Oblomovs drøm

I dag leste jeg ut det lengste kapittelet jeg noensinne har lest på russisk uten norsk oversettelse som støtte, og skrev ned et rekordantall gloser jeg aldri kommer til å slå. 20 sider med gloser måtte til, der hver av dem har 40 russiske gloser, flere av dem med ekstra synonymer og russiske forklaringer og ord i nærheten, altså 800 ord inn i vokabularet mitt om jeg hadde lært dem alle. I forståelse av at omverdenen ikke er like interessert som jeg i hvor mange gloser jeg skriver ned og hvordan jeg systematiserer dem, skal jeg straks slutte å skrive om det, og heller skrive om kapittelet og dets plass i boken jeg leser. Det vil inneholde en anbefaling alle intereserte i russisk litteratur bør ta opp.

Romanen Oblomov er skrevet av Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov (1812-1891). Det er en forfatter som vanligvis kommer i skyggen av sine store samtidige, Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og Turgenjev, og også de andre store russiske forfatterne som Pusjkin og Lermontov før ham, Tsjekhov og for eksempel Pastrnak etter ham. Jeg hadde lest alle disse i det som er å oppdrive av norske oversettelser, før jeg i det hele tatt hadde hørt om Gontsjarov. Mitt første møte med Oblomov ble derfor meget hjertelig, her var en ny russisk roman på høyde med de aller mest fornøyelige. Man kan knapt kalle den undervurdert, ukjent er mer passende. Ingen som har lest romanen, vil finne på å undervurdere den.

Romanen handler om Ilja Ilitsj Oblomov, en av de mange litterære figurene som har blitt et begrep i Russland. Oblomov er på en måte idealrusseren, ikke slik han bør være, men slik han innerst inne drømmer om å være. Oblomov dekker den del av den russiske sjel som ønsker at alt bare skal være i orden, og at man ikke trenger gjøre noe. Det høres kanskje ut som negative egenskaper, men det er vanskelig å ikke la seg begeistre av karakteren, der han stort sett ligger i sengen og har det som best når han får lov til å sove der. Karakteristisk er hvordan jeg ved første gangs lesing av romanen ble spurt av han som hadde anbefalt meg den hvor langt jeg hadde kommet, svarte at Oblomov foreløpig ikke hadde stått opp ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det, svarte min venn.

Som de fleste store russiske romaner er denne skrevet i stor kjærlighet til figurene som opptrer i dem. Selv om Oblomov er en type som ikke engang når opp til begrepet «lat», er det som om Gontsjarov viser ham fra hans beste side, med kjærlighet og ikke med anklage. Det er for eksempel en scene jeg liker godt, der tjeneren Zakar har forstyrret ham lite grann, de har hatt en liten diskusjon der Oblomov har måttet sette ham litt til rette, og nå er det på tide for Oblomov å vende seg til dagens gjøremål. Det dreier seg om et brev han må skrive, om han vil ta i mot en leilighet. Men som han så sjarmerende, bebreidende sier til Zakar: «Nå er det bare to timer igjen til middag. Og hva kan man gjøre på to timer? Ingenting». Så brevet blir ikke skrevet i det kapittelet. Og ikke det neste heller.

I denne romanen er det Oblomovs drøm forekommer. Den er forberedt gjennom 8 kapitler, der Oblomov i det åttende har fått den marerittaktige anbefalingen fra legen om å reise til utlandet for helsens skyld, og om å prøve å ikke tenke for mye. Det er en absolutt umulig anbefaling fra Oblomov å få. Bare å gå ut på kjøkkenet er et fryktelig tiltak, å forlate boligen noe man unngår og å forlate byen er den ytterste grense. Og om han ikke får tenke og drømme der han ligger, hva da?

Så drømmer han altså først i våken tilstand, om hvordan han befinner seg i et stort og vakkert landskap der det blir slått opp til stor fest, og Zakar behendig holder kontroll på alle matrettene og serverer alt uten å knuse noe (Zakar er notorisk i å knuse alt som er, la være å tørke opp og i det hele tatt la være å gjøre noe – en ypperlig tjener for Oblomov, og for Zakar er Oblomov den eneste mulige). Det er overflod av alt, og latskap og behag.

