Tilbake i grå Norge etter paradisferie

Det er ikke ofte jeg flyr inn over Norge fra sør og ser fjordarmene, buktene og vikene, alle øyene, småfjellene, perlene, og føler at dette gir meg ikke så mye. Jeg vil helst reise tilbake dit jeg kom fra. Vanligvis lokker den norske naturen meg til seg, men nå var det heller slik at jeg ikke trengte ha noe med den å gjøre. At den bød meg i mot er å ta i sterkt i, at jeg ville hatt mer av den spanske er sannhet.

Følelsen forsterket seg da vi kom hjem. Det var jo sol og fint i Bergen, men det var jo også kaldt. Olia som har trippet rundt i lette, fine sommerkjoler i to uker, måtte nå ta på seg strømpebukse og hettegenser, og vel så det. Innendørs. Vi har det så trangt, at vi aldri kan spise og ha noe fremme på bordet samtidig. Det er klart, man har ikke noe fremme på det bordet man spiser på, men Olia og jeg har ikke flere bord enn dette ene. Vi har riktignok skrivepulten, men den er bestandig overfylt, og vi må bestandig skrape vekk noen bøker eller noe papir for å sette fra oss datamaskinen der. Så er det middag, som aldri kan bli den festen det ble hver dag i Spania. Ikke er det like lett og romslig å lage den. Ikke er det like gode matprodukter. Ikke er det vin og god stemning på balkongen. Ikke er det Spania.

Og så er det de daglige gjøremål. Olia begynner med en gang å bekymre seg for hva hun skal gjøre her i landet vårt. Gledelig lå det inne en mail med tilbud om stilling som filolog, de hadde prøvd å få tak i henne mens vi var i Spania. Dessverre var stillingen i Sauda, så selv om Olia øyeblikkelig var parat til å overvinne enhver vanskelighet for å ta i mot den, er det nok lite realistisk. Og Olia må igjen bekymre seg for hva hun skal gjøre. I Spania var det hele tiden klart hva vi gjorde: Frokost, lunsj og middag, bading innimellom, og rikelig med hvile. Det var eventyrlig.

Jeg skal jo ikke klage, ikke et øyeblikk. Det var eventyrlig, dette her, en slik ekstra ferie midt i september. Og det skal jo gå an å holde ut den halvannen uken før vi reiser til Ukraina igjen, Kiev og sannsynligvis Krim.

Det er ufattelig så det vil seg for meg denne høsten. Først var det denne fjellturen som slår alle andre, tre dager med sol i vakreste Hardangervidda, og så kommer denne ferien over alle ferier med Olia i Spania. Og jeg rekker ikke engang å begynne å kjede meg skikkelig, før det blir ferie på ny. Nei, mitt liv smiler, og nå gjelder det bare at det smiler litt over på Olia også, slik at hun finner seg noe meningsfylt å gjøre.

Reklamer

Russisk yatzy

Fredag 17. desember spilte Olia og jeg yatzy for første gang. Det var første gang jeg spilte mot en russer, eller en ukrainer, som hun strengt tatt er, men dette er en ukrainer av typen som spør ”Hva er forskjellen?” og ikke av typen som helst vil skjelle ut dem som stiller slike spørsmål. For Olia er det første gang hun spiller yatzy i det hele tatt.

Det var en fin kveld, siste kvelden sammen før jeg skulle på personalseminar, og i den anledning hadde vi åpnet en flaske vin (noe vi forresten gjorde uansett anledning). Olia hadde laget mat, kjøttmat jeg hadde kjøpt inn, og som allerede hadde rukket å bli på grensen til bedervet. Det var i det hele tatt svært koselig.

Så skulle vi spille yatzy. Jeg går gjennom reglene, forklarer hva de forskjellige rutene betyr, hvordan man får poeng, hva det gjelder om, og også et og annet triks. Så gir jeg Olia terningene for et prøvekast. Hun kaster, får tre enere, samler på dem, får en ener til, og i siste kast enda en. Yatzy. På det første Yatzy-kast i hennes liv. Prøvekast kunne det selvsagt ikke være snakk om, hva skulle jeg nå si det etter, det er jo å åpne med yatzy som er kult.

Vi spiller videre. Olia får fylt ut den ene ruten etter den andre, med russisk skjebnetro og forakt for mine sannsynlighetsberegninger, om huset består av treere og firere skal det være slik, når hun også neste kast straks slår fire enere samler hun på dem, selv om yatzy allerede er tatt og selv ikke en russer setter fire poeng på fire like.

Jeg spiller på min måte, stryker ut stor og liten straight når en gambling har slått feil, og satser ellers på å fylle ut de forskjellige rutene med mest mulig poeng. Olia kaster 1,2, 4, 5 på første kast. Med 11/36 sjanse på å få en treer på en terning over to kast, satser hun på nettopp det, og får treeren på første forsøk. Som om ikke dette var nok, gjentar hun bedriften da hun får 2, 3, 5, 6 på første kast, og straks slår fireren hun trenger på neste. At man skal dette to ganger, på begge straightene, er det 1/36 sjanse for. Det vil si at man må spille 36 ganger for å få det til, og da er det til gjengjeld skikkelig kult.

Olia spilte hele spillet med forakt for all sannsynlighet, og vant så det luktet etter. Det eneste hun manglet, var de 50 bonuspoengene man får når man får gjennomsnittlig tre av hver på enere, toere, treere og så videre opp til sekserne. Hun skjønte aldri hvor viktig det var å få dette ordnet, eller hun brydde seg egentlig aldri. Hun spilte på russisk vis, lot skjebnen og terningene råde, og vant så det luktet etter.

Svømmekurs med Olga

Min kones navn gjør seg godt i en overskrift som dette. Hun er som kvinner flest og russiske kvinner kanskje mer og seg selv aller mest ekstremt selvkritisk, alltid på jakt etter feil og mangler med seg selv. Men akkurat navnet sitt har hun ingenting å si på, det er hun helt fornøyd med. Slik jeg også er det. Det gjør seg godt både på norsk og russisk.

Olga – eller Olia, som vi kaller henne, det russiske språket er rikt på kjælenavn – er forhenværende barnestjerne i svømming. Hun begynte da hun var 5-6, og sluttet da hun var 14-15, da det var på tide å begynne med doping, som hun så kjekt forklarte det. Innen hun sluttet rakk hun å bli best i Kiev i sin årsklasse, og nest best i Ukraina. Det tilsvarer for oss best i Norge, og nest best i Norden, hvis vi også for moro skyld trekker inn Polen i Norden.

Min far var også konkurransesvømmer i sin tid, men han var nok aldri noen mester. I de fleste ting han foretok seg sørget han for å fylle opp det store middelsjikt, han styrket som regel gjennomsnittsverdiene.  Til det daglige svømte han imidlertid godt, han hadde teknikken inne til hverdagsbruk. Og jeg lærte litt crawl av ham, han lærte meg hvordan det skulle gjøres. Det gjaldt om å ha strake bein, og å puste i armhulen under skulderen.

De siste årene har jeg trent mer eller mindre på å få dette til, når jeg ellers har badet. De aller siste årene har det vært heller mer, enn mindre, jeg har anstrengt meg for å få det til. Et av målene mine har vært å kunne svømme langt, problemet har alltid vært at etter å ha svømt crawl en stund, må jeg svømme bryst for å hvile og få puste. Trikset med å puste under skulderen har aldri villet seg helt over tid.

I løpet av to lange somre med mye bading på Krim har jeg kommet dit hen at jeg kan svømme omtrent så langt jeg vil, crawl, så lenge jeg bare bruker armene og ellers plasker litt med beina når det passer seg slik. Jeg har forsøkt å få til beina også, men det blir stress med rytmen, og jeg blir forferdelig sliten og må puste.

Så jeg spurte min kone mestersvømmeren her mens vi badet i bassenget om hun kunne svømme litt for meg, så jeg kunne se hvordan det skulle gjøres. Hun svømte, jeg så det, og fikk det plutselig til med en gang. Hun forklarte videre at pusteteknikken er slik at det skal pustes for hvert tredje tak, slik at det blir annen hver gang til høyre og venstre. Slik holdes balansen i vannet, samtidig som det blir passe med pusting.

