man kan velge det, og i en myk start valgte jeg nå arboretet. Det er en fin overgang fra russiske (eg ukrainske) botaniske hager og parkanlegg, til fri norsk natur. Naturen er fri, men stelt til litt.

Vi kjørte av gårde i bilen til Tone og Torben, stor og brukt, og siden jeg er en av de få her i verden som kjører dårligere enn gjennomsnittet, så var ikke dette bilen å foretrekke. Men det var den vi hadde, og takk for lånet. Tone og Torben er i Bodø på besøk hos foreldre (til Torben) og svigerforeldre (til Tone).

Første ubehagelige overraskelse kom på parkeringsplassen. Den kostet penger. Jeg er enig i at man skal betale for å parkere i byen, der er det jo et problem med for mange biler, men når folk skal ut og gå i naturen, skal de slippe å betale for det. Flere ubehagelige overraskelser kom ikke.

Det er ikke alt med disse turene som blir slik som jeg er vant med. Slik er turene en innføring til et nytt liv også for meg. Noe av det nye vil bli lett å venne seg til, slik som for eksempel å gå tur med en elsket kone, man kan kysse på henne i ledige stunder, andre ting vil ta lenger tid. Hun liker for eksempel godt å fotografere, noe jeg også gjør, svært godt, men hun liker best oppstilte bilder, mens jeg liker best naturlige. Hun vil ha meg til å går bort forskjellige steder og gjøre forskjellige ting, mens jeg liker å ta bilde av henne nesten mens hun gjør det hun uansett gjør. Det ble fotografert 60 bilder denne korte turen. Det sier litt.

For meg er arboret litt vel striglet, og jeg synes mange av navnene på stiene virker kunstige. Stier gjør seg godt uten navn. Det var nå likevel en gang en innføringstur, og til det formålet fungerte det godt, her var ingen utfordring i å ta oss frem.

Vi kom oss til slutt inn i en granskog, og det var her vi fikk vår største naturopplevelse denne gangen. Jeg fant en lang, glatt trestamme, og ville som vanlig balansere på den. Jeg hadde knapt kommet i gang da Olia skrek. Jeg trodde det var fordi hun var redd jeg ville falle av, det var hun kanskje, men det var ikke derfor hun skrek. Hun så ekorn. Jeg skrek også, og dermed forsvant de. Det var to stykker som pilte oppover en lang trestamme, og gjemte seg i toppen. Det var synd, for det hadde vært kjekt å få noen ekornfotografier med speilreflekskamera. Neste gang skulle vi klare det bedre, tenkte jeg, og fikk neste gang med en gang. Et ekorn satt og tygget kongle like bortenfor.

Uten å si til Olia hva det var, tok jeg kameraet, zoomet inn og fotograferte. Etter hvert som jeg fikk noen fotografier, forsøkte jeg å gå nærmere. Resultatet ble slett ikke så verst, selv uten speilrefleks og zoom skulle jeg fått til noen gode nærbilder. La det være opp til andre å avgjøre om jeg er blitt flinkere, eller ekornene tammere.

Stort mer hendte ikke på den vesle påsketuren vår. Vi spiste matpakken vår, mengder med frukt, småkaker og sjokolade, te på termos og vann på flaske, fine greier alt sammen, og godt på tur. Olia insisterte på å sitte på en av de mange benkene som er plassert rundt omkring, så slik ble det.

Plutselig ville Olia hjem, som følge av fare for regn. Da var det bare å gå. I innkjøringsfasen er det åpent for kompromiss. Jeg skal kunne leve med ganske så mange kompromiss, så lenge de er med Olia.

Det var vår første lille påsketur. Det lover godt.

For interesserte er arboretet lett å finne. Kjører du fra Sandnes mot Ålgård, tar du til venstre etter Bråsteinsvannet, det er det eneste større vannet som ligger på venstre side. Kjører du fra Ålgård mot Sandnes, blir det selvfølgelig motsatt. Det er dessuten godt skiltet. Etter fem til ti minutter på litt smale og svingete veier er du plutselig fremme. Velbekomme!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s