En overdådig norsk-ukrainsk 17’de mai

En av de første setningene Olia lærte på norsk og i alle fall en setning vi har hatt mye moro av er (som hun husket den): «17. mai er en festlig dag. Da går alle barna opp til slottet og vinker på kongen.» Olia er av gammel russisk adelsslekt, og som sådan er hun mer kongetro enn de fleste vi finner i Norge, en gang skal også vi reise til Oslo 17. mai for å se kongen vår vinke fra slottsbalkongen, og i alle fall hun vil gjøre det i fullt alvor. Den første 17. mai i Norge feiret vi imidlertid i Bergen, men vi forsøkte allikevel å gjøre den så overdådig som mulig.

Forarbeidet var det i alle fall ingenting å si på. Jeg tenkte å sette alt inn på frokosten, og hadde handlet godt inn, her skulle det være ubegrenset tilgang på det meste. Allerede lørdagen måtte vi begynne å åpne de første pakkene med ekstra godt pålegg, siden vi utmerket skjønte at vi ellers aldri ville klare å spise opp alt sammen. Søndag 16. mai fortsatte denne tendensen, jeg forklarte at vi til og med måtte ha rødvin til middag, siden 16. mai også er ganske spesiell når det er dagen før nasjonaldagen.

Så kom altså den store morgenen. Og som det så ofte skjer, så var ikke kroppene helt med på at dette skulle bli en tidlig morgen med kraftig feiring. Vi drakk rikelig med kaffe kvelden og natten før, særlig gjorde jeg det, og det betydde at vi kom sent i seng og sovnet enda senere. Vi var dessuten helt mette. Ytterligere og mer praktiske problem dukket opp da jeg skulle kle på meg findressen, og oppdaget at hele lageret av dresser jeg har listig er lagt igjen forskjellige steder jeg pleier å reise til, det vil si Ganddal og Kiev. Skjorte og slips ble det imidlertid, og den fineste buksen i skapet.

Til frokost kjørte vi prinsippet om overflod, det skal være mye av alt, og ingen grenser av noe. Kaffe og te, melk og juice, rød og hvit vin, alt sammen stod fremme og tilbudt, rødvinen riktignok fordi vi ikke drakk den helt opp i går. Vi hadde to typer brød, og i tillegg noe som vel heter «Ciabatta», hvor vi prompte varmet opp alle sammen, selv om vi nok kanskje ikke kom til å spise dem. Vi var nemlig ikke særlig sultne, deri lå hele problemet, og selv jeg nøyde meg med en skive brød og en halv ciabatta. Desserten rakk vi ikke å tenke på en gang.

Vi hadde også et 17. mai tog å rekke. Det rakk vi ikke. Vi skjønte tidlig hvor det bar i det vi kom ut av huset, og strømmen av folk unektelig gikk motsatt vår retning, det var ingen utenom oss som var på vei til sentrum. Men vi var altså det, og Olia fant stor glede i å fotografere alle slags folk i 17.mai-klær og i 17.mai-feiring. Det er jo en egen stemning 17. mai, der folk går rundt i gatene uten helt å ha noe å gjøre der.

Vi hørte litt 17. mai-tale, så litt på salgsbodene, jeg forklarte Olia at på denne dagen får barna pølse og is, og at vi akkurat denne dagen kunne få så mye av begge deler som vi ville. Vi kjøpte imidlertid ikke noe sånt, vi nøyde oss med å se, og gikk også ned og så på båtene som lå til kai på Bryggen, det var i det hele tatt ganske vakkert.

Vi var invitert til lunsj hos Kristin og Håkon med familie, og vi skulle med glede kommet, om det ikke hadde vært litt praktiske vanskeligheter med transporten. Det var særlig utsiktene til å først måtte ta buss, så gå gjennom en tunnel, som avskrekket Olia lite grann. Da var det mer fredelig å gå hjem, og invitere en ny venninne som Olia har fått her i Bergen, og som jeg også har fått siden jeg nå en gang er gift med Olia. Venninnen heter Natalia, er også fra Ukraina, og Olia traff henne på norskkurs hvor de var på samme gruppe. Natalia har prøvd seg utenfor Ukraina i mange år, og har bodd både i Tyskland, Østerrike og Danmark før hun nå i to år har prøvd lykken i Norge. Den videre lykken her står mye og faller på hvordan det gikk på Bergenstesten 24. april, som også Olia prøvde på og er nervøs for. Natalia har imidlertid litt større grunn til å være nervøs, siden hennes visum avhenger av at hun får studieplass i Norge, og studieplass avhenger av Bergenstest. Olias visum avhenger av at vi forblir gift, og er således helt trygt. Vi holder sammen og er lykkelige.

Til besøket var vi begge sultne og opplagte, og nå kom endelig all maten virkelig til sin rett. Nå var også Olia inspirert til å servere den ordentlig, og den kom på flotte fat artig dandert, og hele tiden mer og mer, akkurat som jeg vil ha det. Hun hadde laget ris, ekstra, og røkelaksen vi hadde kjøpt inn ble rett og slett helt utmerket med denne risen, litt sitron, egg og agurk, og litt smakstomat. Det var en rekke med andre ting også, må vite, og Olia sørget som en god, ukrainsk vertinne for at ikke bare fatene, men også tallerknene var velfylte. Natalia var også veldig glad at vi til og med hadde litt ekte ukrainsk champagne å tilby, og vi skålte som seg hør og bør på russisk vis med en lang tale om beste ønsker, god helse, godt liv og alt godt, og hadde det i det hele tatt veldig hyggelig. Og praten gikk i hverdagsspråket her i huset, det er russisk.

Flott dekket opp til ukrainsk-norsk 17. mai

Helt til slutt på kvelden gikk vi ut og så på fakkeltoget. Også det gjorde vi altfor sent, og med en optimistisk tro på at vi ville finne Henriette der ute, hun hadde invitert oss. Og optimismen slo til, vi fant henne helt uten videre, og stod med henne og så på fyrverkeriet. Henriette og Olia er i mange avgjørende spørsmål for dem begge to fullstendige motpoler, men kommer allikevel merkelig godt overens,så det ble også en hyggelig avslutning på dagen og kvelden.