Yr av mestringsglede gikk jeg videre med en gang. La oss lære meg hvordan man skal ta en ordentlig vending i kanten. Olia imponerte med å svømme tvers over bassenget frem og tilbake under vann, noe som hadde blitt vanskeligere om hun hadde tapt så mye tid som jeg pleier å gjøre på å snu. Hun viste meg og forklarte meg, og etter et par komiske forsøk hvor jeg vendte alt for tidlig og ikke fant noen kant å sparke fra i, fikk jeg også dette til.

Så var det brystsvømming. Når Olia og jeg har kappsvømt, har hun svømt så mye raskere enn meg at det er helt komisk. Jeg har ikke ant hvordan jeg skulle få det til, men har nå begynt å ane det. Det ligger i beinsparkene og i pustingen. Alle og enhver som har hatt svømming på skolen vet at brystsvømming går raskere om man dykker for hvert tak. Nå fikk jeg lære at det går enda raskere om man ikke løfter seg helt opp mellom takene, men hele tiden passer på å holde hodet ned mot vannet, for å minske vannmotstanden. Bensparkene er ikke bare froskespark, som alle kjenner til, men også delfinflakk opp og ned der man ellers bare ville ligge og flyte bortover. Rytmen er slik at det er froskespark, delfinflakk, delfinflakk for føttene, svømmetak, svømmetak for armene, og pusting i forbindelse med froskespaket.

Her møtte jeg min grense. Aldri så mye Olia viste og forklarte og demonstrerte, her var det for mye å holde styr på. Mine problemer lå i tre ting, armtaket, beinsparkene og pustingen, og kanskje aller mest i koordineringen, så egentlig hadde jeg fire problemer. Jeg prøvde meg som delfin, fikk det ikke til, prøvde å få armtakene riktig, gikk ikke, prøvde froskespark og pusting, nei, nei, nei.

Antagelig har jeg like mange år foran meg på å få til dette, som jeg har brukt på crawlingen. Og siden posten er skrevet i ettertid, kan jeg si at dagens program har innebåret butterfly og ryggsvømming, hvor mitt grensemøte har vært totalt.

Tross motgangen etter den første fremgang har jeg kunne nyte en vakker trener, som ikke har holdt igjen på disiplinen under øvelsene, men som straks etter har latt all disiplin fare og servert en lekker lunsj hvor det ikke har manglet på noe. Og det er jo gøy å bade, nesten uansett hva man finner på i vannet.

Nudister og homoer på Eivindstranda

Fra første gang jeg har vært her nede i leiligheten i Las Terazas i Spania har jeg gått ned til den nærmeste stranda når jeg skal bade. Det er også en vakker strand, stengt liksom inne av røde klipper på hver side, og stupbratt ned en sånn cirka 8-10 meter. Stranden ser nydelig ut ovenfra, og det er også nydelig å ligge i sjøen og se på klippene og stranden nedenfra i sjøen. Resten av familien er imidlertid ikke så begeistret for denne stranden, siden det er aldri så lite grann kronglete å komme seg ned den glatte naturtrappen av naturstein som er laget til der. Derfor har de gitt den navnet Eivindstranda, dette er min strand, det er her jeg bader. Det er her jeg liker meg.

Jeg har i en tidligere post skrevet humoristisk hvordan Eivindstranda ikke må forveksles med nudiststranda og hundestranda som er like ved. Man kan si man har nedgangen hunder, nudister, Eivind. Det er humoristisk. Jeg har ikke noe spesielt i mot verken hunder eller nudister, så lenge de holder seg unna meg. Jeg må også si at fikk jeg valget, foretrekker jeg hunder. De er lettere å forholde seg til, og det sier jeg selv om alle som kjenner meg godt vet at jeg ikke godt vet hvordan jeg skal forholde meg til hunder.

Nå på denne ferien har nudistene begynt å trenge inn på min strand. Det er enkelt for dem, det er bare å gå forbi steinene og klippene som ligger naturlig mellom. Også for to år siden da jeg sist var her, hendte det var noen nakninger som forvillet seg inn på feil strand, som oftest etter å ha svømt litt i sjøen. Denne ferien ikke bare svømmer de over til feil side, de spaserer også liketil fra ende til annen over stranden min (pussig nok er det ikke andre enn nudister som liker å gå frem og tilbake slik på stranden, og dingle). De legger seg der, til og med, splitter nakne og splitter gærne.

Jeg hadde før dette ikke noe særlig i mot nudister, annet enn jeg syntes de var litt snåle, la de være det i fred. Nå er jeg i mot dem. Jeg har hørt dem si at det er helt naturlig, det er klær som er unaturlig, de går like nakne som de kom fra mors liv. Men det er pussig da, at så godt som samtlige av dem har glattbarbert seg. Og flere av dem har ringer og tatoveringer både her og der, helst der hvor man ikke til vanlig tillater folk å se. Det er alt dette slike ting jeg ikke skulle vite var mulig, at folk gjorde, det er slikt jeg ikke vil måtte forholde meg til.

Mange av de nakne er også opplagte homoer. Jeg er akademisk anlagt, intellektuelt oppdradd, jeg er i utgangspunktet ikke fiendtlig innstilt til homofile, slik jeg ikke er fiendtlig innstilt til noen. Men jeg forbeholder meg retten til å bli irritert på folk som går nakne rundt på offentlige steder. Skal homofile bli akseptert, må de oppføre seg som folk, mener nå jeg. De kan ikke gå rundt skambarberte, nakne og tilfredse, og forlange at jeg skal synes det er ok. Jeg synes ikke det er ok. Jeg vil ha dem vekk.

Jeg mener, jeg trenger meg ikke inn blant nudistene, og begynner å oppføre meg som jeg pleier å gjøre. Jeg mener alt var best som det opprinnelig var, at hunder, nudister og Eivind er hver for seg.

Klasno zjit klasno

Den russiske komikeren Zabornov har for tiden et show gående som heter ”Trudna zjit lerko”, eller ”det er vanskelig å leve lett”. Han kom til Jalta bare et par dager etter vi reiste derfra, 7. august var det show, 5. august reiste jeg (Olia reiste dagen før). Så jeg fikk ikke sett ham, men jeg bet meg merke i tittelen. Jeg mener den treffer godt den russiske humoren og den russiske mentaliteten, den russiske forståelsen av selvironi. Her i dag mens jeg satt på stranden med min kone ved siden av meg falt tittelen på dagens bloggpost meg i hodet: ”Klasno zjit klazno”, eller ”Det er herlig å ha det herlig”.

Jeg vet ikke hvor mye mine fremmede blogglesere vet om forholdene Olia og jeg til vanlig lever i. Leiligheten min i Bergen er 36 effektive kvadrat. Den er fylt opp med ting kjøpt inn i min ubekymrede ungkarstilværelse. Det er for det meste ting som tar plass, og ikke ting som er kjøpt inn for å effektivisere plassbruken. Folk som besøkte meg kunne få sympati for meg som bodde så trangt, den tiden jeg bodde alene, og nå bor vi to der. På ferie i Kiev bor vi i leiligheten til Olia og søsteren Tanja, der moren også bor for tiden, for å hjelpe Tanja med lille Taias. Alle sammen deler kjøkken og bad. Det går helt fint, strålende er det, men luksus er det ikke. Og på Krim og feriene våre der bor vi trangest og billigst overhodet, som regel på et rom på 10-15 kvadratmeter, og med kjøkkenutstyr vi deler med sånn cirka fem andre.

Overgangen til sånn vi har det i Spania er kolossal. Det er en stor leilighet med to rom, to bad, stue med integrert kjøkken der det er lett å komme til og god plass, og utstyret på kjøkkenet er av beste sort. Her er ingen mangel på noe. Videre er det stor balkong og enda større takterrasse. Utsikten er til Middelhavet og til vårt felles svømmebasseng, der det alltid er fredelig og god plass om vi skulle få lyst på en svømmetur. Det finnes hele tre store supermarked vi kan gå til på under fem minutter, selv når vi går sakte, og om vi vil gå litt til finnes enda flere. Jeg har ikke engang nevnt hvor kort vei det er til sjøen, og at det hver dag er sol.

