Arbeidsdag

I går var det arbeidsdag for oss her i Leci Ukrainky. Det vil si, Olia arbeidet, mens jeg stort sett satt og skrev blogg, og etter hvert også drukket vin. Olia var ikke så bekymret over det, som hun var over at arbeidet kostet så mye tid og tok så mange krefter at hun ikke fikk laget middag til meg. Jeg skal fortelle hva hun gjorde.

Søndag morgen stod vi opp til en ny, strålende dag. Olia serverte frokosten på balkongen, og vi var begge i like strålende humør som dagen var. Jeg hadde litt forefallende arbeid jeg ville få unna, det vil si på internett, mens Olia også hadde noe arbeid hun ville gjøre, det vil si på balkongen.

Frokosten (himmelen)

Hun fikk penger av meg, og reiste på ny ut for å gjøre innkjøp. Søndag er vanlig arbeidsdag for alle butikker her i Ukraina, det er ingen forskjell. Men arbeiderne har søndagsfri, noe som betydde at også arbeidsgjengen under oss, de samme som hjalp oss å flytte, de hadde også fri. Det var derfor Olia ønsket å ordne balkongen nettopp denne dagen. Om ikke, ville jo alt støvet og sølet falle ned på dem under oss.

Olia reiste altså ut, mens jeg gikk i gang med mitt såkalte forefallende arbeid, som jeg skulle kose meg hele dagen. Etter et par timer kom Olia tilbake. Hun hadde kjøpt nydelige blomster og nye beholdere å ha dem i, jeg er rett og slett så dårlig bevandret i denne sjargongen at jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det, enn beholdere. Hun hadde også kjøpt noen blomstrete puter å ha på stolene. Og i sin blomstrete kjole, hadde hun følt folk så på henne som ganske blomstergal.

Blomstene og blomsterbeholderne (eller hva man skal kalle det)

På dette tidspunkt forsømte hun ikke sine plikter, og laget en utmerket lunsj til meg: kyllinglår og salat. Som tilbehør og dessert var brødskiver med salo, eller brødskiver med fett, som vi kan si det på norsk.

Etter lunsjen begynte arbeidet for alvor for Olia. Eller man kanskje si det sånn, at det begynte litt i det små, for så å vokse seg riktig så omfattende og alvorlig. Konkret bestod arbeidet i å skifte ut det gamle blomstertrauet, la oss kalle det det, med de nye lange, rektangulære blomsterpottene, la oss prøve den vendingen.For å ta bort det gamle, morkne trauet, måtte hun først fjerne jorden i den. Det gjorde hun ved hjelp av et kjøkkenredskap, en sausøse.

Det skal riktig redskap til.

Så var det å bære det gamle tremorket ned og bort, og inn i en søppelkontainer. Her måtte jeg trå til med hjelp. Dette trauet var så morkent at det falt fra hverandre. Det var håpløst å ha blomster der. Om man prøvde å vanne, rant vannet rett igjennom. Det eneste som kunne vokse der, var ugress. Og ugress vokste.

Det var bibelske dimensjoner over de siste setningene der. Men arbeidet vårt var ikke så dimensjonert, det var ganske så hverdagslig. Treplankene var riktignok pilråtne, men de var lange, slik at vi måtte manøvrere dem opp og ned, og rundt med triks ut og inn dørene, og de var fulle av jord og graps, så det var ikke en jobb å gjøre umotivert. Man måtte virkelig ønske å fjerne dem, for å fjerne dem.

Her går hun ned med jorden hun foreløpig har fått fjernet.

Etter dette arbeidet mitt tok jeg ut på en spasertur, mens Olia gikk igang med å fjerne gamle malingsrester og avskallinger på rekkverket hun skulle male på nytt. Da jeg kom tilbake etter en time, var hun ikke i nærheten av å være ferdig med det.

Utover kvelden, mens avskrapningen gikk over i maling og det begynte å mørkne og bli mørkt, snakket hun hele tiden om at jeg måtte være tålmodig med tanke på middagen. Hun måtte også pynte seg før hun kunne lage den, som hun sa.

Da klokken ble over midnatt og hun ennå ikke var ferdig med malingen, tenkte jeg det kunne være det samme med middagen, og gikk og pusset tennene. Olia ble ferdig noe sånt som en halv time senere, og ville selv da ha meg med til å spise litt, noe enkelt, jeg kunne pusse tennene en gang til etterpå.

Olia, nattarbeid. De uklare high-tech konturene gir bare en riktigere opplevelse av hvordan det var.

Men det var ikke så farlig. Jeg spiser så mye her nede, at om jeg hopper over et måltid, er det sikkert bare sunt. Det var ingen som kunne tro det skulle ta så mye tid å få malt det lille rekkverket. Olia demonstrerte en ukrainsk arbeidsdag for meg, en arbeidsdag som kan komme opp i et tosifret antall timer. Mens jeg skriver dette, en tidlig mandags morgen, er hun forresten ute igjen. Det var noen flekker som ikke var malt.

En god arbeidsdag blir alltid fulgt av en til.