Ferien vår på Krim fortsetter. Vi har nå reist fra Eupatoria, på steppen, til sørkysten med fjellene, nærmere bestemt til Alustja. Vi bor der hos en russisk storfamilie, innkvartert i et lite rom, med felles toalett, dusj og kjøkken med mange andre, men med et eget kjøkkenbord å spise på like utenfor vinduet vårt. Prisen er litt mer enn doblet fra slik vi bodde i Eupatoria, men der bodde vi også veldig spartansk. Spartansk bor vi fortsatt, men nå har vi i det minste rennende vann, og litt mer luftsirkulasjon utenfor vinduet vårt, slik at vi kan få det litt kjøligere. Det er veldig godt for meg.
Dette bildet gir et lite inntrykk av hvordan vi har det. Vinduet til høyre er vårt, der inne har vi det lille rommet vårt. Om morgenen stakk Olia hodet ut av det når hun våknet, og hilste på meg som satt under og leste.
Olia hadde et ønske om at vi skulle bade litt i et badebasseng i Eupatoria. Bassenget tilhører et luksushotell, der, men det er visst fritt frem å benytte bassenget for den som våger seg. Vi bestemte oss derfor for å våge oss til et bad før avreisen, selv om det kunne føre til at vi fikk litt knapt med tid. Det fikk vi, vi rakk ikke bussen vår i det hele tatt, men det gjør ikke så mye, det går alltid en ny buss her nede. Olia har litt av den samme holdningen som meg, sammen har vi alt for mye av den. Når vi koser oss, skal vi kose oss ferdig, og ikke stresse med tiden. Og det er et eller annet feil med innstinktet vårt, i hvert fall mitt, at alle ting vil rette seg etter meg, slik at bussene vil gå og forestillingene vil starte egentlig når jeg kommer. Slik er det dessverre ofte ikke.
Jeg, utenfor hotellet vi ikke i det hele tatt bodde på.
Men vi hadde en flott baderunde i et flott basseng. Vi stupte og svømte fra ende til ende under vann, Olia i langendene, jeg i de korte. Det er hun som er mestersvømmeren. Vi lå også rikmannsaktig i liggestolene til hotellet. Olia kjøpte til og med en kald øl til meg. Skal man kose seg, skal man gjøre det skikkelig.
Jeg i svømmebassenget vi ikke hadde kjøpt oss inn til.
Noe av grunnen til at vi ikke rakk bussen, var at Olia hadde tatt alvorlig feil av tiden. En halv time senere enn den gikk trodde hun den skulle gå. Slik var vi ikke engang på vei til bussholdeplassen da bussen vår gikk fra oss, vi var på vei hjem fra hotellet og bassenget. Det fine med bussen vi ikke fikk tatt, var at den gikk fra Eupatoria til Jalta, nå måtte vi først til Simferopol, så skifte buss der. Olia sa imidlertid at alle bussene går innom Simferopol, så tiden vi ville spare ville være minimal. Det går svært ofte busser fra Simferopol til Jalta.
Så det ble ingen problemer overhodet. Vi fikk kjøpt oss en billett fra Eupatoria til Simferopol, fant bussen vår, og reiste av gårde. I Simferopol fikk vi kjøpt nye billetter til en reise omtrent med en gang. Under denne reisen duppet jeg godt av, og da Olia vekket meg var vi allerede i Alusjta. Det var i kveldingen, men fortsatt lyst, så det var ingen problemer med å finne sted å bo. Olia kjenner stedet godt, og til og med jeg kjenner stedet ganske godt, så vi vet hvor vi skal gå. Tredje stedet fikk vi napp. Det vil si, vi banket på og ropte et sted, og så kom det en hyggelig, ung kone og spurte oss om vi trengte et sted å bo. Og det trengte vi jo. Så ble vi med henne, og her er vi nå. Og her skal vi bli en uke, sannsynligvis mer, om vi blir fornøyde, som vi fort kan komme til å bli.
Olia pusser tennene i vårt nye bokompleks. Her skal vi bli.
En helt grei blogg 