Badetur til Blåmannen

Eller en bomtur til Sandviksfjellet. Mulighetene for overskrift er mange for denne bloggposten, som er plassert dagen turen fant sted, men skrevet dagen etter.

Olia har en del ting å tenke på om dagen, så vi bestemte oss for å ta en liten rekreasjonstur til fjellet. Eller vi bestemte oss kort og godt for å ta en tur i fjellet, det er uansett veldig bra. Det skulle ikke være noen stortur, liten sekk, noen middagsrester til meg, noen brødrester til Olia, ikke noe kokeapparat, ikke noe varm drikke, vann. Men Olia var fra første øyeblikk klar på at vi måtte ta med oss badetøy. For virkelig å forsikre meg om at hun kom til å gjøre det, veddet jeg en liten øl med henne, bader hun, får hun den.

Min plan var Sandviksfjellet. Der er det et det et lite vann, ikke altfor lite vann, det samme vannet jeg bader i etter løpeturene mine opp Stoltzekleiven, forresten, og like ovenfor dette vannet er det enda et vann, virkelig lite. Et av de to vannene kunne vi bade i, gjerne det øverste, siden det ville være færre folk der, og siden jeg er en konservativ mann, som mener tingene skal være rett. Det er steder for løping, og steder for tur.

Av noenlunde samme grunn gikk vi ikke opp Stoltzekleiven eller den såkalte Skredderdalen, vi gikk opp Fløyen, men til venstre like ovenfor Skansen. Jeg hadde det håp at vi da skulle komme godt inn på Sandvikssiden. Men vi må nok ha gjort et eller annet feil, om det håpet i det hele tatt kunne blitt oppfylt, for vi befant oss plutselig like ved Granebo barnehage hvor Olia har jobbet, og det er vitterlig på Fløysiden. Da vi etter en tids og en streknings videre gange enda ikke hadde kommet oss vestover mot Sandviken, åpnet det seg for oss et valg. Vi kunne insistere på Sandviken, eller fortsette veien vi gikk til den naturlige og vakrere enden, Blåmannen.

Heldigvis var Olia med på det. Dette er noe av det viktigste i mine personlige integreringsforsøk, jeg er jo selv villig til å bli litt uintigrert, det er ikke alle måtene vi gjør tingene på jeg er like enig i, og måten vi skal mene tingene på kan jeg også stille meg på siden av, av og til. Men hun må lære seg å gå tur. Det er godt for kropp og sinn, og noe vi har drevet med her i landet siden vi lærte å bo her. Olia blir villig med ut, og synes alt er vakkert, men kan plutselig finne på å å ville snu, eller raste på de aller mest urastmilde steder, for å lage et nytt ord i en ny post. Denne gangen var hun imidlertid med, uten en eneste pausestopp, hele veien forbi der vi stoppet opp forrige prakttur, opp til Brushytten (som nå kunne hete Bruskomplekset, så fancy de har gjort det der oppe nå), og videre den vakre stigningen langs med skrenten opp til selve Blåmannsplatået.

Der oppe på toppen ligger det et veldig vakkert vann, som var mitt mål for turen, som den var blitt. Olia hadde da allerede lenge vært nokså utålmodig, og foreslått enhver vannpytt som mulig badested på veien. Hun ville gjerne bade mens hun var varm etter oppstigningen til Fløyen, og måtte nå bade etter varmen fra en ny oppstigning.

Jeg er en erfaren turmann, og vet det er bedre å gå litt ekstra, for å komme til et enda litt bedre sted å være. Det er fint på den siden vi var, men det er enda finere på andre siden, og spesielt var det et lite nes av en stein jeg hadde merket meg. Dit skulle vi. Og dit gikk vi.

Den første som badet var Olia. Hun hadde hatt badetøyet under hele veien opp. Og var nå sporty nok til å få av seg tøyet i en fei, gå ned til vannet, kjenne på kulden, men ikke nøle et sekund før hun dyppet hele kroppen oppi, og ikke nøle neste sekundet heller før hun var oppe igjen. Det var bading nok for henne. Vi har det hele festet på film, med norske og russiske kommentarer.

Så var det min tur. For meg måtte litt mer omstendelig skifting til, og det ble lagt merke til på andre siden av vannet. – «Skifter de? Skal de bade? Er det derfor de skifter?» Det var herlig å høre, særlig siden alt ble sagt på umisskjennelig østlandskdialekt. – «Det har da ikke vært noe badevær i Bergen i sommer.»

