Sekken er pakket og står på gulvet. Om en drøy time kommer min venn, Martin, og sammen skal vi gå på vår årlige fjelltur frem til søndag. Vanligvis har vi tatt toget til en av stasjonene langs Bergensbanen, som oftest med utganspunkt Finse, men i fjor leide vi bil og kjørte til Tinnhølen ved inngangen til Hardangervidda, og fra nå av ser det ut som om vi kommer til å fortsette med det. Min venn er med i bildeleringen, og får billigere tilgang på bil enn leiebilen vi brukte i fjor.
For første gang noensinne har vi med ved hjemmefra på disse turene våre. Tidligere har vi fortvilt måtte finne ved og plankerester spredd rundt stasjonen eller parkeringsplassen, og alle som har vært i høyfjellet, vet at der skal man riktig fortvilet for å finne noe som helst. Og det har vi vært. Denne gangen samlet jeg imidlertid noe mer forutseende ved fra Sandviksfjellet under joggeturen min i går. Så nå stiller jeg med to bæreposer, og hvis min venn også har gjort sin del av oppgaven og fått samlet litt – som han helt sikkert ikke har gjort, så skulle vi greie oss med bål noen timer.
Ellers er pakkingen blitt nesten en ren rutine. Det er ett sett med tøy å gå i, ett sett å hvile i. Det er tre hele brød fra baker, godt skal det være, og et halvt brød per dag per mann. I fjellet vokser appetitten. Pålegget er syltetøy, tubeost og vossafår, enkelt og greit. Jeg stiller også med kjøttkaker og tyttebærsyltetøy, mens min venn stiller med potetene.
Første dag er satt av til gourmetmiddag og høytidsfest. Min venn har alltid ansvaret for kjøttet, og kommer denne gangen av alle ting til å prøve seg med steik. Jeg stiller med tre liter vin, så om det ikke blir godt, skal vi nok klare å drikke bort fortvilelsen.
Olia kommer i mellomtiden til å være hjemme. I kveld er det norskkurs for henne, fordypning, og i morgen er det jobb i barnehage. Så hun kommer også til å være aktiv.
En helt grei blogg 