Etter en svært kort natt stod Olia opp halv tre og jeg like etter. Vi hadde god tid om morgenen som skulle det være en vanlig arbeidsdag, alt fikk vi tid til, og vi ble faktisk stående og vente der borte med flybussen som skulle gå klokken 0350.
Den store bekymringen var om Olia skulle komme seg gjennom med det nye etternavnet sitt, det var endret på billetten, men ikke i passet. Ved innsjekking sjekket de ikke engang, og ved boarding så de riktignok over både billett og pass, men ikke tilstrekkelig til å se at der stod det to forskjellige navn.
Olia gjennom sikkerhetskontrollen og i god stol grytidlig morgen på Flesland.
Vi var med det trygt om bord på flyet og på vei til København. Det skulle mye til om det skulle bli rot på denne mellomstasjonen frem til Kiev. Reisen var sikret.
Men vi klarte likevel ikke å slappe av og sovne. Olia hadde tatt seg av nistematen, og her hadde hun ikke holdt igjen på noen ting. Det var en hel bærepose full både med brødmat og med middagsrester fra i går. Ingen sjanse å spise opp så mye mat på en skarve flytur.
Fremme i København ville Olia bruke tid på å finne igjen den tapte Mp3-spilleren vår, eller min, den jeg glemte forrige gang vi reiste hjem. Jeg regnet imidlertid sjansene som små, siden jeg hadde kontaktet dem, og etter flere måneders sommel og surr med feil adresser og forskjellig, så hadde jeg fått til svar at om jeg ikke fikk svar innen tre uker var spilleren å regne som tapt, og fikk jeg svar, betydde det at de hadde funnet den. Siden jeg ikke hadde fått svar, resonnerte jeg at den ikke var å finne. Søvn i noen av Kastrups flyplasskomfortable liggestoler var å foretrekke. Etter en stund var til og med Olia enig.
Olia i komfortabel liggestol på Kastrup flyplass i København.
Turens dramatiske opptrinn kom i køen gjennom passkontrollen i København. Den var så lang at selv flyplasspersonalet fotograferte den. Ikke engang i Russland ser man slike køer i passkontroller. Fuglene vet hva det skyldtes, i Danmark skal jo flypassasjer flest sluses rett igjennom med EU- og Skandinaviapass. Til slutt ble det for mye for en av køståerne, en mann i 50-årene, han falt rett og slett om, og det rett på Olia. De fleste trakk seg overrasket og irritert unna, det er jo forstyrrende når folk faller slik, og det tar litt tid før man forstår hva som er på ferde. Jeg hadde selv sett denne mannen noen minutter tidligere, da snakket han og stod med familien helt vanlig, det kunne umulig være snakk om fyll og toskeskap. Dette var et høyst ufrivillig og uforskyldt fall.
Dette bildet gir bare et lite inntrykk av den enorme køen ved passkontrollen ved Flesland. Hovedkøen i fire tykke rekker er til venstre for denne.
Olia var førstemann til å prøve å ta vare på ham, til å løfte ham litt opp og høre om han ville ha noe å drikke, alt sammen på sjarmerende norsk. Vaktene kom snart til og tok hånd om ham, men ikke før Olia hadde foreslått at han bare skulle gå rett gjennom køen foran alle andre.
Det så ut til at mannen skulle komme seg sånn noenlunde. Det siste vi så til ham var at han satt i rullestol, drakk vann og fikk målt blodtrykket. Det hører med til historien at han var aldeles blek da han falt, mens han altså bare noen minutter tidligere hadde sett helt normal ut. Skremmende.
Men dette var altså det mest dramatiske på ferden. Fra København til Kiev gikk turen prikkfritt. En artig, liten detalj var at Olia havnet inn i en spørreundersøkelse om flyplassvanene sine, og svarte greit på spørsmål om hvor hun bodde, at hun bodde i Ukraina. Du bor i Norge, rettet jeg. – Det stemmer, sa Olia.
På flyplassen i Kiev var det det vanlige slitet å komme gjennom immigrasjonskontrollen. En time tok det denne gangen, vanlig tariff, syntes jeg, fryktelig lenge, syntes Olia.
Så var vi også endelig ute og kunne møte vår faste sjåfør, Andrej. I løpet av tre kvarter var vi fremme i leiligheten i Petsjersk.
En helt grei blogg 