Med Olia opp Stoltzekleiven

Fjellene i Bergen har det ved seg at man må gå ganske rett opp for å komme opp på dem. Og turterrenget i Bergen befinner seg på toppen, så skal man gå ordentlig tur, så har man å komme seg opp. Det kan bety at turer i Bergen kan bli en liten utfordring for lite turvante. Og Olia som har bodd hele sitt liv i sentrum av Kiev, må nok havne i denne kategorien, mens jeg som har gått turer hele mitt liv, like kategorisk havner i den motsatte. Nå som er gift må vi derfor finne ut av det, og dermed har vi å komme oss opp, som jeg så greit skrev det i starten. I dag valgte vi – det vil si jeg – en av de tyngste oppstigningene som er her i området, beryktede Stoltzekleiven.

Ruten vi gikk i fjellene, sånn cirka. Stoltzekleiven til venstre.

Det skulle være en slags semitur. Første juni skal jeg ha min siste eksamen, og Olia skal ha sin norskprøve tre, det er tirsdag, og det var så å si en tur bare for å lufte oss litt. Riktignok er søndag en turdag, og man bør hvis man kan komme seg ut, men vi tilbrakte nå en gang morgenen, og veide sånn halvveis frem og tilbake. Når man veier slik frem og tilbake om tur, og jeg er med, så vet jeg at det blir, og vi bestemte oss for å ta ut like godt med en gang. Tre timer var anslaget jeg brukte for hvor lang tid den ville ta. Liten sekk ble brukt, rester av gårsdagens middagsmat, appelsin og banan, sjokolade og kjeks, vsjå (det er russisk og betyr «alt»).

En humle på turen, flott fanget av Olia med vårt Nikon D5000.

Som vanlig begynner turen for Olia lenge før den begynner for meg. Det vil si allerede straks. Vi har nå en gang kjøpt dette speilreflekskameraet vårt, Nikon D5000 for kjennere, og Olia er nå en gang begeistret for å ta bilder. Denne gangen begynte fotograferingen like oppi Sandviken, sånn litt mellom Mariakirken og festningen, der med Bikuben, der er det en benk med Rhododendron omkring, og der skulle Olia fotografere meg. Så var vi i gang.

Blomster i forgrunnen, jeg i midten, mer blomster i bakgrunnen. Det er bilder som Olia liker å ta.

Jeg var ivrig etter å komme meg bort til foten av fjellet, og ikke minst opp, Olia var ivrig etter å fotografere alt som var. Vi har forskjellige holdning til fotografering på tur, Olia og jeg, og vi har forskjellige kritierier for hva som er et godt fotografi. Jeg liker naturlige bilder, slike som fanger øyeblikket, slike som fanger situasjonen på kameralinsen, kan man si, jeg liker å fotografere mens den som blir fotografert knapt merker det, og i alle fall ikke gjør noe ut av det. Slike bilder like jeg. Olia mener at bildene må ha Mysl, det er russisk og betyr «tanke». Det må være en idé  bak dem. Hun vil at bildene skal være fine som fotografi, flott komponert, spesielle og interessante også for dem som ikke er med på dem. Så hun vil ha bildene så til de grader oppstilt, og ønsker derfor at jeg skal sette meg på en benk det ikke kunne falle meg inn å sette meg på, fordi det vil bli fine bilder der. Og så vil hun ha meg til å gjøre forskjellige ting, mens hun tar bilder fra forskjellige vinkler. Signaturen hennes er at det dukker opp en plante i forgrunnen eller en grein i øvre del av bildet, og så er selve hovedmotiet lenger bak, mens enda et vakkert bakgrunnsmotiv er bak der igjen. Vi har svært, svært, svært mange slike bilder etter hvert.

Et typisk, kunstnerisk bilde fra Olia. Blomster i forgrunnen, ting i bakgrunnen.

