Eller en bomtur til Sandviksfjellet. Mulighetene for overskrift er mange for denne bloggposten, som er plassert dagen turen fant sted, men skrevet dagen etter.
Olia har en del ting å tenke på om dagen, så vi bestemte oss for å ta en liten rekreasjonstur til fjellet. Eller vi bestemte oss kort og godt for å ta en tur i fjellet, det er uansett veldig bra. Det skulle ikke være noen stortur, liten sekk, noen middagsrester til meg, noen brødrester til Olia, ikke noe kokeapparat, ikke noe varm drikke, vann. Men Olia var fra første øyeblikk klar på at vi måtte ta med oss badetøy. For virkelig å forsikre meg om at hun kom til å gjøre det, veddet jeg en liten øl med henne, bader hun, får hun den.
Min plan var Sandviksfjellet. Der er det et det et lite vann, ikke altfor lite vann, det samme vannet jeg bader i etter løpeturene mine opp Stoltzekleiven, forresten, og like ovenfor dette vannet er det enda et vann, virkelig lite. Et av de to vannene kunne vi bade i, gjerne det øverste, siden det ville være færre folk der, og siden jeg er en konservativ mann, som mener tingene skal være rett. Det er steder for løping, og steder for tur.
Av noenlunde samme grunn gikk vi ikke opp Stoltzekleiven eller den såkalte Skredderdalen, vi gikk opp Fløyen, men til venstre like ovenfor Skansen. Jeg hadde det håp at vi da skulle komme godt inn på Sandvikssiden. Men vi må nok ha gjort et eller annet feil, om det håpet i det hele tatt kunne blitt oppfylt, for vi befant oss plutselig like ved Granebo barnehage hvor Olia har jobbet, og det er vitterlig på Fløysiden. Da vi etter en tids og en streknings videre gange enda ikke hadde kommet oss vestover mot Sandviken, åpnet det seg for oss et valg. Vi kunne insistere på Sandviken, eller fortsette veien vi gikk til den naturlige og vakrere enden, Blåmannen.
Heldigvis var Olia med på det. Dette er noe av det viktigste i mine personlige integreringsforsøk, jeg er jo selv villig til å bli litt uintigrert, det er ikke alle måtene vi gjør tingene på jeg er like enig i, og måten vi skal mene tingene på kan jeg også stille meg på siden av, av og til. Men hun må lære seg å gå tur. Det er godt for kropp og sinn, og noe vi har drevet med her i landet siden vi lærte å bo her. Olia blir villig med ut, og synes alt er vakkert, men kan plutselig finne på å å ville snu, eller raste på de aller mest urastmilde steder, for å lage et nytt ord i en ny post. Denne gangen var hun imidlertid med, uten en eneste pausestopp, hele veien forbi der vi stoppet opp forrige prakttur, opp til Brushytten (som nå kunne hete Bruskomplekset, så fancy de har gjort det der oppe nå), og videre den vakre stigningen langs med skrenten opp til selve Blåmannsplatået.
Der oppe på toppen ligger det et veldig vakkert vann, som var mitt mål for turen, som den var blitt. Olia hadde da allerede lenge vært nokså utålmodig, og foreslått enhver vannpytt som mulig badested på veien. Hun ville gjerne bade mens hun var varm etter oppstigningen til Fløyen, og måtte nå bade etter varmen fra en ny oppstigning.
Jeg er en erfaren turmann, og vet det er bedre å gå litt ekstra, for å komme til et enda litt bedre sted å være. Det er fint på den siden vi var, men det er enda finere på andre siden, og spesielt var det et lite nes av en stein jeg hadde merket meg. Dit skulle vi. Og dit gikk vi.
Den første som badet var Olia. Hun hadde hatt badetøyet under hele veien opp. Og var nå sporty nok til å få av seg tøyet i en fei, gå ned til vannet, kjenne på kulden, men ikke nøle et sekund før hun dyppet hele kroppen oppi, og ikke nøle neste sekundet heller før hun var oppe igjen. Det var bading nok for henne. Vi har det hele festet på film, med norske og russiske kommentarer.
