Russisk yatzy

Fredag 17. desember spilte Olia og jeg yatzy for første gang. Det var første gang jeg spilte mot en russer, eller en ukrainer, som hun strengt tatt er, men dette er en ukrainer av typen som spør ”Hva er forskjellen?” og ikke av typen som helst vil skjelle ut dem som stiller slike spørsmål. For Olia er det første gang hun spiller yatzy i det hele tatt.

Det var en fin kveld, siste kvelden sammen før jeg skulle på personalseminar, og i den anledning hadde vi åpnet en flaske vin (noe vi forresten gjorde uansett anledning). Olia hadde laget mat, kjøttmat jeg hadde kjøpt inn, og som allerede hadde rukket å bli på grensen til bedervet. Det var i det hele tatt svært koselig.

Så skulle vi spille yatzy. Jeg går gjennom reglene, forklarer hva de forskjellige rutene betyr, hvordan man får poeng, hva det gjelder om, og også et og annet triks. Så gir jeg Olia terningene for et prøvekast. Hun kaster, får tre enere, samler på dem, får en ener til, og i siste kast enda en. Yatzy. På det første Yatzy-kast i hennes liv. Prøvekast kunne det selvsagt ikke være snakk om, hva skulle jeg nå si det etter, det er jo å åpne med yatzy som er kult.

Vi spiller videre. Olia får fylt ut den ene ruten etter den andre, med russisk skjebnetro og forakt for mine sannsynlighetsberegninger, om huset består av treere og firere skal det være slik, når hun også neste kast straks slår fire enere samler hun på dem, selv om yatzy allerede er tatt og selv ikke en russer setter fire poeng på fire like.

Jeg spiller på min måte, stryker ut stor og liten straight når en gambling har slått feil, og satser ellers på å fylle ut de forskjellige rutene med mest mulig poeng. Olia kaster 1,2, 4, 5 på første kast. Med 11/36 sjanse på å få en treer på en terning over to kast, satser hun på nettopp det, og får treeren på første forsøk. Som om ikke dette var nok, gjentar hun bedriften da hun får 2, 3, 5, 6 på første kast, og straks slår fireren hun trenger på neste. At man skal dette to ganger, på begge straightene, er det 1/36 sjanse for. Det vil si at man må spille 36 ganger for å få det til, og da er det til gjengjeld skikkelig kult.

Olia spilte hele spillet med forakt for all sannsynlighet, og vant så det luktet etter. Det eneste hun manglet, var de 50 bonuspoengene man får når man får gjennomsnittlig tre av hver på enere, toere, treere og så videre opp til sekserne. Hun skjønte aldri hvor viktig det var å få dette ordnet, eller hun brydde seg egentlig aldri. Hun spilte på russisk vis, lot skjebnen og terningene råde, og vant så det luktet etter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s