Påsken 2010

Påskeferien er nå slutt, og Olia og jeg er nå tilbake i Bergen i den lille leiligheten vår. Halvannen deilig uke i stort hus og overflod av alt er over, det var ikke vår vilje at vi skulle reise opp igjen. Men ferien var over, og det var ikke opp til oss å velge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle bo. Pliktene kaller, og nå fremover blir det mange av dem.

Reisen opp hadde som vanlig sine problemer. Denne gangen var det kofferten som nektet å la seg åpne da vi kom frem. Det var kode på den, men det hjalp ingenting at vi prøvde med den riktige. Kofferten var ganske full, så det var med visse problemer vi fikk den igjen i dag morges. Vi fryktet at vi i farten hadde skiftet koden ved et uhell. Og Olia prøvde noen kvarter med forskjellige varianter i nærheten av den opprinnelige, og også noen systematiske for å prøve alle tusen mulighetene. Jeg ringte hjem. Ingenting hjalp.

Det var en svært dårlig avslutning på en svært fin påskeferie. Men for å gjøre den historien kort, så gikk jeg sammen med Olia ut etter jobb, og oppsøkte en forhandler som selger slike kofferter. De fant ganske enkelt at låsen ikke var slått skikkelig igjen, og før den var det, ville ingen kode hjelpe. Den opprinnelige var den riktige, og gjelder ennå. Og maten vi fikk med er reddet. Like etter gikk Olia og jeg og kjøpte Fjellsko på Platou, jeg ble revet med og skrev stor F, selv om det ikke er noe egenavn, og det ikke egentlig var fjellsko. Kraftige joggesko, kan man kalle det, tursko. Det er for røft terreng, men ikke for regn og søle. De hadde ikke rett størrelse for skoene som hadde høy ankel. Uansett: Nå blir det flere turer på oss, også i Bergen.

For det var en ordentlig turpåske dette ble. Og jeg må si at det overrasket meg litt at Olia skulle være sånn med på dette allerede den første påsken i Norge. Hun og jeg gikk soleklart mest ut av alle i storfamilien Salen med forgeininger. Det er vanskelig å slå oss, for vi gikk ut hver dag. Torsdag var det til Rogaland Arboret, fredag til Melshei og lørdag til Møgedalshølen nedenfor Bråsteinsåsen, alt dette har jeg skrevet om på bloggen. Søndag reiste Olia og jeg til Ølberg, også et tradisjonsrikt sted for meg, og også et sted hvor Olia fant seg godt til rette. Mandag gikk vi opp til Bråsteinsnuten, det vil si jeg gikk opp, mens Olia fikk litt høydeskrekk. Turskrekk fikk hun imidlertid ikke. Vi var ute i timevis, og mot slutten var det tålmodigheten min og ikke hennes, det ble problemer med. Årsaken var at fotograferingen som vi begge liker, tok helt overhånd med Olia. Det var ikke det motiv som ikke ble fanget inn i linsen.

Hjemme i Gaupeveien 5 var det stort sett mat. Det gjaldt i alle fall for meg, som tappert fulgte to døgnrytmer og måltidene for alle konstellasjoner av familien. Jeg stod først opp og spiste frokost med mor sånn mellom syv og åtte en gang. Så var det ny frokost med Olia i ti-ellevetiden, før det ble lunsj med alle en gang etter tolv. Så var det ut på tur, der det selvsagt var litt å bite i og slurpe på, før vi kom hjem til stor og god middag. Etter den var det kaffe. Også denne delen av påsken likte jeg godt.

På kveldene var det ofte en film i peisestuen i kjelleren. Særlig når jeg begynte å fyre opp i peisen ble dette fine greier. Noen filmer ble sett på ny, noen for første gang, og blant de som burde vært i første kategori, men var i andre, var de tre gudfaren-filmene. Den første var klart best, synes jeg, den andre var også bra, mens den tredje var det ikke nødvendig å se. Den er en påminnelse om hvorfor jeg ikke liker så godt å se film, man blir rotete i hodet av det. Her var det også brukt en del triks for å skjule at manuskriptet ikke var det beste, og målgruppen for filmen var også mer de som vil bli underholdt, enn de som vil få utvidet horisonten. De to første filmene var filmer som ville vise noe, og som klarte det også, etter mitt syn.