Klasno zjit klasno

Den russiske komikeren Zabornov har for tiden et show gående som heter ”Trudna zjit lerko”, eller ”det er vanskelig å leve lett”. Han kom til Jalta bare et par dager etter vi reiste derfra, 7. august var det show, 5. august reiste jeg (Olia reiste dagen før). Så jeg fikk ikke sett ham, men jeg bet meg merke i tittelen. Jeg mener den treffer godt den russiske humoren og den russiske mentaliteten, den russiske forståelsen av selvironi. Her i dag mens jeg satt på stranden med min kone ved siden av meg falt tittelen på dagens bloggpost meg i hodet: ”Klasno zjit klazno”, eller ”Det er herlig å ha det herlig”.

Jeg vet ikke hvor mye mine fremmede blogglesere vet om forholdene Olia og jeg til vanlig lever i. Leiligheten min i Bergen er 36 effektive kvadrat. Den er fylt opp med ting kjøpt inn i min ubekymrede ungkarstilværelse. Det er for det meste ting som tar plass, og ikke ting som er kjøpt inn for å effektivisere plassbruken. Folk som besøkte meg kunne få sympati for meg som bodde så trangt, den tiden jeg bodde alene, og nå bor vi to der. På ferie i Kiev bor vi i leiligheten til Olia og søsteren Tanja, der moren også bor for tiden, for å hjelpe Tanja med lille Taias. Alle sammen deler kjøkken og bad. Det går helt fint, strålende er det, men luksus er det ikke. Og på Krim og feriene våre der bor vi trangest og billigst overhodet, som regel på et rom på 10-15 kvadratmeter, og med kjøkkenutstyr vi deler med sånn cirka fem andre.

Overgangen til sånn vi har det i Spania er kolossal. Det er en stor leilighet med to rom, to bad, stue med integrert kjøkken der det er lett å komme til og god plass, og utstyret på kjøkkenet er av beste sort. Her er ingen mangel på noe. Videre er det stor balkong og enda større takterrasse. Utsikten er til Middelhavet og til vårt felles svømmebasseng, der det alltid er fredelig og god plass om vi skulle få lyst på en svømmetur. Det finnes hele tre store supermarked vi kan gå til på under fem minutter, selv når vi går sakte, og om vi vil gå litt til finnes enda flere. Jeg har ikke engang nevnt hvor kort vei det er til sjøen, og at det hver dag er sol.

Dette er svømmebassenget vårt. Olia er i enden av det og leser, jeg står på balkongen og fotograferer.

Olia er henrykt. Hun mener Spania minner henne litt om Ukraina, om Krim, det er bare finere her og lettere å få til alle mulige ting. Akkurat nå er hun ikke helt fornøyd med Norge, som hun mener bare driver og smiler til henne, og ikke lar henne få lov til å gjøre noe. Jeg er vel av den oppfatning at det ikke er så lett for oss å argumentere oss bort fra den karakteristikken, og jeg blir rett og slett litt flau over landet mitt når Olia ikke får lov til å holde på denne holdningen i møte med folk. Hun blir fullstendig avvist hvis hun ikke uttrykker at hun synes alt er veldig bra i Norge, og at hun er veldig glad for at hun får lov til å være her. Om det er ikke er fullstendig rett det som står i siste setningen der, er det fullstendig rett at hun føler det slik, og det synes jeg er alvorlig nok.

En enkel, romantisk middag. Mer trengs ikke.

Her i Spania trenger ikke Olia streve med å finne ut hvordan hun skal oppføre seg. Det kan jo hende det har å gjøre med at vi ikke er i kontakt med så mange andre enn oss selv, og med hverandre har vi jo som lykkelige ektefolk ingen problemer med oppførselen vår. Og her i Spania er det om mulig enda lettere.

Olia og jeg er på jakt etter internettkafe, og får meg til å sitte på en benk for et vakket bilde.

Jeg trenger mindre søvn enn Olia, og våkner alltid før henne. Morgentimene mine bruker jeg til å få lest litt. Lektyren er ”Il sistemo periodico” av Primo Levi, den første boken jeg leser på italiensk på årevis. Det merkes. Jeg må slå opp selv de enkleste gloser, og har etter tre dagers lesning ennå ikke passert side 10. Jeg har aldri påstått at å lære nye språk er enkelt, det er at det er gøy jeg har påstått og står ved.

