Heim te’ kånå…

Så er jeg tilbake i Bergen igjen, og skal være her frem til jul. Siste dag i Rogaland for denne gang ble brukt til en liten rusletur på Sele med mor. Solen stod lavt og bølgene høyt, og det var trolsk å gå fra Bore til Sele. Vi hadde med en liten melketrull til niste, og fikk også tatt noen bilder i det vakre sollyset. Hengebroen over Figgjoelven var blitt så oppusset og fjong, som det i det hele tatt er mye som har forandret seg siden den gang jeg bodde i Rogaland, og følte meg hjemme der. I de fleste tilfellene foretrekker jeg det gamle, opprinnelige.

Hjemme hos mor igjen var det lammefrikasse til middag, en norsk delikatesse jeg håper også Olia lærer seg å lage, for dette er noe jeg gjerne vil spise jevnlig gjennom livet. To kaker hadde mor bakt til kaffen, begge de to kakene jeg liker. Riktignok var de både bakt og servert tidligere, men nå ble de servert samtidig og til meg. Kakespisingen var ledsaget av film, «All makt», med Clint Eastwood og Gene Hackman, nok en bekreftelse på hvorfor jeg ser så lite film. Underholdende er slike filmer, fordummende også. Men det var hyggelig å se den med mor, eller den stod nå på der i bakgrunnen.

Klokken åtte var kaffen drukket og kakene tilstrekkelig spist, filmen var slutt, og det var tid for pakking. Siden jeg bare hadde håndbagasje gikk det fort. Vi var ferdige slik at vi strengt tatt kunne kjøre hjemmefra mot flyplassen før tiden, og jeg hadde all ro i verden ute på Sola. Påfyll til stand up showet mitt (eller mitt og mitt, fru Blom, jeg er en av fem komikere, og en av de minst betydningsfulle) kommende onsdag og fredag på Rick’s fikk jeg også oppleve i sikkerhetskontrollen. Jeg er litt flau over å leve i en tid og i et samfunn der slik idioti er satt i system, og at opplyste, fornuftige folk finner seg i det.

Flyplassoppholdet og flyreisen ble brukt til å lese ferdig første del i tredje bind i Krig og fred. Jeg var ikke så verst fornøyd med meg selv over det. Siste del av Oblomov pluss denne delen av Krig og fred ble lest på russisk denne leseferien, og hundrevis av gloser ble skrevet ned. Jeg skjønte jeg måtte sette til side leseprogrammet for å være fullt ut med mor siste dagen, og jeg visste det var helt uaktuelt å sette seg ned og lese når jeg kom hjem til Olia, det hadde tatt seg ut etter fem dager borte fra henne. Så jeg var nødt til å lese på flyet for å få programmet mitt gjennomført, og slik ble det.

Olia satt så nydelig og ventet på meg da jeg omsider kom inn døren hjemme i Strandgaten. Hun var småforkjølet og småsyk, full av sine vanlige bekymringer, men også glad for å ha meg hjemme igjen. Og jeg var glad for å komme hjem, og for at jeg har flere jeg slik kan komme hjem til.

 

AC Milan – Juventus 1 – 2

På den siste dagen hjemme på Ganddal for denne gangen så jeg fotballkamp. Det var AC Milan som tok i mot Juventus hjemme på San Siro stadion. På 80-tallet kunne jeg gjort hva som helst for å få sett en slik kamp. Jeg fulgte med på Sportsrevyen søndags kveld, og tok opp målene på VHS, om de ble sendt. Fra 1985 og et par år fremover har vi det meste, i hvert fall mye.

Det er ikke samme magien nå lenger. Juventus har jo også nylig hatt sin skandale, som har tappet klubben for ressurser. Det var ikke mange spillere på dagens lag jeg kjente. Det er heller ikke den fordelen det en gang var å bli sponset av Fiat, lenger, Fiat klarer vel nok å holde liv i seg selv, om de ikke også skal holde liv i en fotballklubb i tillegg. Man kan få veldig mange fiater for en spiller i verdensklasse, i dag.

Nå vel, interessen er nå ikke hva den var. Men vi satte oss nå ned, mor og jeg, med god mat og god vin, og så fotballkamp. AC Milan åpnet fullstendig dominerende, Juventus ble utspilt, og hadde flaks som ikke lå under med et par mål øyeblikkelig. Stikk i mot spillets gang fikk så Juventus en scoring. Quagliarella headet den i mål, ganske flott.

