Bursdagsfest ved limanen

«Liman» er et russisk ord jeg lærte denne dagen. Det betyr, slik jeg forstår det, sjøvann atskilt fra selve sjøen med en liten landstripe. I et varmt område som Krim vil da vannet fordampe, og det gjenstående vannet bli mer saltholdig enn vanlig sjøvann. Det er verken ferskvann eller sjøvann, det er en liman. Her rundt Evpatoria finnes det flere slike. De er leirholdige og mudrete, og blir regnet for å ha en viss helseeffekt, så folk bader der for helsens skyld i det som vel må kalles et slags spaanlegg. Olia og jeg besøkte en slik liman i dag sammen med tre Krimrussere, for å feire bursdagen til den ene av dem.

Her vi bor nå slår Olia og jeg – og i alle fall jeg – alle rekorder i å leve spartansk. Rommet vi bor i er knøttlite, det blir svært varmt og klamt der inne, selv med vinduene på vidt gap. Kjøkkenet utmerker seg ved sine mangler, og badet er verre enn kjøkkenet. Hovedproblemet for meg er varmen, og det at det er knapphet på vannet her. Det virker bare av og til, og da bare med en tynn stråle. Man kan ikke bruke den direkte, men må fylle i bøtter, og så bruke en øse til å hente vann fra bøttene. Når vannet virker blir det skrudd på fullt, altså opp til en tynn stråle, og man fyller i bøttene til vannet stopper igjen.For tiden bor det utenom Olia og meg et russisk-jødisk ektepar og to små barnefamilier med det som ser ut til å være enslige mødre her. Det er klart det blir knapphet på vannet.

Jeg har vært i nærheten av å møte grensene for hva jeg kan klare her. Jeg har jo blitt syk, så man kan faktisk også si jeg har brutt den. Olia, derimot, storkoser seg, og bobler over av barndomsminner fra besøk her i området med familien sin. Hun ergrer seg stort over de andre som bor og har bodd her, og som finner på å klage lite grann. – Hva kan man forlange for 35 hryvna natten? Olia er storfornøyd med avtalen vi har fått. Jeg har også litt problemer med å være altfor kritisk. Vertinnen og datteren er nemlig veldig sympatiske. Det er utleien av disse rommene om sommeren som er inntekten deres, og de har små forhåpninger om å samle sammen de 2000 hryvna som skal til for å innstallere skikkelig vann. Ingen skal høre meg klage på dem og standarden deres.

22. juli 1985 ble datteren i huset født. Så dette var bursdagen hennes. Olia og jeg var invitert, det samme var to venninner, hvorav den ene ikke virket til å ha kjent henne lenge. Okseana – som datteren heter – hadde kjøpt inn fem bæreposer med mat og drikke og utstyr for anledningen. Vi skulle ut til limanen, en liten trikketur fra sentrum, til det som skulle være en tradisjonell, russisk piknikk med en litt moderne grillvri.

Olia samler kvister til bålet

Med fire russiske jenter er det klart at jeg som norsk mann blir mer enn femtehjul når det kommer til matlagingen og istandstellingen. Jeg gjør mitt når jeg bærer de tyngste bæreposene. På programmet stod imidlertid grill over åpen flamme, og det er jo noe jeg har vært med på noen ganger. Mens Olia og jeg tok oss en dukkert i limanen, en blandet opplevelse, forresten, vannet var grunt og mudrete, og bunnen var full av skarpe steiner, så Dødehavseffekten hvor jeg bare kan gjøre hva jeg vil og likevel flyte, den fikk jeg ikke akkurat oppleve. Jeg fikk strengt tatt ikke opplevd noe særlig der i vannet i det hele tatt, for med en gang Olia hadde dukket, begynte noen småkryp å bite på henne, og da hadde hun fått nok.

Okseana forsøker å grille kyllingene, men det er ikke så lett i de åpne flammene.