I det hele tatt trakk det til med tilskuere på andre siden, og jeg skjønte at her var ikke tiden inne for pysetakter. Det var om å gjøre å bade, som om det var den selvsagteste ting av verden, og noe alle gjorde like naturlig som de satte seg ned og spiste en appelsin. Jeg gikk rolig ned til vannet, ene foten uti, andre, og gled av gårde med hele kroppen. Det var iskaldt selvfølgelig, men det kunne jo ikke de på andre siden vite. Og det kunne ingen se på meg.

Jeg svømte. Jeg svømte frem og tilbake, på magen og ryggen, dukket under, lurte på å gå opp igjen, men valgte å være uti enda litt til, før jeg på ny lurte på å gå opp, og på ny ble lenger. Det var i det hele tatt ikke så verst, etter at kroppen først var blitt avkjølt.

Da jeg endelig ville opp igjen, ville jeg opp på et noe tøffere sted enn jeg hadde gått uti. Og da dette stedet ikke var så lett som det burde, var Olia etter meg og forlangte at jeg skulle ta hånden hennes, slik at hun kunne dra meg opp og kaste på meg et håndkle. Akkurat som med mor, hadde jeg latt være å ta med håndkle selv, men hun hadde tatt med, og insisterte på at jeg skulle bruke det. Hun brukte det til og med på meg. – Mama, sa jeg på russisk.

Så var det matpausen. Den falt beleilig sammen med en ordentlig regnværsbyge, som til å begynne med slett ikke så ut til å være noen byger. Himmelen ble rett og slett dekket av mørke skyer, og det var ingen retning med håp om bedre vær. Det ble en glimrende anledning å lære Olia å være ute i regnvær også. Vi hadde ingen mulighet til å komme hjem på det blunket hun ønsket, vi var oppe på Blåmannen. Og vi var midt i matpausen. Jeg spiste boksen med kald kjøttdeig og spaghetti, rart å spise kaldt, selvsagt, men himmel og hav, vi var til fjells, godt var det. Først etter det kunne vi begynne å bevege oss nedover i regnværet. Og vi hadde ikke kommet langt før det var sol igjen, og hele stresset var bortkastet.

Nedturen fikk jeg overtalt Olia til å ta på oppsiden av Blåmannen. Altså vi gikk over ryggen på den, ned i øst, og så rundt tilbake til Brushytten. Det er en klassisk og kjent tur for alle som går i Bergensfjellene. Og selv om jeg etter hvert har vært der oppe en del, slutter det aldri å overraske meg hvor mye det egentlig er plass til der oppe på Blåmannsryggen. Den ser jo ganske beskjeden ut nedenfra. Og fra alle retninger, egentlig.

Nedover kom også Olia skikkelig i gang med fotograferingen. Bloggposten vil bli utstyrt med rikelig med bilder, når jeg får tid til det. Det er fryktelig langt fra Brushytten og hjem. Til og med fra Fløyen og hjem, og fra byen og hjem er det langt, når man ellers har vært ute på en lang tur, og føler turen er ferdig når man forlater naturen. Strengt tatt forlater man jo ikke naturen og det vakre før man er godt nede i bykjernen, og selv der nede er jo havet å hvile øynene på. I det hele tatt. Da vi kom hjem gikk jeg i dusjen, og Olia i gang med matlagingen. Herlig Plov. Og rekreasjonen og behovet for den var helt glemt.

Reklamer

Høstens reiser

En kjapp, liten bloggpost om reisene jeg og min kjære kone skal gjøre fremover. I dag kjøpte jeg billettene til Kiev, KLM blir det denne gangen, halvannen uke i begynnelsen av oktober. Vi regner sånn som det ser ut nå å være helgene i Kiev, og en uke med hverdager på Krim etter at turistsesongen er slutt. I fjor var det svært vellykket, fredelig og godt, kaldt i vannet, men ikke for varmt på land. Ganske så bra for en nordmann. Jeg har ingenting i mot en blåkopi.

Det blir også en slags ekstrareise til Spania om et par uker. Det er en ren bonus, og en ren bekreftelse på at jeg rett og slett av og til er litt for heldig her i livet. Det blir en spennende tur, også med det at det blir første gang Olia besøker et land som ikke er blitt hennes hjemland, og første gang hun blir ført inn i familiens sagnomsuste «Casa Salen». De fleste tviler ikke på at dette vil bli en stor suksess, og jeg hører her til de fleste. Tonjes forlovede – Espen Kirkeby – sendte prompte nøklene som han skulle, vi fikk dem denne uken, har dem her, så når vi kommer frem kan vi til og med låse oss inn.