Dette er svømmebassenget vårt. Olia er i enden av det og leser, jeg står på balkongen og fotograferer.

Olia er henrykt. Hun mener Spania minner henne litt om Ukraina, om Krim, det er bare finere her og lettere å få til alle mulige ting. Akkurat nå er hun ikke helt fornøyd med Norge, som hun mener bare driver og smiler til henne, og ikke lar henne få lov til å gjøre noe. Jeg er vel av den oppfatning at det ikke er så lett for oss å argumentere oss bort fra den karakteristikken, og jeg blir rett og slett litt flau over landet mitt når Olia ikke får lov til å holde på denne holdningen i møte med folk. Hun blir fullstendig avvist hvis hun ikke uttrykker at hun synes alt er veldig bra i Norge, og at hun er veldig glad for at hun får lov til å være her. Om det er ikke er fullstendig rett det som står i siste setningen der, er det fullstendig rett at hun føler det slik, og det synes jeg er alvorlig nok.

En enkel, romantisk middag. Mer trengs ikke.

Her i Spania trenger ikke Olia streve med å finne ut hvordan hun skal oppføre seg. Det kan jo hende det har å gjøre med at vi ikke er i kontakt med så mange andre enn oss selv, og med hverandre har vi jo som lykkelige ektefolk ingen problemer med oppførselen vår. Og her i Spania er det om mulig enda lettere.

Olia og jeg er på jakt etter internettkafe, og får meg til å sitte på en benk for et vakket bilde.

Jeg trenger mindre søvn enn Olia, og våkner alltid før henne. Morgentimene mine bruker jeg til å få lest litt. Lektyren er ”Il sistemo periodico” av Primo Levi, den første boken jeg leser på italiensk på årevis. Det merkes. Jeg må slå opp selv de enkleste gloser, og har etter tre dagers lesning ennå ikke passert side 10. Jeg har aldri påstått at å lære nye språk er enkelt, det er at det er gøy jeg har påstått og står ved.

Etter en tid står Olia opp også. Jeg har da gjerne enten rukket i butikken for å kjøpe frokostmat, eller tatt meg en tur i bassenget. Noen ganger har jeg rukket begge deler, noen ganger ingen av delene. Uansett blir det en stund utpå morgenen frokost. Allerede har jeg bruk for det russiske ordet ”klasno”, som jeg i tittelen oversatte med ”herlig”, men som jo ligger nær vårt ”klasse!”, og det er i denne betydningen jeg egentlig oppfatter ordet. Frokosten er brød, serannoskinke, vanlig skinke, osten le voca que ridere, og et par andre oster, Olia-salat (består av oliven og tomat), ananas, kaffe, egg, alltid fullt av ting, alltid servert av Olia. Og det blir alltid flere runder spansk kaffe, akkurat som jeg vil ha det.

Frokosten er dagens viktigste måltid (sammen med de andre måltidene, som jeg pleier å si), og må aldri avsluttes for tiden. Klokken er som regel over 1200 før vi finner på noe annet, uansett når frokosten begynner. Så er det over til dagens gjøremål.  I går var det for eksempel å gå og finne internettkafeen her i området. Det var en ganske lang tur, og den var fåfengt i det at selv om Wifi der i butikken virket som det skulle, så virket ikke netteverkskortet i PCen min. Det er klart at det er en alvorlig feil i en PC jeg ellers har vært godt fornøyd med.  Men om internettet ikke virket, så fikk vi oss nå likevel et par øl og en pizza og en burger, det var et pubbesøk. Og vi badet flittig på veien.

I dag hadde vi gudskjelov ikke noe slikt stress over oss at vi skulle gå et sted. I dag tok vi bare med oss strandstolene og gikk ned til en av de nærmeste strendene. Det er ned til veien, til høyre, og så til venstre ved et eller annet tilfeldig sted. Jeg har aldri vært ved akkurat denne stranden før, men de som har vært oftere i leiligheten kjenner den helt sikkert. Jeg tror det er den som ligger like før Senya, sett fra vår retning.

Lektyren der er Richard Feynman: ”So you think you’re joking, Mr. Feynman?” En aldeles utmerket strandlektyre, om fysikeren og spilloppmakeren Feynman, og alt han fant på gjennom livet. Den er forferdelig lettlest, riktig underholdende og har også lite grann fysikk i seg, så det er en god kombinasjon av mange forskjellige ting i den. Olia – som er mer praktisk innrettet – leser pensum for videregående, i fall hun må ta opp fag, 3Fy heter boken, tror jeg det var.

Mellom lesingen – eller kanskje vi heller skulle si, mellom badingen leser vi? – bader vi. Olia har jo aldri badet andre steder enn i Svartehavet, og dirret av glede over dette nye. Det var herlige bølger i dag, mye å finne på, og som vanlig klart og rent vann. Solen er heller ikke så sterk at den blir plagsom. Alt er i det hele tatt på vårt parti her nede.

På vei hjem stikker jeg alltid innom bassenget og tar noen svømmerunder der også. Det skjerper appetitten til middagen. Olia er helt uvant med spanske matprodukter og spanske matvaner, og er heller ikke helt ivrig etter å lese oppskrifter eller engang å følge dem, hun lager ”på øyne”, som hun sier, men tar igjen med en voldsom tålmodighet etter å få det til å se godt ut, og bli godt. Kvaliteten på serveringen er det ingenting å si på.

Og så er det å bli sittende litt og drikke litt vin eller øl, eller hva vi nå drikker på. Som regel går det ikke lang tid fra vi avslutter middagen, til vi har lagt oss og straks sovnet i svært behagelige senger i en svært behagelig stillhet og en svært behagelig temperatur. Det er alt sammen ordnet for at vi skal ha det godt. Dette drømmelivet kommer til å vare nesten to uker til. Men vi tenker ikke på at det skal ta slutt, vi tenker det skal vare. Det er veldig godt å leve veldig godt, klasno zjit klasno. Det anbefales.

Morgen i Casa Salen

Det er morgen. Olia sover ennå, mens jeg allerede har vært våken i flere timer og lest i ”Il sistemo periodico” av Primo Levi. Solen er godt i gang med å løfte seg opp over Middelhavet. Jeg har sett rødfargen over takterrassen. Om ikke lenge står Olia opp, og det er frokost.

Det er gode dager for oss her i Spania. Vi vil aldri bli noe rikt ektepar, Olia og jeg, så denne leiligheten mine foreldre kjøpte i sine velmaktsdager og som alle i familien får benytte er det vi vil få oppleve av luksus. Det er jo mer enn nok, selvsagt. Olia kan aldri la være å sammenligne forholdene våre med hvordan familien hennes har det i Ukraina, og hvordan hun selv har hatt det opp igjennom årene. Og hun blir provosert, slik vi nordmenn også blir provosert når noen flotter seg med litt for stor bil, litt for dyre klær, eller bare litt for sterkt utstråler sin vellykkethet. Men denne leiligheten har overmannet henne. Her er alt diskret pent og velstelt, alt lett å gjøre, og livet behagelig å leve.

Et lite inntrykk av hvordan vi har det. Dette er første dagen, og vi har ikke engang funnet ut at vi kan ha duk på bordet.

Nå våknet hun, og har straks gått i gang med opprydningen fra i går. Ulikt sin svigermor liker hun å la tingene stå om kvelden, og heller ta dem morgenen etter når hun er uthvilt. Mor har alltid tatt tingene med en gang, og gjør det fortsatt på den måten. Jeg for min del har lagt meg til den vanen å verken ta dem om kvelden eller morgenen etter, men bare la dem stå til de forsvinner av seg selv.

Snart blir det kaffe. Olia har lært seg å lage den spanske utgaven, espressokaffe, og serverer den hjertelig flere ganger om dagen. Slik ligner hun min mor, og det gjør det behagelig å være meg.