Tilbake på land hadde de tre jentene samlet inn småkvist og stein til bålet, og fått tent på. Grillutstyret var en liten anretning som så briljant ut, men som hadde en markant hake ved seg. Man låste kjøttet inne i en liten metallklemme, og så kunne man holde det i et håndtak over bålet. Men det er klart, det blir altfor varmt å holde noe over bålet med et slikt lite håndak, så vi måtte til med ingeniørånd for å få lagt anordningen fra oss på noen måte, uten å svi av trehåndtaket. Okseana var også veldig ivrig etter å hive på friske pinner, og fyre opp på ny og på ny, hun stolte ikke på at det ellers ville bli varmt nok til å steke kyllingkjøttet. Man kan snakke lenge om ulike tradisjoner og ulike måter å gjøre tingene på, men å steke kjøtt over åpen flamme er kort og godt feil. Yttersiden blir svidd, mens kjøttet inni blir rått. Okseana var imidlertid så påpasselig og vippet kjøttet inn og ut av flammene, så utsiden ble ikke svidd, men så helt frisk og stekt ut. Men innsiden var altså rå, og det skjønte vi alle sammen.

Slik skal det ikke se ut når man griller.

Det var en til av oss fem som skjønte at kjøttet måtte stekes over glørne, og hun fikk litt bedre formidlet det på russisk, og hadde litt mer troverdighet enn meg når det kommer til matlaging. Til slutt holdt også Okseana opp med å tenne opp og hive på nytt hele tiden, og lot kjøttet steke av seg selv. Foruten en obligatorisk episode hvor det flammer opp av matfettet som drypper ned, foregikk resten av grillingen som den skulle.

Russisk tradisjon tro var det overflod av mat. Det var akkurat som om vi aldri egentlig fikk begynt på maten. De store kjøttstykkene på grillen krevde sitt, det var brød og grønt, og det var flere små delikatesser som vi bare skulle spise for kosens skyld. En enorm bolle salat stod bare ved siden av, bugnende ubrukt, hele seansen. Til å drikke hadde vi en toliters kartong vin, og skålingen var ikke som mange tror «na sdarjovje», som bare er en skål for helsen, men lange taler, denne gang til bursdagsbarnets ære. Russere skåler svært sjelden kortfattet.

Olia snuser på maten. Lukten er det ingenting å si på.

Det var flott landskap der borte med limanen. Solnedgangen kom, og lyste himmelen rød. Det var naturligvis ikke bare oss som benyttet seg av denne perlen. Mest markante var en gruppe ukrainske menn, alle i bar overkropp, og med ingenting annet med seg enn Vodka og svære kniver å skjære seg ved med. Vi – som strengt tatt var en jenteforsamling – nøyde oss med greiner og småkvist vi fant på bakken. Denne gruppen hogde direkte fra trærne, og de var ikke direkte beskjedne i å forsyne seg. De fikk etter hvert et svært kraftig bål, og så ut riktig til å kose seg i bar overkopp, og med kniver og vodka.

Jeg smiler villig når jeg blir fotografert.

Vi koste oss også i vårt lille bursdagsselskap. Til slutt ble det imidlertid for store problemer med alle slags småkryp, mygg og knott, som drev og bet i oss. Det skjedde temmelig brått etter solen var gått ned, og det begynte å bli mørkt. I en fart fikk de fire jentene ryddet av teppet vi satt og spiste på, mens jeg gikk rundt og fotograferte uten at et eneste bilde ble verdt å samle på.

I bålet var nå den vakreste og varmeste glohaug man kan tenke seg. Typisk når man er i ferd med å gå hjem, og all mat for lengst er laget. Bestevenninnen helte over en liter skittent vann, og slokket det lille bålet vårt. What a waste, for å si det på engelsk. Som det også var waste at disse tre unge, vakre jentene utenom Olia og meg, satt der i den varme, krimske sommerkvelden, uten forhåpninger om å finne seg noen mann denne eller kommende sommerkvelder.

Forsamlingen. Jeg husker ikke alle navnene, men vi ser i alle fall meg og bursdagsbarnet Okseana, hennes to venninner - og all maten.

Og like bortenfor satt mannfolkene fortsatt, i bar overkropp, med kraftig bål og mandige flasker vodka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s