Etter en tid står Olia opp også. Jeg har da gjerne enten rukket i butikken for å kjøpe frokostmat, eller tatt meg en tur i bassenget. Noen ganger har jeg rukket begge deler, noen ganger ingen av delene. Uansett blir det en stund utpå morgenen frokost. Allerede har jeg bruk for det russiske ordet ”klasno”, som jeg i tittelen oversatte med ”herlig”, men som jo ligger nær vårt ”klasse!”, og det er i denne betydningen jeg egentlig oppfatter ordet. Frokosten er brød, serannoskinke, vanlig skinke, osten le voca que ridere, og et par andre oster, Olia-salat (består av oliven og tomat), ananas, kaffe, egg, alltid fullt av ting, alltid servert av Olia. Og det blir alltid flere runder spansk kaffe, akkurat som jeg vil ha det.

Frokosten er dagens viktigste måltid (sammen med de andre måltidene, som jeg pleier å si), og må aldri avsluttes for tiden. Klokken er som regel over 1200 før vi finner på noe annet, uansett når frokosten begynner. Så er det over til dagens gjøremål.  I går var det for eksempel å gå og finne internettkafeen her i området. Det var en ganske lang tur, og den var fåfengt i det at selv om Wifi der i butikken virket som det skulle, så virket ikke netteverkskortet i PCen min. Det er klart at det er en alvorlig feil i en PC jeg ellers har vært godt fornøyd med.  Men om internettet ikke virket, så fikk vi oss nå likevel et par øl og en pizza og en burger, det var et pubbesøk. Og vi badet flittig på veien.

I dag hadde vi gudskjelov ikke noe slikt stress over oss at vi skulle gå et sted. I dag tok vi bare med oss strandstolene og gikk ned til en av de nærmeste strendene. Det er ned til veien, til høyre, og så til venstre ved et eller annet tilfeldig sted. Jeg har aldri vært ved akkurat denne stranden før, men de som har vært oftere i leiligheten kjenner den helt sikkert. Jeg tror det er den som ligger like før Senya, sett fra vår retning.

Lektyren der er Richard Feynman: ”So you think you’re joking, Mr. Feynman?” En aldeles utmerket strandlektyre, om fysikeren og spilloppmakeren Feynman, og alt han fant på gjennom livet. Den er forferdelig lettlest, riktig underholdende og har også lite grann fysikk i seg, så det er en god kombinasjon av mange forskjellige ting i den. Olia – som er mer praktisk innrettet – leser pensum for videregående, i fall hun må ta opp fag, 3Fy heter boken, tror jeg det var.

Mellom lesingen – eller kanskje vi heller skulle si, mellom badingen leser vi? – bader vi. Olia har jo aldri badet andre steder enn i Svartehavet, og dirret av glede over dette nye. Det var herlige bølger i dag, mye å finne på, og som vanlig klart og rent vann. Solen er heller ikke så sterk at den blir plagsom. Alt er i det hele tatt på vårt parti her nede.

På vei hjem stikker jeg alltid innom bassenget og tar noen svømmerunder der også. Det skjerper appetitten til middagen. Olia er helt uvant med spanske matprodukter og spanske matvaner, og er heller ikke helt ivrig etter å lese oppskrifter eller engang å følge dem, hun lager ”på øyne”, som hun sier, men tar igjen med en voldsom tålmodighet etter å få det til å se godt ut, og bli godt. Kvaliteten på serveringen er det ingenting å si på.

Og så er det å bli sittende litt og drikke litt vin eller øl, eller hva vi nå drikker på. Som regel går det ikke lang tid fra vi avslutter middagen, til vi har lagt oss og straks sovnet i svært behagelige senger i en svært behagelig stillhet og en svært behagelig temperatur. Det er alt sammen ordnet for at vi skal ha det godt. Dette drømmelivet kommer til å vare nesten to uker til. Men vi tenker ikke på at det skal ta slutt, vi tenker det skal vare. Det er veldig godt å leve veldig godt, klasno zjit klasno. Det anbefales.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s