Siden fikk Juventus enda et mål. Det var en spiller jeg ikke kjenner navnet på som fikk stå ganske alene foran Milans keeper. Han somlet den klønete bort, men fikk likevel sendt den til Del Piero som smalt den i mål. 2 – 0 til bortelaget. Jeg tok meg i å juble og smelle håndflaten i sofaen. Det var nesten som før.

Mot slutten ble det nesten litt spennende. AC Milan fikk redusert med den jugoslaviske svensken, Zlatan Ibrahimovic, også han skallet den i mål. Som tilleggstid ble det lagt til hele fem minutter. Det var ganske dramatisk, når man sterkt håpet Juventus skulle vinne.

Det var nesten som før. Men i barndommen ville jeg løpt opp på rommet mitt, hentet lekefigurene og kjørt i gang mine egne kamper med både dagens og historiske spillere, nå gikk jeg bare bort til datamaskinen og skrev blogginnlegg. Tidene har forandret seg, og det har jeg også.

Men en viss fortidig glede lå det i at vi i dag greide å slå en av våre mange erkefiender, AC Milan, og det til og med på San Siro. Det gjorde godt.

59 års dag

I dag jobbet Olia i barnehage. Hun har vært småsyk med sår hals og forkjølelse hele uken, og i dag slo det fullt ut i pøsregnet med vind og kulde tre timer i utebarnehage. For ringevikarer er det ingen sykelønn dager man ikke arbeider, og Olia føler hun trenger pengene og sier aldri fra seg en jobb.Samtidig hadde vi her på Ganddal et slags bursdagsselskap for mor som tidligere i oktober fylte 59 år.

Til oss kom som avtalt mine to søstre – Trude og Tone – med familier. Det var første gang vi møttes denne langhelgen, og de var naturligvis fulle av spørsmål om hvordan det gikk med oss og hvordan vi har det, og hvilke planer vi har fremover. Vi vet hvordan vi har det, vi har det bra, men hvilke planer vi har vet vi ikke selv, for det er for mye usikkert og det er for mange ting vi gjerne skulle hatt klarhet i, før vi kan ta noen viktige avgjørelser som folk flest må gjøre når de har giftet seg og skal planlegge fremtiden sin.

Mor hadde laget pizza, fire i tallet, alle bankers, kjøttdeig og løk. Ungene har blitt et drøyt halvår eldre siden påske, og er fortsatt i en alder da mye forandres, selv over så kort tid. Andreas og Sofie har begynt på skolen, Daniel har allerede lært litt av hvert der, og de er alle sammen opptatt av dataspill, superhelter og andre typer idol jeg ikke har noe forhold til.

Til kaffen hadde mor bakt trøffelkake. Det var også satt frem sjokolade, nøtter og chips. Eller som Daniel sa som en artig vits: første plass er potetgull, andre potetsølv, tredje potetbronse, og fjerde plass chips.

Tonje skulle være på Skype fra Slovakia, så på et tidspunkt hentet mor opp PCen. Der var ikke Tonje, men Olia. Hun brukte min skype-konto, så Daniel som så Barcelona-fotball på Youtube, syntes det var ganske morsomt at Eivind Salen ringte.

Så gikk jeg og snakket med min kone. Det vil si, hun hadde ingen stemme, så hun bare skrev. Og både Daniel, Andreas, Sara og til og med Benjamin snakket vel så mye som meg, og vinket til kameraet og fant på en rekke med ting, mens Olia skrev og kommenterte i andre enden. Jeg tenkte jeg måtte høre hvordan hun hadde det, så jeg ringte med vanlig fasttelefon, men Olia hadde ingen stemme og var ikke i stand til å si noen ting.

Det var et fint selskap og alle savnet selvfølgelig Olia som selvsagt skulle vært der, men hun var altså syk og mismodig i Bergen, og måtte gjennom en god oppmuntringssamtale før hun var på stell igjen. Enda godt vi er sammen på skikkelig igjen om to dager, fortsatt har vi jo så vidt stort sett vært slik atskilt i forholdet vårt, og ta all kommunikasjon, trøst og oppmuntring slik på skype.

Bursdagskvelden med meg og bor ble avsluttet med at vi tok et glass vin, og så den nå ti år gamle filmen «Small time crooks» av Woody Allen. Ellers har jeg brukt dagen i dag til å lese russisk litteratur.