Hoveddrømmen er lenger, og nesten løsrevet fra resten av handlingen. Den er ypperlig som et litterært studium, eller en liten mellomfagsoppgave av god, gammel type, semesteroppgave heter det vel nå. Hva er denne drømmen for noe, hvordan plasserer den seg i romanen og i russisk litteratur, og i russisk kultur og samfunn i det hele tatt. Jeg kan selvfølgelig ikke svare utfyllende på dette her, det er bare en bloggpost, og selv om jeg leste rundt 50 sidene veldig samvittighetsfullt og slo opp svært mange ord, er russisken min fortsatt så ustødig at jeg går nok glipp av noe og misforstår litt her og der. Det er særlig de store, maleriske skildringene som er problematiske for meg, og her blir det ekstra problematisk siden Gonsjarov i dette kapittelet slår over i et svært litterært, gammelt og lite brukt russisk språk.

Hovedideen i drømmen, slik den kommer frem i slutten av den, er en stor familie Oblomov, der alle er som Oblomov selv, og lille Ilja Ilitsj er barnet i denne familien. Her er idealet at hver dag skal ligne på gårsdagen, og morgendagen skal være som i dag. Ioverimorgen skal ikke være annerledes enn i morgen. Hver dag skal være den samme. Det blir opphøyd til en filosofi, det er slik man finner mening, slik man finner ro. Sånn har det vært i generasjoner i denne familien, og det store håpet og forventingen er at det alltid vil være slik. Man gleder seg når mørket siger inn, for da er det allerede slik at man kan legge seg. Om morgenen skal man ikke stå opp, om ettermiddagen hvile. Alle er smittet av den oblomovske syke, initiativ blir dysset ned i søvn eller er ikke noe som vil eksistere, selv et så enkelt initiativ som å stå opp morgenen.

Også i drømmen er det snakk om besøk, som selvfølgelig aldri blir noe av. Om sommeren er det for varmt, og om vinteren for kaldt, og om høsten regner det ofte og også om våren er det plutselig regn. En fornøyelig scene er når familien Oblomov får et brev, og brevbringen forteller hvordan han måtte anstrenge seg litt for å få tak i brevet, og alle okker seg over hvorfor han ikke bare lot være! Tenk så nære de var at ingenting skjedde. Og nå er altså dette brevet her, en forandring.

Dette var rett før det var på tide å legge seg, sånn en god stund før klokken ti, akkurat i det det ble antydet at det så smått kanskje begynte å bli mørkt. Så altså dette brevet. Faren må åpne det og lese det, det har jo kommet, men først må han finne brillene, og så går en halv time. Dermed er det allerede for sent. Brevet kan forstyrre søvnen, så alle er enige om at det er bedre å åpne det i morgen. Og om morgenen var det heller så bra, det kan forandre dagen. Etter tre fire dager ble det mer snakk om å åpne brevet, og etter kanskje to uker var presset så stort at det var bedre å åpne det og få det ut av verden. Alle var glade da det var fra en venn, og altså ikke noe som skulle gjøres. Brevet inneholdt invitasjonen til besøket som aldri ble.

Slik går verden i denne drømmen. Og Oblomov forsøker å leve denne drømmen ut i den virkelige verden slik den fortoner seg i romanen. Det må ikke forveksles med noe bevisst prosjekt Oblomov holder på med, eller et aktivt valg. Det er ikke en måte å leve på han vil forsvare eller noe han mener kan være løsningen på livsgåten. Han følger bare sin natur fullt og helt, og den består i å gi seg hen til søvnen og latskapen og drømmene.

Det er en fornøyelig bok og et riktig mesterverk. De flest biblioteker vil sikkert ha en norsk oversettelse, engelske oversettelser finnes på nettet, og for de virkelig interesserte finnes en russisk original i et hvert russisktalende land for maks 25 kroner. Verden betaler ikke for tingene hva de er verdt. Dere står fritt til å utnytte det.

Og husk: Er dere som Oblomov, leser dere aldri i verden boken ut, men lar den bli stående med bokmerket på en av de første sidene eller kapitlene, om den er aldri så fornøyelig. Det er Oblomov. En varm hyllest til latskapen.

Slik foregår lesingen av romanen. På balkongen i leiligheten i Keiv, med roman, ordbok, gloseblok og blyant i fanget.

Én kommentar på “Oblomovs drøm

  1. […] morgen, omtrent med sollyset, og starter dagen med en økt russiske gloser og en kamp mot Oblomov, den russiske romanen jeg leser. Olia våkner litt senere enn jeg, og har vanligvis litt å tusle med før hun lager frokost litt […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s