Aldri mer butikksenteret metro, og andre ubehageligheter her nede i Ukraina

Det går litt i surr i dagene her nede, og jeg legger ut midlertidige utkast så jeg vet hva jeg skal skrive i de forskjellige postene. Denne skal handle om hvordan Olia ble anklaget for tyveri, og jeg resolutt bestemte meg for å boikotte butikken som gjorde det for alltid. Det skal også handle om andre ubehageligheter her nede, og om et begynnende stolkjøp. For den som liker orden i tingne (det vil si jeg selv), er posten i hovedsak skrevet søndag 4. juli.

Jeg har så vidt sneiet innom den lille saken om sjakkbrettet som måtte leies for penger i parken, ubetydeligheten i kelneren som var så ivrig etter å ta i mot bestillinger og fylle opp vinglassene våre og den enda litt mer irriterende saken med kelneren som anbefalte en skål peanøtter til 40 hryvna (4 ganger dyrere enn ølet). Nå skal jeg som oppvarming skrive om hvordan jeg ble fratatt de siste ti minutter av kampen Spania – Portugal, og helt hårreisende hvordan Olia og jeg ble holdt igjen i en halvtime i et butikksenter på grunn av at de mistenkte Olia for tyveri der.

Oppvarmingen skal være snart gjort. Den handler også om min tidligere favorittrestaurant Hatinkas fall. Denne tirsdagen må det ha vært gikk jeg rundt i Kievs gater på jakt etter et passende sted å se kampen. Jeg hadde tidligere på dagen vært et sted og kikket litt på Japan – Paraguay, en helt håpløs kamp, jeg trodde det var Brasil – Chile som skulle spille. Etterpå virret jeg bare rundt i gatene, og hadde veldig god tid. Jeg kom forbi Hatinka nedover Krasnaja armejskaja ulitsa, og så at de et TV-apparat der og reklamerte med FIFA-fotball. Klokken var blitt ni da jeg spurte om det gikk an å se VM der, og fikk svaret «selvfølgelig». Jeg gikk rundt kvartalet en halvtime, og kom tilbake for å se kampen, bestilte både mat og øl, og satt og koste meg med en god kamp og en fin nerve. Etter hvert dukket det imidlertid opp tegn på at restauranten skulle stenge, nye gjester fikk ikke komme inn, og de få som var forlot stedet. Til slutt var praktisk talt bare jeg igjen (jeg opplevde til overmål at de slokket lyset et øyeblikk). Ti minutter før slutt kom kelneren – den samme som hadde sagt at jeg kunne få se kampen der – og ba meg gå, de var stengt. Dermed kommer jeg ikke tilbake til restauranten mer. Skal man se fotballkamp, så skal man se fotballkamp. Det hadde kostet dem lite å la meg se de siste ti minuttene, de kunne jo også se kampen. Skulle det bli ekstraomganger, kunne jeg heller forstått det og funnet meg et annet sted. Det ble det ikke. Og det blir det heller ikke for Hatinka.

Neste morgen foreslo moren at jeg måtte drikke vodka. Sånn som dette går bare ikke an. Det skjer bare i Ukraina og vodka er løsningen, det er derfor vi drikker sa hun både med og uten smil. Vodka hjalp som bare juling mot denne ergrelsen, det var bare ti minutter av en fotballkamp. Verre skulle det bli allerede samme dag.

Vi skulle ut på storhandel, og hadde masse å gjøre. Delen som handler om internett skal jeg skrive om i morgendagens post. Det tappet allerde krefter, som ble påfylt igjen av en god lunsj på Pervak restaurant. Så var det ut for å kjøpe møbler og ting og tang til leiligheten.

Det varsler allerede fare. Jeg kan ikke fordra å tilbringe mye tid i butikker, og i slike stormagasin er det vanskelig å bli ferdig raskt, i hvert fall når man reiser med en kvinne (som er ens kone). Det var også usannsynlig varmt akkurat denne dagen. Jeg skal ikke skrive så mye om de tingene og plagen med å være timevis i to forskjellige stormagasin, det vil drukne hovedpoenget i posten, som er en helt utilbørlig oppførsel fra stormagasinet Metro. Det ligger ved Poznajky metrostopp langs grønn linje, et lite stykke utenfor bykjernen.