Før jul har jeg også et lite håp om en ekstra tur hjem til gamlefamilien på Ganddal, men det er økonomiske hensyn og tidshensyn og kanskje til og med andre hensyn som vil spille inn, her. Det er lenge siden påske, og påske var da vi så hverandre sist.

En kjapp, liten bloggpost skulle det være. Og det har det blitt.

Olga og NAV

På en dag og i en tid det generelt har kommet en god del gode nyheter inn for min kjære ukrainske kone, Olga, så skal jeg skrive om noe som har vært og fortsatt er problematisk.

I en pågående konflikt skal man ikke gjøre vondt verre ved å snakke vondt om motparten. Det har ingen noe å tjene på. Jeg vil heller ikke kalle saken med Olia og NAV noen pågående konflikt, det er heller bare en pågående sak. Men en pågående sak er det.

Siden hun kom til Norge har Olia (min kones kjælenavn) vært særdeles ivrig etter å finne seg noe meningsfylt å gjøre. Sitt første uoffisielle jobbintervju hadde hun dagen etter ankomst. Når hun kommer med et kveldsfly skal det godt gjøres å gjøre det tidligere. Sin første jobbinnkalling hadde hun etter omtrent tre måneder, og sin første arbeidsdag et par uker etter det igjen, siden jobbinnkallingen var akkurat i det vi reiste på påskeferie. Hun burde jo være en god tilvekst til det norske arbeidsmarkedet. Og hun kommer til å bli det.

Men det er vanskelig å finne noe stabilt og fast, og til hjelp har hun også vært  kontakt med NAV. Det er mange som kritiserer NAV, jeg kan fort bli en av dem, men man kan også si at det i Norge like lett blir betalt for mye i trygdeytelser, som for lite. Det er mange som vil hengi seg til slappheten, skylde på andre, og la være å gjøre noe. Olia og jeg vil ikke bli en av dem, Olia ønsker jobb, ikke penger.

Og hjelpen NAV da gir, er å sende arbeidssøkeren på det kurset som er lettest tilgjengelig, og som best gir inntrykk av at det blir gjort noe. Det er truckførerkurset.  Dette kurset gjennomførte Olia i midten av juni, kort tid før sommerferien. Det var stor stas og mye latter da hun kom hjem med kurset godkjent.

Foreløpig er det altså ingen problemer. Jeg regner med at hun kanskje vil få dekket bussbilletten ut til Åsane der kurset ble holdt, man pleier være rause med slike utbetalinger i Norge, og det er jo generelt vanskelig for en ubemidlet arbeidssøker å komme seg på kurs, når det koster penger å komme dit.

Torsdag 24. juni – dagen før vi reiser på sommerferie, og en dag da jeg betimelig har en bloggpost ved navn pakkestressrekord, – nettopp den dagen kommer brev i posten om at Olga Salen har fått innvilget ikke bare busspenger, men også godtgjørelse for kurset. Det dreier seg om halvannet tusen kroner, halvannen månedslønn for en lege i Ukraina, dit vi er på vei, for å sette det litt i perspektiv. Det er betydelige penger for Olia, og for familien hennes, som hun er slepphendt med å gi til.

Problemet var bare at det i dette brevet – datert 17. juni – stod at godtgjørelsen var innvilget, og ville bli overført til en bankkonto som var oppgitt med asterikser, altså en ikke-eksisterende, – eller bli sendt med postgiro. Men Olia og jeg er på vei til en åtte ukers ferie, og vil ikke kunne veksle inn en postgiro før langt ute i august. En del av pakkestressrekorden var å finne ut hva vi skulle gjøre med dette, hvor lenge en giro var gyldig, hva som ville skje om vi ikke fikk vekslet den inn, og hvilke alternativ vi hadde, om vi måtte gjøre. For ordens skyld: Vårt fly gikk klokken seks neste dag. Det var ingen mulighet for at vi kunne gjøre noe med dette selv.

Så løsningen ble at min kjære mor ringte NAV, forklarte saken og hørte hvordan det var med slike giroer. Hun fikk til svar at om giroen ikke ble vekslet inn, ble pengene sendt tilbake til NAV, og den som skulle ha dem, kunne senere gjøre krav på dem. Vi slo oss til ro med det, hva skulle vi ellers gjøre.