Mor skal ha gratulerer med dagen, og Olia en stor, kjærlig hilsen.

 

Heim te na’ mor

Så er jeg tilbake i Gaupeveien 5 på en ekstra liten leseferie. Olia er lagt igjen i Bergen, og jeg ser allerede at det var en tabbe, jeg savner henne fryktelig. Det blir nok ikke så mange slike småferier hver for oss, i hvert fall ikke de først 2-3, 20-30 årene. Jeg skulle liksom lese, men har sjelden fått lest så lite som her. De faste, små forstyrrelsene fra Olia skjerper kanskje konsentrasjonen? Hva vet jeg?

Det er også første gang vi er bare mor og jeg, her. Ikke engang Tonje er hjemme, hun er og studerer medisin i Slovakia, og har ikke så lett for å ta en langhelg hjemme, som jeg. Det vil bli mye god mat og mye god avslapping, jeg må bare sørge for at jeg også får lest, på tross av velværet. Og at jeg ikke synker ned i melankoli over tid som har vært, men som ikke er lenger.

På fredag er det forsinket bursdagsfeiring for mors 59 års dag den 19’de oktober. Hele familien kommer, det vil si Trude og Tone med mann og barn, mens Tonje altså er i Slovakia og min Olia i Bergen. Lørdag er det (viser det seg) storkamp på TV, AC Milan mot Juventus på San Siro stadion. Det vil sikkert bli laget noen god lørdagsmiddag, mor vil legge seg i selen, og så vil vi kose oss i kjelleren. Nesten som før.

Det er dette «nesten» som er hele forandringen.

Jeg reiser tilbake til Bergen søndag, og kommer da til å være i Bergen frem til jul.

Studentliv

Det har vært ganske travelt i det siste. Jeg har for tiden redusert stilling for å studere litt fysikk, og jeg har benyttet sjansen til også å stappe inn et årsstudium – som det heter nå, mellomfag vil jeg si – i russisk. Det er veldig gøy, men nå som eksamen begynner å nærme seg, begynner også kravene å melde seg. Jeg har også forskjøvet arbeidet med noen rause ferieuker. Nå er det på tide å ta igjen.

Fysikken er kvantefysikk. Det dreier seg om partikler med bølgefunksjoner, og hvordan de vil oppføre seg når de går over i områder med endrede energinivåer. De fleste som vet litt, vet godt at lyset både består av bølger og partikler, det er begge deler på en gang. Færre har imidlertid fått med seg at også vanlige partikler har bølgeegenskaper, og enda færre er i stand til å forstå hva dette betyr. Det er dette vi baler med, og vi får kvanteegenskapene i tillegg. Resultatet er regneoppgaver med differensialligninger, komplekse tall, flere argumenter, tallrekker, kvadratrøtter, trigonometriske funksjoner, e og pi, og litt sånn annet forskjellig i tillegg. Schrödingerligningen, kalles det, den bruker vi. Hver tredje uke møtes vi, og skal helst være forberedt. I tillegg er det regneverksted hver mandag. Først nå er jeg kommet skikkelig i gang, og studerer disse ligningene og oppgavene med dem, og begynner å forstå hva de egentlig er ute etter.

I russisk har jeg vært helt passiv, og bare forhørt meg om hva som kreves. Jeg har fått dispansasjon fra det obligatoriske oppmøtekravet, men ikke fra å levere oversettelser hver uke. Jeg har ventet med disse oversettelsene, og gjorde dem gjennom en kraftanstrengelse nå i helgen. Jeg snakker jo gjerne russisk med min kjære kone, og leser «Krig og fred» på russisk så det nesten kan sies slik at jeg egentlig ikke gjør annet enn å lese denne boken. Men Olia og jeg har vår sjargong, jeg slurver gjerne litt med grammatikken, jeg gjør mine feil, hun vet hva jeg mener. Disse oversettelsene fra russisk institutt i Bergen er svært godt laget til, de setter fingeren nettopp på det som er vanskelig å få til når man skal gå fra norsk til russisk. Det som virker helt opplagt og greit på norsk, er ikke så opplagt hvordan man skal få sagt like så greit på samme måte på russisk. Det går gjerne på det at vi i norsk liker passiv, vi har verbene «være» og «ha» som vi bruker hele tiden, og vi har i det hele tatt våre språklige vaner, som rett og slett ikke finnes på russisk for mange av dem. Dessuten er det årstall, som skal skrives ut med bokstaver, og siden russerne bøyer årstallene, er det veldig greit å få drillet dem inn. Men det tar lang tid.