Olia hadde allerede handlet en del småting i et stormagasin like ved, der hovedhensikten vår med å gå dit var å se etter tepper til vår leilighet og eventuelt vask og andre forskjellige ting ved en eventuell renovering av farens. Det endte opp med at vi var der veldig lenge, men kun kjøpte for 65 hryvna, som skulle tilsvare 60 norske kroner.

Deretter var det tid for metro, hvor hovedsaken var å se etter en kontorstol (denne letingen skal også bli en sak, som jeg skal skrive om i overimorgen). Vi brukte lang tid på å finne den riktige, men var også jeg interessert, siden jeg sannsynligvis ville komme til å bli den som brukte den mest. Til slutt fant vi frem til en veldig flott stol, som også var den dyreste, og vi var godt fornøyd med oss selv som hadde gjort vårt første virkelig ekteskaplige kjøp.

Det viste seg imidlertid å være en del problemer med akkurat denne stolen. Den fantes ikke innpakket, og den som stod utstilt var brukket i armstøtten. Så Olia fikk en lapp med telefonnummer, slik at hun kunne ringe om en dag eller to, hvor stolen ville være på plass.

Slitne (jeg), men fornøyde (Olia), gikk vi så etter enda en stund ut av denne butikken uten å kjøpe noenting. Ved å forsøke samme vei vi kom inn, fikk vi beskjed om at all utgang skjer gjennom kassen, så vi måtte til andre enden av bygget. Det var jo litt spesielt å gå gjennom kassen når vi ikke skulle kjøpe noe, så vi gikk forbi køen og forsøkte å passere en av kassene, der det satt en gammel kjerring etter sovjetisk mønster. Hun ble rasende på Olia, og forlangte å få se posen hennes. Der lå vaskebørster, malingskost og et malingsspann, stort sett, 60 kroner var verdien. Hun forlangte å se kvitteringen, den hadde jeg.

Man skulle tro dette var nok, men på dette tidspunktet tilkalte hun forsterkninger i form av vaktmannskapet. De kom også og interesserte seg veldig for Olia, kikket gjennom varene hennes og kvitteringen. De forsøkte til og med å la noen av varene gå gjennom magnetstripen i kassaapparatet. Det gav selvfølgelig ikke signal, de var jo kjøpt i en annen butikk.

Man skulle tro dette var nok. Det var det ikke. De snakket også noe om at de skulle ringe den andre butikken og undersøke om vi virkelig hadde vært der, samt undersøke TV-kameraene i butikken om vi virkelig ikke på finurlig vis likevel hadde stjålet noe. Teorien deres var at vi kunne kjøpt en del varer i den andre butikken, lagt dem bort, tatt med kvitteringen og stjålet de samme varene her. For 65 hryvna, mine damer og herrer. Vi skulle kjøpe en stol for halvannet tusen, og ble mistenkt for tyveri av varer til en sum av 65 hryvna.

Olia tok dette ganske med ro, men jeg ble aldeles rasende. Jeg bestemte meg med en gang for at denne stolen kom jeg aldri til å kjøpe, ei heller kom jeg til å sette mine ben mer i denne butikken. Uten at jeg kunne se det skjedde noe som helst, holdt de oss ennå et kvarter før de gav oss varene tilbake, og lot oss gå med beskjeden om at vi neste gang måtte låse varene våre inn i sikkerhetsskapet. – Det blir ingen neste gang, sa Olia. – Dette er siste gang, sa jeg. Min kone og jeg går ikke steder hvor vi blir anklaget for å være banditter, kunne jeg sagt, om jeg var mer veltalende på russisk.

Hjemme ventet vodka.

2 kommentarer på “Aldri mer butikksenteret metro, og andre ubehageligheter her nede i Ukraina

  1. […] Det er en møysommelig prosess som måtte vente til neste dag, onsdagen, som altså skulle bli en fryktelig dag fra den ene butikken til den andre, og alt sammen tregt og uten at det skulle komme noe særlig ut […]

  2. […] lange historien om kjøp av en kontorstol Jeg begynte onsdag på  å skrive hvordan vi begynte på stolkjøpet vårt, og feilte fra starten. Denne skal handle […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s