Til vår lille overraskelse fant vi ikke noen giro fra NAV da vi kom tilbake fra sommerferien forrige søndag, kveld. Jeg er i mot et grådig postvesen, som i stedet for som i gamle dager å yte god service, skriver og reklamerer for å overbevise oss om hvor god den er, selv om den ikke er det. Jeg betaler ikke hundrevis av kroner som noe så selvsagt som å få stoppet posten. Så kanskje var det slik at postkassen var overfylt, slik at det ikke var plass til giroen. Men dette kunne jo ikke være noen forklaring. Postkassen var slett ikke full, og en liten giro tar ikke noe plass.

Og så har vi på vanlig omstendelig vis kommet frem til selve saken. Olia – som pussig nok ikke er så altfor opptatt av disse pengene, hun vil heller ha jobb eller noe stabilt å gjøre – går neste dag til NAV, og får forklart at kravet hennes er foreldet. Det gjaldt bare i kursperioden.

Pussig. Brevet er datert 17. juni, en dag før kurset avsluttes, vi får det 24. juni, nesten en uke etter. Hvordan skal vi få innfridd kravet i tide?

Det er mulig det er noen språklige misforståelser. Neste dag tar vi med oss brevet, og går sammen til NAV for å høre hva dette er for noe. Der sjekker de opp saken, eller prøver å gjøre det, men sier at det ikke er mulig, siden Olia ikke har sendt meldekort, og dermed ikke lenger er registrert som arbeidssøker. De kan ikke åpne saken hennes, før hun på ny er registrert, og på ny begynner å sende meldekort.

Så det gjør vi. Olia registrerer seg på ny, sender meldekort, og går et par dager ned til NAV for å høre hvordan det er med disse pengene.

Svaret hun nå får, er at hun ikke har rett på dem, siden hun ikke har hatt fast arbeid i Norge, ikke har betalt skatt, og dermed ikke har tjent seg opp noe å få utbetalt.

Jeg må gå ut fra at det fortsatt er en misforståelse. Hvis ikke er det svært rart at de har sendt henne dette brevet, der de skriver at kravet er innvilget. Hvorfor skulle de gjøre det, bare for når hun kommer og vil ha dem, får til svar at hun ikke har jobbet i Norge, og dermed ikke kan få dem.

Jeg skal bli med Olia en gang til ned til NAV, og høre hva dette er for noe, før jeg eventuelt kommer tilbake med full kritikk. Eller – forhåpentligvis – full frifinnelse.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Olia får svaret fra NOKUT

Noe av det vi ventet spent på da vi kom hjem fra sommerferien, og som vi forresten spent hadde ventet på gjennom ferien, og også lenge før den, var svaret fra NOKUT. NOKUT er organget i Norge som kontrollerer høyere utdanning i utlandet, og Olia hadde sendt papirene til dem for lenge siden. Allerede i februar, må det ha vært, senest i mars, men da vi reiste på ferie i slutten av juni, var de fortsatt ikke kommet. Og i deprimerte stunder kunne Olia tolke det til litt av hvert, i pessimistiske stunder ikke stort bedre, og annet enn deprimerte og pessimistiske stunder hadde ikke Olia når det gjaldt NOKUT og disse papirene. Hun kunne få det for seg at de drøyde saksgangen for henne og andre utlendinger, og at de aldri ville godkjenne noe som helst, og i alle fall ingenting som ville hjelpe henne noen vei. Jeg vet ikke hvorfor NOKUT bruker så lang tid på saksbehandlingen, men da svaret kom, var det langt mer positivt enn selv jeg hadde håpet, og jeg er veldig optimistisk av natur.

I ettertid ser jeg at de godkjente for Olia akkurat som de har godkjent for alle andre jeg vet om. Det er riktignok få, noe representativt utvalg har jeg ikke å snakke om, men jeg drister meg likevel til tommelfingerregelen at de generelt sett tar bort et år, og godkjenner resten. Det gjorde de alle fall for Olia. Noe av årsaken er etter hva jeg i min overflatekunnskap forstår, at utdanningen i Ukraina er slik at skillet mellom grunnutdanning og høyere utdanning skjer tidligere, slik at noe av det som blir lært på universitetene er slikt som her i Norge blir lært i videregående skole. De har ikke straks den fagspesialiseringen ved universitetene som vi har her i Norge, og de er ennå ikke kommet i slutten av tenårene da de begynner på den. Slik kunne Olia i midten av 20-årene både ha fullført full universitetsutdanning, ha jobbet som oversetter og startet og drevet sin Petsjersk språkskole i sentrum av Kiev.