Slik ser det noenlunde ut på kjøkkenet når Olia lager mat.

I dag er planen å finne oss en internettkafe. Vi har fått rutebeskrivelsen av mor, så det kommer til å gå greit å finne den. Det er litt lang vei å komme oss til den, så vi regner med å bruke noe av nettiden på å undersøke muligheten for å få tilgang på nettet også fra leiligheten. Jeg tror ikke det skal være så dyrt og så umulig å få til, og for Olia vil det være godt å få muligheten til å komme jevnlig i kontakt med familien sin i Ukraina.  Hun kan plutselig bli bekymret for hvordan det går med dem,  og da er det fint å slippe en dyr mobiltelefonoppringing.

Ellers er planene om dagene å spise frokost, lunsj og middag. Vi pleier å presse inn noe bading mellom måltidene. Slaraffenliv står høyt på prioriteringslisten, og det skal være en god unnskyldning for oss for å la være å hvile. Om litt er kaffen klar, hvilket deilig liv vi har.

Fjelltur 2010

Det hender forventinger ikke kan stilles høyt nok i forhold til hva virkeligheten har å by på. Det hender livet overrasker på oppsiden, og man nesten sjenerer seg litt for å ta i mot hva som blir gitt en. Det trenger jo ikke være så overdrevet for å være herlig. Fra torsdag kveld til sent i går var min venn, Martin, og jeg på en tre dagers og tre netters fjelltur på Hardangervidda. Det var sol hver eneste dag, praktisk talt fra morgen til kveld. Landskapet var så storslått og vakkert at jeg selv i reflektert ettertid vil påstå at jeg aldri har gått i vakrere landskap, og det er ikke fordi jeg har gått så sjelden i fjellet. Måltidene var også førsteklasses. I flere forhold som betyr noe for oss, har vi rett og slett aldri opplevd bedre enn på denne turen. Og den kom i en god periode i livet mitt, livet smilte før jeg dro og jeg har mye kjekt å glede meg til. Det var akkurat som om akkurat nå skulle alt legges til rette for at akkurat jeg, Eivind Salen, i tre dager oppleve hel og full lykke.

Første natt ved Tinnhølen

Som jeg skrev i forberedelsesposten skulle min venn hente meg i bil sånn litt etter fem, og vi skulle kjøre inn til Tinnhølen ved inngangen til Hardangervidda. På en fantastisk tur som dette skal ikke mye tid brukes på selve kjøreturen inn til vidda. Han kom sånn cirka halv seks, vi kom oss av gårde ikke altfor lenge etter, og var sånn cirka i rute en time tidligere enn da vi reiste inn i fjor. Vi fikk med det en tidligere ferje inn til Eidfjord, og var ved Tinnhølen sånn litt før ti, i stedet for sånn litt før elleve. I tillegg hadde vi denne gangen rikelig med ved. For ikke bare hadde jeg for første gang på disse turene våre fått samlet inn litt på forhånd. For en gangs skyld fant vi også litt rimelig med ved uten å anstrenge oss mer enn å sitte i bilen og se ut. Der var et tidligere bål med to tjukke kubber som ikke var i nærheten av å være brent ferdig. Og med all veden vi hadde i tillegg, var det også godt håp om å få fyr på dem.

Vi sammenlignet veldig med fjoråret. Da parkerte vi bilen uten ved i det hele tatt. Det pøsregnet, var i tillegg tåke og dessuten iskaldt, og klokken var 2300 da vi hadde et program foran oss der vi skulle finne teltplass, slå opp teltet, tilberede en bedre middag og sette til livs tre liter vin. Denne gangen hadde vi bare det iskalde av værelementene, det var fire grader, og klokken var 2200. Det så allerede mye bedre ut.

Slik er sekken pakket med ved, og slik ser det ut i mørket da vi kom.

Alle som har lett etter teltplass i mørket vet hvor irriterende det kan være, selv med rimelig godt lysutstyr. Man har bare ikke oversikten, og får bare sett noen små kvadratmeter rundt seg hele tiden. Vi brukte sikkert en time før vi fant det som skulle vise seg å bli en helt uventet flott plass ute på en halvøy der i Tinnhølen, på andre siden av parkeringsplassen, selvsagt. Vi slo opp teltet på en liten høyde, der, uventet fikk det plass uten å komme borti noen av humpene, og uten å helle for mye nedover. Selv om vi har ligget i dette tomannsteltet i flere år, nå, så overrasket det oss hvor lite det egentlig er, og hvor liten plass som skal til for at det skal være mulig å sette det behagelig opp. Som teltplass, soveplass, ble denne plassen den beste på turen. Og det var svært vakkert, med to meter til hølen på begge sider, friskt fjellvann som skvulpet like ved oss uansett hvordan vi beveget oss. Hadde det bare ikke vært for parkeringsplassen og veien på andre siden, og alt det andre som tydet på menneskelig aktivitet og ødela noe av følelsen av å være skikkelig ute i villmarka. Men dette er prisen å betale for å være så sent ute, vi rekker bare ikke å gå lenger innover vidda.

Og naturen gjorde sitt beste for å trøste oss. Sjelden har jeg sett en mer stjerneklar himmel. Vi så ikke bare stjerner, men også stjernetåker, og aftenstjernen Venus lyste så sterkt at det var den, og ikke månen, som speilet seg i vannet foran oss. Og bålet vi hadde vokste seg stadig større og varmere, uten at det ennå tæret kritisk på veden vår. Vin var det også foreløpig nok av, og på engangsgrill og kokeapparat stektes oksesteik, poteter og løk etter oppskriften jeg la ut i går. Don’t try this at home, tenkte jeg mens jeg spiste den nesten litt overnaturlig gode steika, – try it in the wild.

Martin er alltid bålmester

Det ville seg så merkelig denne kvelden at vi hadde nok av alt. Vi brant ikke opp veden, drakk ikke opp vinen, og var ikke i nærheten av å spise opp steika. Da kroppen var god og varm og mett pusset vi tennene i bølgeskvulpet fra fjellvannet, og kronglet oss til i soveposene, først han, lenge etterpå jeg. Jeg lå ved bålet, drakk vin, og tenkte ikke på noen ting.

Første etappe til Sandhaug

Jeg har alltid villet skrive det som en sensasjon når man våkner i fjellet til strålende sol. Det er allerede for mye av det gode. Denne morgenen var det ikke akkurat skyfritt, men skyene som var der, kom aldri til å skygge for solen. Det var en praktfull morgen, der landskapet som vi hadde tumlet oss frem i i mørket, nå viste seg vennlig frem i all sin prakt. Vi gjorde vårt for ikke å senke kvaliteten med en dårlig frokost. Det var egg og bacon, generøse mengder, og dyrt brød fra bakeren, også det i overflod. Vi slurvet heller ikke med kaffen. Vi hadde med en ny pose kokekaffe, og i løpet av turen skal den tømmes. Slike fjellfrokoster skal nytes lenge. Og særlig første dagen kommer man helt skjeivt ut om man foretar seg noe som helst som kan tyde på at noe haster. Fjellet inviterer til å ta det med ro, og den invitasjonen er det bare å ta imot.

Ingenting å si på teltplassen slik den ser ut her.

Vi hadde selvsagt ikke noen klokke eller noe sånt. Det nærmeste vi kom var en klokke på kamerat hans som viste hver gang han tok bilde, og som vi kunne gjette oss til viste brasiliansk tid etter en feriereise han hadde dit i sommer. Uansett aner vi ikke hva klokken var da vi la i vei etter å ha spist frokost i flere timer.

Slik skal det se ut når man spiser frokost til fjells. Det skal være rikelig.

Planen for dagen var å komme seg raskest mulig inn til Sandhaug, derfra krysse broene, og endelig være inne i selve, ville vidda. Da kan vi begynne å snakke, og leve i fjellet, da begynner selve turen. Frem til da er å regne som en transportetappe.

Slik ser det ut i det vi forlater teltplassen vår første dag.