Nåvel, Olia eksperimenterer og finner ut av speilrefleksen, trikser og fikser med zoom-knappen og automatisk og manuel fokus, og er svært mye mer fornøyd med sine bilder enn med mine. Akkurat for denne turen har hun forresten et poeng, hun fikk til mange blinkskudd, mens mine bilder som liksom skulle» fange situasjon», fanget situasjoner man kan spørre seg hvorfor man plent måtte fange.

Et av mine bilder som liksom "fanger situasjonen". Olia spiser en banan på rasteplassen, uskarpt, snålt komponert ogrart lys.

Uansett kom vi frem til foten av fjellet til slutt. Sandvikstrappene kunne begynne. Jeg var forberedt på å spise en appelsin der, ved foten av fjellet, men Olia hadde visst glemt denne avtalen, og gav seg straks i gang med å gå oppover. Vi var imidlertid ikke kommet langt før første pause var ønsket. Her været jeg et kritisk øyeblikk, skal det bli turfolk av oss, må hun få det inn i blodet at det er verdt å gå litt ekstra for å komme til et vakkert sted å raste. Der nede i granskyggene som hun ville stoppe opp, var det uaktuelt. Jeg kjenner Soltzen godt, siden jeg løper her en gang i uken, og jeg vet at første ordentlige sted er cirka en kvarting opp trappene. Så vi måtte fortsette, og jeg fikk oss til å fortsette. Et lite kritisk øyeblikk oppstod da Olia enda en gang ville stoppe opp, og jeg sa nå er det bare rundt neste sving, men husket feil, slik at det var enda en dobbeltsving. Heldigvis oppfattet ikke Olia at øyeblikket var kritisk, og alt gikk bra.

Etter den lille rasten med appelsin og banan gikk Olia riktig så jevnt oppover. Hun hadde et antrekk jeg bare ville foreslå min verste fiende, strømpebukse, Olabukse, t-skjorte og allværsjakke, mens jeg til og med hadde fjernet t-skjorten i varmen. Men Olia er av typen som ikke kan ta av seg en jakke for sitt bare liv, om t-skjorten under ikke er fin, så hun fortsatte trofast og sa hun hadde det bra.

Olia nær toppen av Stoltzekleiven gir inntrykk av å være sliten. Merk t-skjorten under allværsjakken.

For virkelige kjennere hadde vi vår siste lille pause der det er naturlig å hoppe over det øverste trinnet, hvor det er et tre man kan ta tak i og skyve seg opp til et lite platå som er der lenger bak, eller kanskje man bare skal kalle det en sving. Herfra begynner den siste stigningen med steintrapper, og man vil vanligvis være helt utslitt om man tar i. Jeg fortalte Olia at dette stedet er et kjennemerke, og dermed stoppet hun opp. Etter å ha stått der noen minutter, og latt noen andre slitere passere oss, så fortsatte vi. Og derfra fortsatte vi helt til topps.

Olia er over den siste kneiken, og har bare sistemetrene bort til toppen av Stoltzen.

Oppe på toppen rappet jeg fotoapparatet, og gjorde noen av øyeblikksfotografiene mine. De blir riktignok alltid noe mindre øyeblikkelige av at Olia aldri lar seg fotografere uten å gjøre noe med det, så det blir alltid en pussig kombinasjon av liksom-i-farten og oppstilt, men det er bare komisk. Olia kom seg i alle fall helt opp, og var i godt humør mens hun gjorde det. Mer kan ingen forlange.

Olia passerer målområdet på toppen av Stoltzekleiven, og skjønner ikke at det er noe å ta bilde av.