For Olia betydde fjerningen av et år at hun ikke fikk godkjent hele masterstudiet sitt. Men hun fikk godkjent 60 studiepoeng av det, og hele bachelorgraden meg italiensk og engelsk oversettelse. Det betyr at hun har – eller må ha – godkjent oversettelsesautorisasjon i italiensk og engels, som hun kan spe på med morsmålsspråkene russisk og ukrainsk, og dermed har hun fire forskjellige språk hun kan tolke og oversette mellom. Et av de andre brevene hun fikk i posten var godkjennelsen av norskprøve 3, noe som gjør at hun har dokumentasjon på at også norsken er brukbar, om de hun på norsk snakker med, ikke skulle forstå det. Med det har vi kanskje fått en åpning for litt varige jobbmuligheter her i Norge, noe som er svært viktig for selvfølelsen hennes.

Vi tar imidlertid ingenting for gitt, og fortsetter å prøve alle steder det skulle være muligheter for en karrierevei. Man snakker så mye om integrering, men før man får en skikkelig jobb, blir man ikke integrert, om man er aldri så mye lykkelig gift med en nordmann. Jeg er imidlertid optmistisk – som alltid – på at dette med jobb for Olia snart kommer til å løse seg veldig bra. Og om ikke, så kommer vi fortsatt til å være lykkelige sammen så lenge jeg kan se fremover. Det er ingenting feil i den setningen der.

Neste skritt for Olia nå er å undersøke mulighetene for oversetterjobb, vi er allerede i gang, og se om vi kanskje kan gjøre neste forsøk på Bergenstesten allerede i oktober, om det skulle gjøre mulighetene for oversetter- eller tolkejobb bedre. Også her er vi i gang, vi snakker nå norsk sammen, og lar russisken ligge til testen er tatt. Jeg er optimistisk, og like i nærheten av å si at det er vi begge.

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.

Restauranter i Kiev

På denne min siste dag i Kiev i denne omgang skal jeg skrive en liten liste over restauranter jeg anbefaler her i byen, og hvorfor jeg anbefaler dem. Min inspirasjon er Kiev in your pocket, et guidehefte som kommer ut oppdatert annenhver måned, og som helt overgår mer kjente som Lonely planet og rough guide, i hvert fall når det kommer til mat og restauranter.

Jeg var i Kiev første gang sommeren 2007, og har siden vært her minst to ganger i året. Etter at jeg traff min kone Olia her nede, har det blitt flere. Jeg har også reist mye rundt i Russland og Italia, og også litt rundt ellers i Europa. Jeg har alltid brukt guidebøker og annet tilgjengelig for å oppspore gode restauranter, og har må jeg si vært på en del etter at reisevirksomheten min for alvor begynte sånn litt utpå 2000-tallet.

Kiev er en helt utmerket by for restaurantbesøk. Det finnes gode restauranter spredd over hele byen. Konkurransen mellom dem er knallhard, og du får meget god mat til moderate priser i artig innredete restauranter veldig mange steder. Kelnerne er høflige og greie, men har en tendens til å ville anbefale deg retter, eller diskutere rettene med deg, noe jeg har sett russere gjerne liker å gjøre når de er på restauranter. Flere steder vil ikke kelneren gå, selv om du ikke har bestemt deg ennå. Han eller hun vil gjerne hjelpe deg og bestemme. Dette gjelder nok helst om du snakker russisk. Og uansett er det du som bestemmer.

En siste anbefaling som må med her i innledningen er det som kalles businesslunsj. Den blir servert et sted mellom cirka 1200 og 1600 for de restaurantene som tilbyr dette, og du kan da få et meget godt måltid til en meget god pris. I lunsjtiden er konkurransen ekstra hard.

Så går jeg over til anbefalingene. Jeg tar dem alfabetisk.

(Trattoria) Al falo

Jeg har vanligvis som prinsipp at jeg ikke spiser italiensk mat utenfor Italia. Italienske restauranter hører Italia til. Nå er det imidlertid så lenge siden jeg har vært der, at jeg denne sommeren fikk lyst på en ekte, god italiensk pizza, selv her midt i Kiev. Jeg fant denne restauranten mellom Respublikanskij stadion og Palats sportu. Det er bare å gå oppover hovedveien der, restauranten er lett synlig med store, gule skilt, svart skrift, og et lite fuglebur utenfor. Menyene henger utenfor, så man kan greit se prisstandarden. Restauranter med respekt for seg selv gjør ikke dette.