Et utrenet øye vil selvsagt la seg imponere av denne transportetappen. Og det er ikke verre enn at jeg var utrenet nok til å la meg imponere av den i fjor. Det er stort og vidt fjellandskap, sletteland, omringet av litt høyere fjell rundt hele horisonten. Det er mektig og flott, men i forhold til hva man har i vente etter Sandhaug er det ensformig, og de store avstandene tar lang tid å passere. For sikkerhets skyld tok vi også en skikkelig omvei i dette det kjedeligste terrenget på turen. Enhver forklaring vil jo se litt pussig ut, og være litt pussig, hvem kan vel forklare at slike ting skjer? Det var noen hester som passerte oss, de travet litt og gikk litt, og forsvant liksom aldri for oss. Disse hestene gikk traktorveien og ikke stien til turistforeningen. Langt om lenge kom det frem at vi også gjorde det.

Typisk landskap mellom Tinnhølen og Sandhaug.

På kartet viste dette seg å være en skikkelig omvei. En time mistet vi på dette tøyset. Men så var vi også på Sandhaug da vi fant det ut, eller da jeg fant det ut. Det er bare min andre gang her i denne delen av Hardangervidda, så jeg kjente meg ikke igjen at vi gikk en annen vei enn i fjor, før vi kom ned mot Sandhaug mye høyere oppe Normannslågen. Hadde vi kommet riktig, skulle vi gått rett ned til hytten til turistforeningen. Nå måtte vi gå nesten en liten kilometer langs lågen for å komme dit.

Min turkamerat kan skimtes langt der bak i det ikke akkurat ugjestmilde, men likevel litt ensformige landskapet.

Heldigvis hadde vi rømmegrøt til å trøste oss med. Den spiste vi mellom de to broene som får oss og alle andre som vil inn i selve villvidda over storlågen. Det var like før turen for alvor kunne begynne, før den kunne gå fra en vanlig, flott fjelltur, til noe helt ekstraordinært.

En helt grei lunsjplass.

Andre natt ved sekstjønnene

Vi la en liten plan for hvor vi skulle gå. I fjor hadde vi også her på andre dagen kommet helt skjevt ut, og tatt helt feil av når på dagen vi befant oss. Vi ble regelrett overrasket av kveldsmørket, måtte finne oss teltplass i en fart, og i pøsregn, og hadde lite valg neste dag, annet enn å følge turiststien raskeste vei til Hansbu og Kvenna. Nå hadde vi allerede en ettermiddag til å komme oss litt innover vidda. Og vi bestemte oss for å ta av fra hovedstien så raskt som det var mulig.

Slik ser det ut når man går rett opp fra stien til Turistforeningen.

Vi gjorde det slik. Etter å ha krysset lågen tok vi første vei til høyre, fortsatt en normal sti, og fra den tok vi raskeste vei direkte oppover ved en eller annen varde, eller turistforening-T. Nå var vi i det ville. Og nå fikk vi forståelsen av hvor mye vi hadde å gå på, om vi hadde latt oss imponere av landskapet innover fra Tinnhølen til Sandhaug.

Og slik ser det ut når man kommer over høydekanten.

Litt fysisk glede var det jo også å streve seg oppover fjellet. Det skulle bli mange slike oppstigninger gjennom sånn halvveis bratte og halvveis lange pass denne turen. Det finnes mange slike i den norske fjellheimen, og det er noe helt eget å komme over og se hva som befinner seg på den andre siden. Her på dette stedet lå de friske fjelltjernene på rekke og rad, og vi fant det som må være alle tiders teltplass.

Martin på vei mot teltplassen over alle teltplasser i våre liv.

Det lå midt i en dal med vakre fjelltopper til alle sider, slik at det fra alle kanter ville være le for den verste vinden. Det var også pass som solen kunne komme gjennom, vi fikk både kveldssol og morgensol i rikelig monn. Plassen vår lå midt mellom to fjellvann, små, klare tjern, som var forbundet med en liten bekk i mellom. Denne klukket og koste seg, og gav oss den rette bakgrunnslyden gjennom kvelden, morgenen og natten. Rett ved teltet var det en liten høyde. Den kunne vi på noen minutter krype opp på, og få et bedre overblikk over landskapet. Det var storslått. Rett rundt oss lå seks tjern fordelt symmetrisk med tre på hver side nedover fjellsiden ned mot sletten frem til Nordmannslågen. Videre så vi over til Sandhaug, og det store viddeområdet mellom Sandhaug og Tinnhølen. I det fjerne var høyere fjell, og jammen mener jeg at ikke også Folgefonna befant seg der i horisont. Det var uansett et praktfullt skue, som fengslet meg fullstendig mens min venn drev med sine fiskekast, systematisk fra vann til vann av dem vi hadde til rådighet.

Slik ser det ut der det ikke kan se bedre ut å telte.

Jeg bestemte meg for at en slik dag måtte krones med et ordentlig fjellbad. Det mest innbydende vannet kunne jeg ikke bade i, siden det også var innbydende som fiskevann. Så jeg tok det nest beste, like nedefor teltet, og i alle fall så dypt at det gikk an å ligge og flyte litt i det. Det var det første av det som skulle bli veldig mange bad denne fjellturen.

Jeg er ikke mindre beskjeden enn at jeg setter kameraet på en stein, setter forsinkelse på 10 sekunder og knipser meg selv i det jeg er i ferd med å gjøre meg klar til å bade i fjellvannet ved siden av meg.

Det var ikke så altfor lenge siden vi hadde spist rømmegrøt. Så vi var ikke egentlig sultne, det var mer det at vi hadde så mye mat, som gjorde at vi spiste en middag til her på kvelden. Det stod ikke noe tilbake når det gjaldt kvaliteten, det var pastaretten fra gårsdagens oppskrifter, steik, bacon, løk og pasta, servert med pastasaus, spisset med hvitløk, og jammen hadde vi også litt rødvin igjen fra dagen før. På toppen hadde jeg båret med meg restene av gårsdagens ved, mens min venn hadde rasket med seg en pinne fra lunsjplassen. Vi hadde nok brensel til et lite bål, og det lille bålet hadde nok energi til å gi fra seg litt varme, så det var veldig greit å bli sittende. Og der satt vi, mens bekken klukket under oss, og stjernehimmelen over oss. Det var ikke så vakkert som gårsdagen, men man diskuterer jo ikke med stjernehimmelen. Det var en fredfylt naturopplevelse, knitringen fra bålet, bekken mot steinene, og kveldshimmelen som gikk over  natthimmelen, og konturene av fjellene rundt oss ble stadig mørkere. Da bålet ikke lenger gav fra seg varme, var det bare å pusse tennene i den samme bekken vi satt over, og krype i soveposen for en natt på et riktignok elendig underlag, men hvem bryr seg om det på et sted som dette. Det var en alle tiders teltplass som vi sov på inn til en alle tiders dag.

Slik så utsikten ut fra høyden.

En alle tiders dag

Det å våkne til sol i fjellet blir ikke noen mindre sensasjon av at det skjer to dager på rad. Natten var iskald, det skal være sagt. Det var rim på teltet og på bakken rundt oss, skosnorene mine hadde frosset fast og det var også et tynt islag på de grunneste stedene i vannet over oss, men solen var tidlig ute med varmestrålene sine og tinte det snart opp.

Man ser solen har en oppgave, og at den kommer til å bli oppfylt.

Vi kunne velge i store mengder krem hvor vi skulle spise frokosten. Det var vakkert overalt, sol overalt, og man skulle virkelig gå inn for det om man skulle kjenne noe vind. Egg og bacon var førsteretten denne dagen også, så kruttsterk kaffe, og hele tiden tjukke, norske brødskiver med brød fra baker. Appetitten er det aldri noe å si på til fjells, og det er en livets lykke at det er innrettet slik, for det smaker utrolig godt og er noe så over aller grenser trivelig å spise der ute i naturen. Jeg blir noe nær religiøs av det. Samtalen gikk i legevitenskapens historie, med vekt på amputasjoner og innsyn i de gamle grekernes tradisjoner og den amerikanske borgerkrigen. Vi hadde også en liten runde om urfolk, en og annen torturmetode benyttet av indianere i Nord-Amerika ble malerisk lagt frem, og vi var også som alltid innom noen språkfenomener fra forskjellige språk og land. Alt mens vi hoppet fra stein til stein i vannet, gikk omkring og spiste og drakk kaffe, og i det hele tatt oppførte oss som man skal i fjellet.

