Og en liten tur til Melshei…

I dag gikk turen til Melshei. Vi er nettopp kommet hjem, det vil si, vi kom hjem for et par timer siden, nå har Olia laget mat, og vi skal spise den. Men vi gikk tur til Melshei, og koste oss veldig. Hvordan det var, skal jeg skrive siden.

Det vil si i dag, nå. Fra innføringsturen i Rogaland arboret skrudde jeg opp vanskelighetsgraden et lite hakk, mens finværet ble skrudd opp tilsvarende, så alt var samlet sett det samme, bare bedre. Vi skulle til Melshei. Gikk dette bra, ville hele livet gå bra.

Jeg tror det er mange unge menn her i verden som ønsker en kone lik sin mor. Det gjelder i alle fall de tradisjonsbundne av oss, og i alle fall meg. Da jeg var liten ønsket jeg en kone som kunne være med og spille kort, slik mor og far alltid spilte Whist mot fars foreldre, siden har kortspillet blitt mindre viktig, og andre ting viktigere. At hun blir med på tur og koser seg i naturen står høyt oppe. Så dette skulle bli en slags generalprøve. Det skulle bli vår første tur på ekte stier, med mulighet for søle og opp og ned små fjellsider. Det skulle også bli den første turen med en ordentlig runde, slik mor og far har gått dem.

I Melshei har vi gått ofte, fra jeg var ganske liten. Vi parkerer ved SI-hytten, tar straks til venstre og opp til et lite utkikkspunkt som ligger på en liten høyde der oppe. I det ellers flate heilandskapet gir det en fantastisk utsikt, til havet og strandlinjen i vest, og til fjellene i horisonten i alle andre retninger. På veien opp dit er det noen små, små fjellsider vi pleier å klyve opp, og en stein det er passe vanskelig og passe nødvendig å komme seg opp på. På den høyeste toppen er en kjempestein, og ved den pleier vi å spise. Så fortsetter runden, ned og rundt.

Olia var kledd som en norsk kvinne. Full treningsdrakt, og tjukke, gode sko. Dette er brukstøy, og ikke klær til å skinne i. Man skal ikke være for fancy på tur. Det er en selv, og ikke klærne som skal stråle.

Og Olia strålte fra første stund. Det meste av landskap er vakkert i solen. Og i et solfylt jærlandskap skal det godt gjøres å ikke være lykkelig. Straks vi var ute av bilen startet fotograferingen. Og allerede litt oppe i stien var det et knukket, lite grantre å løfte på. Den lille fjellsiden løp jeg opp som vanlig, og Olia var akkurat passe skremt og bekymret slik hun skal. Steinen på toppen ble besteget etter et tosifret antall forsøk, og etter Olias klare forbud. Bilde ble tatt der også. Det er denne steinen Olia står ved på bildet under.

Olia ville gjerne spise matpakken her allerede, men jeg hadde planer for et videre program enn som så. Vi gikk videre, ned i skogen, og opp en liten fjellrygg der utsikten nådde høydepunktet. Her var også Olia henrykt, og følte seg som hentet inn i verden Avatar, filmen vi så på mandag. Flittig fotografering hørte med.

Også her ville Olia spise matpakken. Men skal man til den store steinen, så skal man til den store steinen. Det var dessuten fornuftig, siden det som enhver nordmann vet blåser friskt på toppene, og man sitter varmere når man sitter i le. Olia ble overtalt. Så kunne jeg heller gå med på at vi enda en gang satt oss på benker, i stedet for rett ned i naturen.

Slike benker vil jeg helst ha revet ned eller brent opp. Men så lenge Olia sitter på dem, er det greit.

Matpakken er alltid høydepunkt. Olia hadde smurt et halvt brød med niste, og jeg hadde sørget for frukt og rett-i-koppen poser. Det skyet litt over og ble halvkaldt, men ikke verre enn at vi kunne spise lenge.

Olia ville rett tilbake korteste vei. Jeg ville videre. Og videre ble det. Det ble et lite øyeblikk hvor vi ikke var helt sikre på veien, der stien forsvant litt, og det ble en liten nedstigning i ordentlig sølesti, alt som hører med. Etter et toalettbesøk hadde vi til og med noen meter i reneste skogen, ingen sti overhodet, og slik at vi fikk følelsen av grannåler mot kroppen. Norskere blir man ikke.

Haglvær kom, det var trollskog – eller skog i trolsk lys, det var bekk som rant i stien vi gikk på, det var alt som hører med. Og plutselig var vi fremme. Vi satte oss ned på en benk, bare for å være ute litt til. Så reiste vi hjem til tonene fra Gangster paradise, av Kudo. Og Olia skrek da jeg klappet i hendene.

Om man ikke er fornøyd med dette, blir man aldri fornøyd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s