Jeg har allerede skrevet en del om slitet med å få kjøpt en kontorstol her nede. I dag kom vi i mål. Det var imidlertid ikke uten problemer, som dere snart skal få se når posten i løpet av kvelden blir skrevet.
I dag bestemte Olia seg for at det fikk være nok venting på stolen som aldri kom fra Mebelini. Hun hadde sendt dem to tekstmeldinger, og ikke fått svar på noen av dem, og regnet derfor med at det ikke ville bli noen handel, siden vi ikke betalte på forhånd. Det var riktignok bare onsdag, og Mebelini hadde fortsatt to dager på seg til å få stolen levert den uken de skulle levere den i. Men nå fikk det altså i følge Olia være nok.
Vi reiste med metroen klokken litt over seks, tre og en halv time før den viktige VM-kampen mellom Tyskland og Spania jeg gjerne ville få med meg. Det skulle være tid nok, tok vi feil. Stoppestedet var Petrovka, langs blå linje, samme sted som det store bokhandeltorget. For oss som bor i Petsjerk langs grønn linje, ble det derfor skifte ved Plosjad Lev Tolstovo. Fra Petrovka var det også en ti minutters gange til butikksenteret, det uvirkelige butikksenteret bør jeg heller kalle det.
Et fotoapparat ville vært tingen, men for eneste gang denne ferien glemte jeg akkurat denne dagen alle formene for fotoappart jeg har tilgjengelig, inkludert mobiltelefonen. Så en skildring med ord får holde. Det var en kjempestor lagerhall som var gjort om til butikksenter. I den var fylt alle mulige ting fra vanlige dagligvarer, via møbler til elektronikk og hvitevarer, og det meste av annet man kan komme på. Det var Mega, OBS, Elkjøp, Ikea, Clas Ohlson og Maxi i ett. Alt sammen i ett. Symptomatisk kjøpte Olia og jeg en dyr kontorstol og en billig, fransk baguett.
Men jeg foregriper begievenhetenes gang, det skulle slett ikke gå så enkelt. Det skulle ikke gå enkelt i det hele tatt. Og det skulle gripe rett inn i akkurat det hvor jeg har min store svakhet, eller en av mine stre svakheter.
Det tok litt tid før vi fant kontorstolen i den enorme lagerhallen. De var ganske pussig plassert, kontorstolene, plutselig stod de der på en hylle, der det var tapeter og gulvbelegg ellers rundt omkring, og ikke så langt fra hagebenkene av typen man kan gynge i, forresten. Vi hadde med morens lille tralle, en slik gammelmannstralle å frakte varer fra det daglige innkjøp i, slike det også finnes noen av i Norge, bestemødre har dem. Den var altfor liten å frakte den digre esken stolen lå i. Stolen var så uelegant pakket, at de ikke engang hadde fått alle delene ned i en gigantisk eske, de måtte også ha en for hjulene. Anslagsvis var esken noe sånt som en meter i alle retninger, delene lå løst, det var mye luft.
Så hvordan skulle vi frakte den. Til dette allerede umulige spørsmålet kom det at stolen selvfølgelig ikke var montert. Og Olia stolte like lite på sine egne kunnskaper til å montere slike stoler, som hun stolte på mine. Hun ville betale for å montere den i butikken, og frakte den hel. Jeg sa det var uaktuelt, man kunne umulig frakte en så stor og flott kontorstol først ti minutter langs humpete fortau, opp og ned trapper i underganger, og så gjennom metrosystemet der vi atpåtil måtte skifte for å komme oss helt hjem. Jeg så livaktige bilder av hvordan jeg hjelpeløst ville stå allerede ved inngangen til metroen, med en stol for tjukk til å komme gjennom, og for stor til å få plass i et bagasjerom. Og med Tyskland – Spania på vei.
Olia stile det listige spørsmålet om jeg kunne garantere at jeg ville klare å montere denne stolen, og det kunne jeg selvfølgelig ikke. Jeg ville foretrekke noe mer teoretisk, som å forklare lysets natur, om det er bølger eller partikler, og hvordan synet på dette har forandret seg opp gjennom historien, eller gitt en kort, men grundig innføring i Romerrikets ekspansjon fra en av syv stammer langs Tibern, til verdens ubestridte supermakt. Slike ting kan jeg, montere stoler kan jeg ikke.
Jeg var fristet til å velge et tredje eller et fjerde eller til og med et femte alternativ, betale for å få stolen både montert og hjemsendt, gå hjem og tenke på det eller til og med gå hjem og droppe hele greiene. Kun de tre første var aktuelle, sa Olia, – du kan stå her og tenke på det, jeg går etter gardiner. Og når jeg stod der og tenkte på det, så var det som om en som virkelig er flink til å montere stoler, ble stående og tenke på hvordan det egentlig forholdt seg med lysets natur, eller hvordan i helsiken Romerriket vokste seg så gigantisk stort fra å væer så lite og ubetydelig. Kort sagt, jeg hadde ikke tenkt ut noen ting som helst da Olia kom tilbake. – Jeg går og ser tegnefilm, sa jeg, etter at Olia hadde skåret gjennom, og sagt det ble hennes versjon med montering i butikken, og frakting av montert stol som skulle gjelde.
Og slik ble det. Jeg så tegnefilm uten lyd på noen av utstillings TVene de hadde i butikken, de solgte selvfølgelig TV der, Cars og Ice age II, uten lyd. Og tiden gikk, og jeg ble stadig vekk nervøs for alt mulig, deriblant at jeg ikke skulle rekke kampen.
Olia var derimot ikke nervøs for noen ting. Hun var i strålende humør, snakket av og til med meg, av og til med den glade montør som nå tjente litt ekstra penger, og av og til med både sure og blide andre butikkbesøkende, som også ville ha hjelp av montøren vår. Da stolen var montert og innpakket, tapet og forseglet til å dåle slag og dump langs en løype ikke ment for kontorstoler, forlot vi butikken og gav oss på hjemveien. Olia hadde lovet at hun skulle skyve stolen siden jeg syntes det var så flaut, men jeg insisterte, siden jeg skjøv fortere, og kampen nærmet seg.
På metroen var det derimot ikke snakk, der var det Olia. Og hun hadde ingen problemer i det hele tatt. Hun fikk stolen gjennom en ekstra luke i innpasseringen, mot å betale en ekstra billett for den, det vil si cirka 1 krone og 50 øre, og både ned rulletrappen og inn i metroen gikk alt helt fint. Under hele denne perioden klemte hun og klappet på meg, og kom med russiske kjælenavn og beroligende russiske ord av typen, «slapp av min venn, det går helt fint».
Og da vi ti minutt før kampstart nærmet oss boligblokken hennes der hun bor i fjerde etasje, sendte hun meg av gårde på restaurant og kamp, og sa at hun ville klare å få stolen opp alene. – Kjøp mat og øl, sa hun på russisk, – det trenger du. Det er dette man kaller en forståelsesfull kone.
Slik gikk det altså til, stolen kom hjem og i hus, og jeg kom meg på fotballkamp på en georgisk restaurant i nærheten av der vi bor. Det hadde kostet mer slit og strev enn penger, vil jeg si, selv om stolen er så dyr og sjefsaktig at det er rent komisk som den står. Og med tiden vil også slitet med å få kjøpt den og få den hjem være et komisk minne, mens stolen fortsatt vil være behagelig å sitte i og pen å se på.
Jeg kan også avslutte her minneverdig eller komisk, med at Olia og jeg nå har kjøpt vårt første møbel og vår første ting sammen – eller at Olia og jeg endelig har kjøpt vår første kontorstol.
En helt grei blogg 