Så var det min tur. For meg måtte litt mer omstendelig skifting til, og det ble lagt merke til på andre siden av vannet. – «Skifter de? Skal de bade? Er det derfor de skifter?» Det var herlig å høre, særlig siden alt ble sagt på umisskjennelig østlandskdialekt. – «Det har da ikke vært noe badevær i Bergen i sommer.»
I det hele tatt trakk det til med tilskuere på andre siden, og jeg skjønte at her var ikke tiden inne for pysetakter. Det var om å gjøre å bade, som om det var den selvsagteste ting av verden, og noe alle gjorde like naturlig som de satte seg ned og spiste en appelsin. Jeg gikk rolig ned til vannet, ene foten uti, andre, og gled av gårde med hele kroppen. Det var iskaldt selvfølgelig, men det kunne jo ikke de på andre siden vite. Og det kunne ingen se på meg.
Jeg svømte. Jeg svømte frem og tilbake, på magen og ryggen, dukket under, lurte på å gå opp igjen, men valgte å være uti enda litt til, før jeg på ny lurte på å gå opp, og på ny ble lenger. Det var i det hele tatt ikke så verst, etter at kroppen først var blitt avkjølt.
Da jeg endelig ville opp igjen, ville jeg opp på et noe tøffere sted enn jeg hadde gått uti. Og da dette stedet ikke var så lett som det burde, var Olia etter meg og forlangte at jeg skulle ta hånden hennes, slik at hun kunne dra meg opp og kaste på meg et håndkle. Akkurat som med mor, hadde jeg latt være å ta med håndkle selv, men hun hadde tatt med, og insisterte på at jeg skulle bruke det. Hun brukte det til og med på meg. – Mama, sa jeg på russisk.
Så var det matpausen. Den falt beleilig sammen med en ordentlig regnværsbyge, som til å begynne med slett ikke så ut til å være noen byger. Himmelen ble rett og slett dekket av mørke skyer, og det var ingen retning med håp om bedre vær. Det ble en glimrende anledning å lære Olia å være ute i regnvær også. Vi hadde ingen mulighet til å komme hjem på det blunket hun ønsket, vi var oppe på Blåmannen. Og vi var midt i matpausen. Jeg spiste boksen med kald kjøttdeig og spaghetti, rart å spise kaldt, selvsagt, men himmel og hav, vi var til fjells, godt var det. Først etter det kunne vi begynne å bevege oss nedover i regnværet. Og vi hadde ikke kommet langt før det var sol igjen, og hele stresset var bortkastet.
Nedturen fikk jeg overtalt Olia til å ta på oppsiden av Blåmannen. Altså vi gikk over ryggen på den, ned i øst, og så rundt tilbake til Brushytten. Det er en klassisk og kjent tur for alle som går i Bergensfjellene. Og selv om jeg etter hvert har vært der oppe en del, slutter det aldri å overraske meg hvor mye det egentlig er plass til der oppe på Blåmannsryggen. Den ser jo ganske beskjeden ut nedenfra. Og fra alle retninger, egentlig.
Nedover kom også Olia skikkelig i gang med fotograferingen. Bloggposten vil bli utstyrt med rikelig med bilder, når jeg får tid til det. Det er fryktelig langt fra Brushytten og hjem. Til og med fra Fløyen og hjem, og fra byen og hjem er det langt, når man ellers har vært ute på en lang tur, og føler turen er ferdig når man forlater naturen. Strengt tatt forlater man jo ikke naturen og det vakre før man er godt nede i bykjernen, og selv der nede er jo havet å hvile øynene på. I det hele tatt. Da vi kom hjem gikk jeg i dusjen, og Olia i gang med matlagingen. Herlig Plov. Og rekreasjonen og behovet for den var helt glemt.
En helt grei blogg 