Om bilder hadde lukt...

Morgenritualet ble avsluttet med et ordentlig lite fjellbad i hovedvannt vi lå i, det mest innbydende av dem. Heller ikke dette var dypere enn at det gikk an å gjøre stort mer enn å flyte. Men det var i det minste en stein å krype ut på, og det er også noe eget å ligge å vugge i iskaldt fjellvann, mens man kikker på det fra denne synsvinkelen uvirkelige landskapet rundt seg. Jeg tenkte imidlertid mens jeg holdt på med denne badingen at den kanskje hadde mer å gjøre med tvangstanker, enn med velvære. I løpet av turen skulle jeg endre oppfatning, – eller bademotivasjon.

Slik ser det ut når teltet blir pakket sammen.

Vi fortsatte strake veien oppover passet vi hadde begynt på, og som vi hadde ligget og overnattet i. Kroppen var jo full av krefter og glede etter all maten den hadde fått, og all bevegelsen den hadde fått være med på dagen i forveien. To unge menn har jo dessuten den ekstra motivasjonen at det gjelder å komme før den andre opp slike høydedrag, og man skal jo også helst gjøre det uten at det skal synes eller høre noe særlig. Det skal være overskudd alt i hop.

En ordentlig morgentur i herlig morgenstemning.

På toppen lå et av de vakreste vannene jeg har sett. Jeg sa det der, beruset av synsinntrykket, og sier det på ny, nå som jeg bare husker det. Det var stort, så stort at det gikk ikke an å gå rundt det hvilken side man ville, man måtte velge den korteste. Men det var glassklart, man kunne se rett ned i bunnen selv om det raskt ble flere meter dypt, og det var så stille at rundt hele vannet kunne man se svaberg, knauser, grønt gress og småfjell speile seg i det. Det var for mye av det gode, det gikk ikke an å holde seg. Vi måtte ta en øyeblikkelig rast, selv om dagsetappen bare så vidt hadde begynt. Vi skar opp en appelsin, og spiste den så aldri har en appelsin smakt så godt i Norge. Vi skar straks opp den andre og siste, og selv dagen etterpå da vi også ville ha appelsin, og var klare på at vi til neste år på ta med flere, så var vi helt overbevist om at uansett så mange appelsiner vi hadde hatt med, så hadde vi spist dem opp alle sammen der med dette paradisvannet.

Et litt uanstendig bilde slipper gjennom sensuren for å vise hvordan vi hadde det da vi spiste appelsin denne alle tiders dagen ved dette alle tiders paradisvannet.

Her var ikke bading en tvangstanke, her var det en helt ufortjent gave. Hva kan vel en stakkars person gjøre for å fortjene noe slikt? Det var et steg uti, og i det neste så svømte mann. Uansett hvor mye man dukket, ville man aldri nå bunnen, utenom hvis det bare virkelig var dette som var målet. Liggende på ryggen kunne man snurre rundt og se de usannsynlig vakre fargene i sollyset rundt hele vannet. Det var et slikt overskudd og en slik variasjon av naturformasjoner. Og gresset var så saftig grønt at man kunne ønske man var reinsdyr.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvor klart dette vannet egentlig er.

Det var bare ikke mulig å gå fra dette vannet for fort. Alle har vel hørt om og prøvd kasting med fiskesprett, eller hva det kalles i forskjellige dialekter. Det går ut på å kaste en flat stein i vannte, og få den til å hoppe, flest ganger og lengst. Et paradisvann som dette hadde selvsagt også flate steiner å by på, rikelig. Like ved der vi satt var et like fjellberg, og der hadde snø og is og kulde gjennom utallige vintre skåret til flate steiner som det fra naturens side var lagt til rette for mesterskap i fiskesprett, nettopp i dette vannet her. Vi kastet og kastet, i pur glede. Det er som alle vet vanskelig å telle nøyaktig hvor mange ganger steinen egentlig hopper, og hva som skal kvalifisere for å være et hopp. Så vi fant et mesterskapskriterium det ville være enklere å måle etter. Hvor langt kan vi gå opp i høyden, kaste steinen, og fremdeles få den til å sprette. De første høydene vi prøvde fra gikk som en lek, det var akkurat som om det ikke spilte noen rolle at steinen ble kastet høyere opp, den hoppet villig og greit og hver gang. Så vi fant raskt ut at vi måtte høyere, mye høyere. Jeg må si jeg ble ganske overrasket over hvor høyt det var mulig å få til fiskesprett fra. Et av vinnerkastene ble også utført med en svær og tung stein, så man må jo la seg imponere av overflatehinnen til vannet, som nekter å la seg briste av at det kommer en kilos stein med litt fart og spinn fra noen meter oppi luften, den sender heller steinen opp i luften igjen. Utrolig. Min venn vant for øvrig konkurransen, med dette og noen andre usannsynlige kast.

Hvor utrolig det enn ser ut, kommer denne steinen til å sprette opp igjen når den lander i vannet langt under den, og være en god kandidat til vinnerkastet i fiskesprett fra høyden.

Vi var ved dette vannet veldig lenge og helt med rette før vi gikk videre rundt det. Og da vi fortsatte opp en av fjellsidene på andre siden, vi gikk bare opp der det passet oss, så dukket det med en gang opp nye vann, like innbydende. De var alle sammen glassklare, speilblanke og brådype, man kunne alltid velge om man ville drikke, bade eller fiske i det, eller bare nyte synet av det. Min venn tok seg av fiskingen, mens jeg nøt synet og fotograferte. Vår retning å gå var temmelig nøyaktig rett sørover, og om vi hadde valg, heller vest enn øst. Vi skulle gå til vi traff Kvenna, den store, flotte elven som deler Hardangervidda, og så skulle vi spise middag der et sted i nærheten av Hansbu. Kjøttkaker ved Kvenna var et uttrykk som oppsto, og festet seg i hodene våre. Denne litt omtrentlige ruten gav oss stor frihet i hvor vi skulle gå. Vi kunne bare gå over en liten fjellrygg der det fristet oss, der det så lovende ut. Og på andre siden holdt lanskapet alltid hva det lovet. Det åpnet seg store, vakre daler, hele tiden med klare, dype vann, hele tiden med vakre farger av stein og gress, og hele tiden badet i solen vi gikk i. Å bli sliten er ikke aktuelt under slike forhold.

Bak hver eneste haug og høydedrag skjuler det seg storslåtte fjellandskap, vakre fjellvann, og nye hauger og høyder som skjuler nye landskap innover i det som føles som det uendelige.

Å bli sulten er imidlertid tillatt. Og vi vaklet ikke i ideen om å spise kjøttkaker ved Kvenna, vi la igjen mange vakre vann på veien dit, mange vakre vann. Det var lenger enn vi trodde, eller kanskje vi heller skulle si det sånn at det var ganske langt, og at det tok det meste av dagen å komme dit. Mot slutten var vi sultne, og økte farten. Jeg økte farten voldsomt. Ved et tidspunkt langt oppe i høyden sjekket vi kartet for siste gang, Reinavannet hadde nettopp vært såvidt i syne, og vi så nedover dalen eller en av dalene som ledet ned til Hansbu, og som vi antok gjorde det. Nederst i den, eller første del av den lå også et av de mange store, klare vannene som er spredd rundt her, og gjør landskapet så vakkert. Men nå var også min venn sulten, og nøyde seg med å snakke om hvor store fisker det kunne være i disse vannene.

Et av de mange, mange glassklare fjellvann min venn fortsatt fisket i.