Der oppe overtok Olia fotoapparatet, fotograferte flittig i den praktfulle utsikten, og så var det til å konsentrere seg om nistematen. Jeg har så langt i en bisetning nevnt vi hadde med restemiddag fra i går. Det var Plov, en sentralasiatisk rett med kjøtt, ris og gulrøtter som hovedingredienser, og fantastisk smak på norske fjell. Dette gikk rett hjem, både for Olia og meg. Olia var overlykkelig fordi hun hadde laget noe så godt, og jeg var også overlykkelig for dette. Vi trengte ikke engang varme den opp, den ble spist rett fra isboks med skje, mens vi fra Sandviksfjellet så utover sjøsystemet og øysystemet utenfor Bergen, Øygarden, Askøy og Lindås, fjord, bukt og vik, og havet bakenfor. Det var flott.

Olia tar et mer storslått bilde av meg enn jeg har tatt av henne.

Et delmål i min plan for turen var å vise Olia ruten jeg jogger når jeg er på joggetur. Sentralt i den er at jeg pleier spandere noen minutter som i fint vær kan bli til timer, oppe ved vannet bak Stoltzen. Det er et helt vanlig, nydelig lite fjellvann som vi har så mange av her i Norge, der knauser, skog og fjell vennlig speiler seg, og alt er til for ditt behag. Olia var fra seg av beundring for vannet, og jeg tok det som et kompliment som om det var jeg som hadde laget det. Hun fotograferte iherdig, jeg spiste litt sjokolade, alt var idyll her også. Av kurositeter må med at Olia slo til med 6 fotografier av en enslig stokkand som svømte rundt (her teller jeg bare bildene som ikke ble slettet). Det er forskjell på dyrelivet i verden, det som er vanlig et sted, er eksotisk et annet.

Et av seks vakre andebilder.

Tilfeldigvis falt turen vår sammen med 7-fjellsturen i Bergen, og siste del ned Skrædderdalen gikk i flokk og følge. Olia syntes til og med dette var artig, og fotograferte blant annet en liten kvartett folkemusikkere som satt i grøftekanten og spilte Hardingfele for turgåere som passerte et kontrollpunkt. Selvsagt fotograferte hun også den lille fossen som er der, turen nedover dalen blir jo ledsaget av en sjarmerende liten bekk, og ved en anledning blir den til en oss. Det koster penger i Ukraina, og Olia lo godt av spøken om at her måtte vi betale 30 griven (myntenheten i Ukraina).

Olia vil selvfølgelig ha meg på huk foran den lille fossen i Skrædderdalen.

Tradisjonen tro blir turpostene mine omstendelige, som turene også gjerne blir det. Anslaget på tre timer var tapt omtrent halvveis. Olia var glad da vi endelig kunne sette foten på asfalt igjen, hun syntes nesten det var vel så tungt å gå nedover, og det er jo et poeng, den er jo så bratt at den gir muskler i beina, om den ikke er like slitsom som turen opp. Utgangen av Skrædderdalen (eller inngangen til, om man vil) er ved Mulesvingen barnehage, en av mange barnehager Olia har jobbet ved, og som hun har et litt ambivalent forhold til. Det gjelder ikke akkurat Mulesvingen, akkurat, men bare systemet generelt, og hvordan barnehagene fungerer i Norge, og hva man gjør og ikke gjør. Det er ett av mange kultursjokk Olia har møtt, og er i ferd med å overvinne.

Gjennom hele turen var jeg sprek og fin, og den som presset på for mer fart og mer innsats, og lengre sløyfer. Da vi kom hjem, overtok Olia. Selv om hun hadde all grunn til å være vel så sliten som jeg, satte hun i gang med en overdådig middag, kjøtt og stekte poteter, og så alt sammen blandet i ildfast form til slutt, pluss to salater, den ene nykomponert, som også middagsretten var det. Det sier sitt at klokken ni var den ferdig. Det var en kraftfull avslutning på en kraftfull dag. Jeg hadde strengt tatt mer å gjøre denne dagen, og det er generelt svært sjelden jeg dropper søndagskaffen. Denne dagen ble det imidlertid ikke noe av, jeg sovnet. I sympati med meg mer av nødvendighet for henne, sovnet Olia også.

Typisk positur for Olia i det hun gir alt for å ta et flott bilde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s