Dette har ikke gått på bekostning av mine ukentlige turer opp Stoltzekleiven. Jeg har i det hele tatt fått opprettholdt aktivitetsnivået ganske greit. Mye av tiden bruker jeg jo også på å være gift med Olia, det er det viktigste jeg gjør.

Nå venter det meg en blanding av feriereise og studiereise hjem til na’ mor. Jeg har ikke fått sett familien siden påsken, og savner dem. Det er også godt med noen dager helt fri, som jeg kan bruke til å lese. Olia vil ikke være med denne gangen. Hun forsøker seg så godt hun kan på jobbmarkedet i Bergen, og har også norskkurs som hun av og til går på. Dessuten er ikke vi så rike og råflotte at vi kan reise på alle disse feriene uten at det merkes. Men den viktigste grunnen til at Olia ikke er med, er at jeg virkelig må lese, og da er det slik at enda så skjønn hun er og så kjekt det er med henne, så er det bedre å lese når det er absolutt ro. Og det er lese jeg må. Det er studentliv.

.

Tonje Marie Salen – 23 år!

I dag går bloggposten til min kjære søster som i dag fyller 23 år. Hun ble født 21. oktober 1987, som den klart yngste i familien, 13 år yngre enn jeg og 9 år yngre enn Tone som er nest yngst. Tonje har derfor liksom alltid vært minstejenta, inntil hun mot slutten av skoletiden ble plutselig voksen, og etter hvert nesten voksnere enn alle. Hun har hatt sine vanskeligheter, som hun ikke selv har vært skyld i, og hun har selvfølgelig hatt sine enda større gleder, og de har hun også vært med på å sørge for selv.

To dager før jeg giftet meg med Olia fant Olia seg kjæreste, Espen fra Orstad. 6. august til neste år gifter de seg, og Tonje blir en Kirkeby. Jeg har forstått det slik at Espen skal forsøke å komme seg ned til Slovakia og bo med henne der de tre siste årene hun har igjen av medisinstudiene sine i Martin, men det er vanskelig å planlegge, især om fremtiden, og det er ikke alltid at slik som det planlegges, er slik som det blir. Det vet jeg selv.

Olia og jeg hadde tenkt å sende vår kjære søster og svigersøster en liten gave på dagen, en liten oppmerksomhet. Vi sendte Olia ut i Kievs gater for å handle inn, og hun kom tilbake med en gave hun sa var lett og god å sende i posten, og som Tonje trygt kunne etterlate seg i Slovakia når hun en gang skulle reise hjem igjen. Lørdag tenkte vi å sende den, jeg har allerede skrevet om det i posten om de små uhell, og et av uhellene var at pakken aldri ble sendt. Det kunne nemlig være såpe i den, som de sa.

Dermed ble postverket i Kievs frykt for såpe en årsak til at Tonje ikke fikk bursdagsgaven sin på dagen. Vi tenkte det ville være hyggelig for henne å plutselig få en pakke i posten, fra Ukraina. Vi hadde skrevet kort også, viktigst av alt, med en hyggelig hilsen om at vi tenker på henne og at hun må ta vare på seg selv. Alt kan jeg ikke skrive sak, for kortet er en sak mellom meg og Tonje, og så Olia da, selvsagt, med meg. Vi tenkte vi kunne ta ut kortet, og sende det alene. Men pakken var så lett og uskyldig og fint ferdig pakket inn med poststempel og det hele, vi bestemte oss for å gi alt sammen samtidig når vi engang treffes til jul. Da vil kortet ha gått litt ut på dato, og overraskelseseffekten vil utebli, men det vil likevel bli det hyggeligste vi kan få til.

Tonje skal uansett være ønsket hjertelig til lykke med dagen, med store hilsninger også fra Olia. Vi heier på deg!