Og så var det bare å gi gass de 3-400 metrene nedstigning ned til det som også viste seg å være Hansbu og Kvenna. Det store vannet i dalen hadde også en stor bekk som ledet ut fra det, og rant ned til Kvenna. Man kan nesten si at jeg rant med den, og prøvde å holde samme tempo, noenlunde det til tyngdekraften. Det gikk fra stein til stein i elvebekken, ubegripelig vakkert, skåret seg inn i landskapet, glinsende svart i solen. Og over elvebekken var gresset, lyngen, einerbuskene, vi var noen hundre meter lenger nede, og det var allerede merkbart mer vegatasjon. Klønete å gå i, var det. Her var ingen sti eller rute å gå, det var bare å trenge seg frem der det passet som best, over stein og hump og haug, ned i dump og grøft, over elvebekken, videre nedover i samme landskap. Det gjaldt også om å gjøre det fort, for der nede lå Kvenna, der ventet bading garantert og kjøttkaker like garantert. Kvenna deler seg litt akkurat her ved Hansbu, eller det er to elveløp som blir til ett der, og det er mulig å krysse det ene av det. Etter det følger en tur over myr, og så er vi der, plassen vår.

Langt nedover i denne dalen ligger bestemmelsesstedet vårt.

Denne plassen har alt man kan ønske seg. Svabergene ligger der rikelig, elven renner bred og dyp ved siden av, og hyttene ved Hansbu er ikke altfor plagsomt i syne. Jeg kom en stund før min turkamerat, og sløste ikke noe tid med vurderinger før jeg lå og fløt i Kvenna. Min venn kom snart etter, og var også rask med å bade. Det var iskaldt, selvfølgelig, men herlighet, for en opplevelse! Her skal man ikke kaste bort tiden med å gå for tidlig opp.

Og etterpå var det kjøttkaker. Vi slengte også generøst oppi noen skiver fra steika vi fortsatt bar med oss, og hadde mandige mengder av både poteter, kjøttkaker, gulrøtter og tyttebærsyltetøy. Det var akkurat nok for to. Etterpå var det middagskaffen.

Kjøttkaker ved Kvenna.

Og jeg gled over i en tilstand av tilfredshet. Min venn ville også fiske litt før dagen tok slutt, mens for meg kunne godt alle dager ta slutt. Jeg var salig.

Skyggen i dettte bildet gir en ide om hvor sent på dagen det er.

Vi så en lemen da vi krysset myrsletta enda en gang tilbake, den pilte og gjemte seg da vi fant den, men aldri godt nok, så den kom stadig frem igjen og pilte videre. Selvfølgelig så vi lemen. Vi krysset Kvenna tilbake, min venn gjorde sine fiskekast, fikk ingenting, og sollyset begynte nå å kaste lange skygger. Det led mot kveld, og det gjenstod naturlig bare å finne en egnet teltplass i nærheten av vann, og litt oppe fra Hansbu, før vi kunne avslutte denne helt urimelige dagen i fjellet.

Denne lille luringen var ikke så lett å ta bilde av, som det denne gangen var å finne den.

Leirplassen fant vi ved bekken som renner ned til Hansbu. Helt grrei standard, det var noenlunde flatt der, og i alle fall mykt. Utsikten var upåklagelig, men nå var vi så godt vant, at vi gjorde ikke noe nummer av det. Selvfølgelig ser det slik ut i den norske fjellheimen.Det er nesten noe poetisk over landskapet her nede ved Kvennsjøen

Som om alt nå skulle legges til rette for oss lå det også noe tørr einerkvist spredt rundt teltet. Vi kunne få bål denne siste dagen også. Virksomt bål alle tre dager hadde vi aldri hatt før, at vi fikk det nå var bare som det skulle etter alt det andre som også hadde skjedd.

Vi hadde ikke noe å spise ved bålet. Eller vi var ikke sultne, er riktigere å si. Så vi stod og lå bare rundt det og kikket inn i det og lot oss varme opp av det, før vi gikk ned til bekken og pusset tennene i den, og avsluttet denne alle tiders dagen i den norske fjellheimen. Og her er uttrykket «alle tiders dag» ikke tankeløst brukt.

Tredje natt i nærheten av Hansbu

Også denne morgenen våknet vi til rim på teltet og tykk rim på tingene vi hadde hatt liggende ute gjennom natten. Det var heller ikke slik at vi kunne se blå himmel gjennom gløtthullet i teltet. Men skinnet bedro. Jeg tenkte det var best å stå opp med morgenlyset, vi hadde en lang vei hjem, og ulikt alle tidligere ganger har jeg nå en bekymret kone gående hjemme og vente, og hun vil bli riktig bekymret om jeg kommer senere enn planlagt. Så vi måtte av gårde.

Man ser tydelig av bildet at det har vært kaldt om natten.

Men vi måtte heller ikke slurve med det som skal gjøres skikkelig. Det var en alle tiders strålende morgen enda en gang, tre dager med sensasjon på rad. Vi hadde bare slått opp teltet på det aller mest skyggefulle stedet, le for vinden og også le for solen. Det var bare å gå noen meter for å la seg varme opp.

Er det et speil som ligger i bunnen der?

Og der noen meter borte var det på tide å bli nasjonalromantisk. Nye vann dukket selvfølgelig opp. Morgendisen lå over Kvennadalen, man kunne virkelig se elveleiet ut fra der skyene lå. Trolsk var det, hvordan skyene buktet seg inn og rundt og mellom fjellsidene, mens fjelltoppene stakk fredelig opp over dem, og solen skinte lavt på alt sammen.Ingen glass er halvfulle i en slik stemning.

Med et bilde tatt i motlys virker alt bare enda mer mediterende.

Min turvenn kom snart etter og sjekket hva det var for slags meditasjon jeg drev med. Det var ikke stort større meditasjon enn å sitte stille og se, det var allerede på grensen til religiøst. Men vi er turvante og nå etter hvert vante med lykke, vi ville forsterke også denne opplevelsen med en skikkelig frokost. Vi fant en stor stein like ved elvebekken vi sov ved, friskt fjellvann til kaffen en halv meter unna, egg og bacon, tjukke skiver med bringebærsyltetøy.

Livet er ikke engang det nest verste man har.

Og så var det bare å innrømme lykken man var tildelt. Jeg kunne gå i bar overkropp. Kortbukse hadde jeg gått i allerede i går. Nå røk t-skjorten også. Og min venn, som syntes dette var vel å trekke det litt langt, måtte som han sa bite i gresset, og ta på seg kortbukse han også.

Dette bildet gir kanskje det beste inntrykket av landskapet vi lå i siste natten.

Hjemover

Det var sjarmøretappe. Slettelandet over Hansbu er en myr, men nå har det vært så tørt så lenge, at det er ingenting å gå over den, selv med litt såre skuldre og stive bein etter rause dagsmarsjer de to dagene i forveien også. Vi fortsatte prosjektet vårt, vi gikk etter kart og kompass, og kravlet oss over passende pass og fjellrygger, og så landskapet åpne seg på andre siden. Suksessformel.

Det første større vannet i den første større dalen vi støter på.

Kartet har ikke gitt navn til alle vann og topper som ligger der. Men vi kom opp til vannet litt nedenfor Reinavannet, til et vann jeg kan prøve å kalle Harevann, ikke fordi det er så mange harer der, men fordi det i formen ligner litt på et harehode.Kaninvannet var mitt første forslag i hodet mitt der oppe, men som man forstår, i villmarken går ikke det.

Vannet kunne også hete hornvann, for Martin fant noen skikkelige reinsdyrhorn der.

Uansett hadde vi en appelsinpause ved dette vannet. Det vil si, alle appelsinene var jo allerede spist opp ved paradisvannet dagen før, så vi hadde bare en pause, og spiste litt puslete kjeks og sjokolade.

Det er ingenting å si på speileffekten i vannet.