Inne i restauranten er det godt fungerende aircondition, og en ekte italiensk brenneovn er plassert midt i rommet, så alle kan se hva kokken holder på med. Den vanlige pizzaen er så italiensk som den kan være utenfor Italia, den smaker godt, har sprø bunn, og er stekt i ovn som italiensk ovn skal være. Men da jeg bestilte calzone, ble de nok litt forvirret, og våget ikke ta den helt ut og pakke hele pizzen inn i deigen. I stedet hadde de brettet over halve, skåret opp i biter, og for sikkerhets skyld lagt skinken på til slutt oppå toppen.

ANI

Dette er en armensk restaurant som ligger rett overfor Respublikanskij stadion metrostopp. Det er en av de aller beste restaurantene i Kiev. Maten er aldeles nydelig, og prisen ikke så høy at den ikke er overkommelig. Prisen er lav i forhold til kvaliteten. Businesslunsj koster 85 hryvna (nå i 2010), og består av tre retter, salat, suppe og middag, pluss brød og et glass med drikke. Omgivelsene er også nydelige, selv om det ikke ser sånn ut fra utsiden.

Da Vinci

Dette er kanskje den beste restauranten i Kiev, om man ser bort fra prisen. Det er en italiensk restaurant som har spesialisert seg på sjømat, Kiev in your pocket kaller det en «fiskerestaurant», men de serverer andre ting også der. Jeg har holdt meg til businesslunsjen, og den består ikke av fisk i det hele tatt, annet enn eventuelt i suppen eller salaten. Maten er utmerket, serveringen også, selv om jeg ved en anledning forlot en businesslunsj med opp mot et halvt tusen i regning, etter at den blide kelneren hadde foreslått meg utvalgte retter i tillegg. Jeg klandrer henne ikke, går man til en så flott restaurant, bør man ha penger, og man diskuterer ikke pris når man velger hva man vil ha.

Businesslunsjen har ingen fast pris, men et utvalg retter til litt lavere priser enn vanlig. Det er suppe, pasta og en biffkjøttrett nå for tiden. Alt sammen meget godt. Restauranten oser av kvalitet, men er også dyrere enn de andre.

Hatinka

Dette er en gammel favoritt som nå har tapt seg litt. Den ligger nede ved Ukrainskij dvorets, like over på andre siden av gaten fra metrostoppet. Hatinka betyr på ukrainsk liten hytte, eller lite hus, altså et lite landsted ment for å bo i. Den er også innredet som en slik. Det er godt gjort, midt i travle sentrum av Kiev. Kelnerne er kledd i tradisjonelle ukrainske drakter, og de serverer tradisjonell ukrainsk mat. Maten er god og prisen er overkommelig, men nå i det siste har ikke serveringen hatt den stil den har hatt til vane å ha. Noen av kelnerne er gjerne litt hissige på bestillingen, og hissige på å rydde av igjen etterpå. Jeg hadde også den ubehagelige episoden å ville se fotballkamp her (bare det at de viser fotballkamp, viser forresten at det ikke lenger er en restaurant av topp klasse), og ble jaget ut ti minutter før kampen var slutt.

Hvis man ønsker tradisjonell ukrainsk mat i tradisjonelle ukrainske omgivelser – midt i Kiev – er fortsatt denne restauranten en av de aller beste.

Pervak

Denne restauranten har jeg besøkt hver gang jeg har vært her nede, og den seiler opp som den kanskje aller beste. Businesslunsjen er ikke til å tro, 48 hryvna for en treretters middag, brød og drikke. De serverer også litt ukrainsk salo og annet snadder til brødet, uansett hva du bestiller, og serverer som ren rutine en liten kurv tørt, saltet brød når du bestiller øl. Også utenom businesslunsjen er maten god og billig. Kelnerne er mange og blide, og her har jeg aldri opplevd å bli mast på eller foreslått mer enn jeg vil ha.

Restauranten har flere avdelinger. Blant annet har de en avdeling mer i pubstil, med barkrakker laget som hesterygger, med sadel og det hele. Her er det godt å sitte om man bare vil ha en øl, eller om det ikke er så farlig med maten.

På TV-skjermer artig satt inn i rammer for maleri viser de gamle stumfilmer, gjerne med Charlie Chaplin. WiFi er gratis, og man trenger ikke noe passord eller stress for å logge seg på. Restauranten er rett og slett utmerket.

***

God appetitt!