Så gikk vi opp nærmeste pass, og fikk turens vakreste utsikt. Jeg har vært slepphendt med superlativene i denne bloggposten. Det var jeg også i løpet av turen. Og jeg står for det alt sammen. Denne siste, store utsikten toppet det hele. Fjellryggen var her helt smal, og på andre siden hvor vi skulle ned gikk det bratt rett ned. Og nederst i denne dalen lå det selvsagt et speilblankt fjellvann, som viste omgivelsene rundt det dobbelt. Lenger nedover var elve- og bekkeløpene ned mot Normannslågen synlige, som også selve lågen var det lenger borte i Horisonten. Bak oss var Reina og det nye Harevannet, enda mer glassklare. Min venn slapp fra seg en uartikulert lyd i pur fryd.

Vakkert.

Det var toppen. Kronen på verket. Fornøyd gikk vi ned. Det var litt mindre bratt enn et stup, litt sånn at min turkamerat sa at her er det ikke særlig smart å gå ned, før han ombestemte seg og gjorde det allikevel. Det var steinlandskap, vilt, herlig.

Like nedenfor her går det rett ned. Det er spektakulært vakkert.

Svartvannet i bunn var ikke så innbydende som det så ut lenger oppe fra, så vi gikk raskt videre, og ned etter elvebekken som rant ut fra det. Det var også ganske bratt. Men vi har begge studert våre timer fysikk, og vet hvor bratt det må være for at tyngepunktet skal vende nedover, og ikke inn i bakken. Man faller selvfølgelig ikke.

Selv om man kan gå hvor som helst, er det like greit å gå der det er enklest.

Lunsj hadde vi god tid til. Vi er turvante. Hastverket tar vi den kjedeligste delen av ruten, fra Sandhaug og inn. Lunsjen skal vies mest tid, og skal ikke på noen måte ha følelse av hastverk. Vi fant et sånt flott, norsk standardsted, der tusener og millioner lunsjer tidligere har vært spist langs etter våre utallige elveleier. Det er svaberg, det er rennende vann. Og det rennende vannet er drikkekilden.

Akkurat dette vannet hadde den svakhet at det var vanskelig å bade i det. Jeg løp frem og tilbake inntil det tåpelige for å finne et sted der jeg kunne legge meg ned, og flyte og svømme. Det ble mye bading og dukking mens jeg strevde med dette, så avkjølingsbiten etter en varm marsjetappe ble godt oppfylt. Fisker så vi også, rimelig store til og med, de smatt inn under steinene med det samme vi kom, men ikke raskere enn at vi oppdaget dem.

Slik ser det standsmessig ut siste lunsjen på denne supre fjellturen.

I mellomtiden mens jeg badet hadde min turkamerat godt i gang med lunsjen, eller middagen, eller begge deler. Vi skulle ha pannekaker med bacon, og etterpå pølse med lompe. Etterpå der igjen avsluttet vi med kaffe. Vi spiste lunsj i timevis, som skulle være en selvfølge i slikt vakkert fjellvær, slikt vakkert landskap, slikt vakkert alt i hop.

Siste transportetappe

Min turkamerat fotograferte et bilde for å sjekke klokken. Den var tre, og med urimelig fart kunne vi kanskje klare å komme oss tilbake til Tinnhølen innen sju, som av en eller annen grunn var blitt planen. Vi pakket rolig sammen, og satte så av gårde i god fart.

Vi fortsatte suksessformelen vår like til det aller siste. I stedet for å gå rundt siste fjellet før Lågen, gikk vi over det. For siste gang denne turen fikk vi opplevelsen av å komme over åskammen, og skue utover uforfalsket norsk fjellandskap. Riktignok var dette utsynet utover den dalen traktorstien til Hansbu går, vi har vært der før og kjenner stedet nedenfra, men jeg skal ikke underslå at også dette synet gjorde inntrykk.

Vi velger hver vår rute over kammen og ned.

Siste strekket inn til broene over Nordmannslågen går over en veldig myr. Vi var langt borte fra stien, så vi fikk god treningseffekt av å haste gjennom det myke og delvis våte underlaget. Nå og da kom en liten bekkelv vi måtte krysse, nå og da dukket det opp et myrvann foran oss, nå og da var det bare å gå. Slike strekninger er alltid lenger enn de ser ut. Men til slutt var vi ved første broen tilbake til Sandhaugsiden, sivilisasjonen, og vi gjorde en siste rast før den siste og kjedeligste transportetappen.

Den siste store utsikten vi så fra det siste fjellet vi passerte over, innover mot Sandhaug, alt frem til Lågen er myr.

Den gikk vi så fort vi kunne. – Her trenger vi ikke jage på, eller noe sånt, sa min kamerat, – det er bare å gå hjem. Men selvsagt jaget vi på, og det fordi vi på mandig vis ville vise den andre hvem som hadde tålt turen best, og fortsatt kunne gå raskest. Vi slapp hverandre aldri lenger enn ti meter foran disse siste tre timene inn til Tinnhølen. Som regel gikk han først, og jeg like i hælene på ham. Med stadige påminnelser om at jeg når som helst ville smette forbi, om han slappet av.

Etter siste broen gikk dette kappløpet over alle grenser. Vi hadde hatt vår siste rast, spist litt kjeks, drukket litt vann, slappet litt av. Klokken var noe sånt som 1815 da vi kom, 1820 da vi gikk. Det var 40 minutter til Tinnhølen, og vi måtte gå maksimalt for å rekke det. Så vi hadde også motivasjon for å jage på.

Men den viktigste motivasjonen for å jage på var selvsagt og usagt at vi ville parkere den andre. Jeg langet ut så jeg fysisk ikke kunne gå fortere siste alvorlige stigning opp fra broen og elveleiet. Min venn gikk akkurat like så fort, og opp på siden av meg. Vi snakket ikke med hverandre, sa ingenting, tilsynelatende skulle vi bare gå tilbake og håpe å rekke Tinnhølen før sju, av en eller annen grunn. Men vi skjønte jo godt at vi ville gå så fort at den andre ikke klarte å følge med. Det var i alle fall helt klart mitt mål. Og det var helt klart hans mål også.

Og han skal ha den rosen på internett, han er en racer til å gå, han kan holde en marsjfart som jeg må småløpe for å holde følge med. Så jeg småløp. Generelt får han ofte et lite forsprang oppoverbakker, mens jeg tar dette igjen nedover, jeg tar større sjanser og lar tyngdekraften gjøre jobben. Jeg ramler mer eller mindre nedover.

Til slutt så vi Tinnhølen, fortsatt langt borte. Og vi har gått i fjellet hele langhelgen. Vi vet at det som ser langt borte ut, i virkeligheten er enda lenger borte. Og forskjellige plager etter dager i fjellet meldte seg også inn i regnskapet. Sekken gnaget, skoene gnaget også litt, solbrente var vi i ansiktet, i alle fall jeg, i det hele tatt gjorde det litt vondt. Men selvsagt ikke så vondt som det ville gjøre å tape kappløpet.

Så siste biten kom vi gående som to klovner innover mot demningen over Hølen.Vi gikk så fort at det måtte se ut som en spøk. Han holdt den imponerende racerfarten sin, jeg småløp bak og slapp ikke en meter. Like før broen over til parkeringsplassen stoppet han for å drikke vann, og jeg snappet anledningen til å gå først over broen, bort til bilen, legge fra meg sekken, og gå ned til hølen for å fylle vann, ta av skoene, kaste sokkene, i det hele tatt. Min venn kom like bak og gjorde det samme. – Det var litt av et kappløp, sa han, og slapp sannheten fri.

Avslutning

Med dette var fjellturen slutt. Det gjenstod bare å kjøre hjem. Vakker er det, selvsagt, å kjøre fra Tinnhølen og inn til riksvei 7 ned til Eidfjord. Men turen er slutt. På ferjen fra Bruravik til Brimnes var leddene så stive at det var vanskeligheter med å komme seg ut av bilen, og enda verre å komme seg ned trappene ned til salongen. Hvem skulle trodd at vi nettopp i tre lange dager hadde gått ustanselig opp og ned fjellsider i Hardangerviddas vakre terreng? Eller hvem skulle trodd noe annet?

Vi var hjemme klokken litt over 2300. Lykkelige.