Tilbake i Bergen etter en spesiell høstferie

Det ble en spesiell høstferie i Kiev denne gangen. For første gang bodde vi alle sammen i leiligheten i Petsjersk, hvor tidligere bare Olia og søsteren bodde, og det var riktig så god plass selv om også jeg kom på besøk. Nå bodde også faren og moren der, i tillegg til selvsagt minstebarnet Taias. Planen var opprinnelig at Olia og jeg straks skulle reise videre til Krim for ikke å pine på plassen, men moren bestemte straks vi var kommet ned at ingen skulle reise noen steder, i Krim var altfor kaldt. I Kiev var også kaldt, og jeg hadde pakket kofferten for sensommerferie.

Som vanlig hadde også Olia mye å gjøre, både for meg, seg selv og for resten av familien. Hun var gjerne opptatt hele dagene. Jeg hadde et mandig leseprogram med russisken, parallellesning av «Oblomov» og «Krig og fred», og ikke de korteste delene av dem. Mine dager gikk mye med til det. Frokost og kveldsmat spiste vi sammen, mens jeg stort sett tok lunsjen i forbindelse med min daglige rusletur i byen, der jeg også hørte forelesninger på engelsk om de gamle vikingene i Norge, Sverige og Danmark.

På toppen sluttet jo datamaskinen min å virke, så jeg ble avskåret fra internett som jeg ikke er så altfor avhengig av, og fra skrivingen som jeg er ganske avhengig av. I tillegg fikk vi jo bekymringen om hva vi skulle gjøre med problemet, om det lot seg løse og eventuelt hvordan.

I dag var vi likevel enige om at det hadde vært en bra høstferie. Vi er alltid sent ute med pakking og det meste. Denne gangen slo vi vel en slags rekord, da vi et par timer før vår faste sjåfør Andrej skulle hente oss, ikke engang hadde kjøpt kofferten Olia skulle pakke tingene hun skulle ha med i. Og det så ikke ut til at hun ville få kjøpt den heller, for på markedet der hun hadde planlagt å gjøre det, solgte de verken kofferter eller noe som lignet på kofferter. Gode råd er gjerne dyre, denne gangen kostet det oss omtrent 75 kroner å ende opp med en stor, men uformelig bag vi i det minste kunne legge ting oppi.

15 minutter før vi skulle dra gjorde familien det russiske familier gjør så flott. De tryller frem en liten fest på et øyeblikk. Det rett før vanvittig rotete kjøkkenet blir på ett minutt ryddet tilstrekkelig til at det på et runt bord kan serveres fem glass vin fra Krim, Olia har kjøpt noe skinke som skjæres opp og settes frem, vi har to typer brød, vi har sylteagurk, og hva mer trengs egentlig? Vi skåler for en lykkelig hjemreise og for at våre drømmer skal gå i oppfyllelse. Og jeg tar meg av mesteparten av spisingen av maten.

Minuttet før taxien skal være der har vi det tradisjonelle øyeblikks stillhet, der alle sitter uten å si og gjøre noen ting. Koffertene skal være pakket, alt skal være klart, etterpå er det bare å gå. Jeg som ikke er overtroisk i det hele tatt, har tenkt litt på dette her, og kommet til at det er en fin tradisjon for et folkeslag som lett stresser seg opp. I dette øyeblikket med stillhet er man nødt til å roe seg ned, tenke at det som blir glemt, blir glemt, og komme seg av gårde på reisen.

Faren klemmer Olia gripene og sier «Derzji, Olia, derzji». Og så kan leserne gjette hva det betyr. Et fast håndtrykk med meg, og vi er av gårde.

Flyturen er som flyturer flest, bortsett fra at jeg som gift mann nå får en ekstra flaske vin for hver reise. Denne gangen gikk det fra Kiev til Amsterdam, og fra Amsterdam til Bergen med KLM. I Bergen var det det absolutte pøsregn. Blandet med vin gjorde det sitt til å dynke sekkene og bagene våre skikkelig. Når i tillegg til at en ølboks også denne gangen hadde ødelagt seg på veien, var det en del av tingene vi hadde med som fikk en ødeleggende dose væske over seg. Slik er det. Det er mye lettere å leve med dette, når Olia ordner opp (mens jeg skriver blogg), enn da jeg måtte rydde alt sammen (eller bare holde hendene til hodet og gi opp, og gå til sengs for å utsette alt til en annen gang).

Neste gang til Kiev blir vinterferien i månedsskiftet februar/mars. Neste reise blir om en halvannen uke. Da er det min familie som skal besøkes på Ganddal, og denne reisen faller fint sammen med feiringen av mors bursdag. Nå er det leggetid og fra i morgen – arbeidstid.

En dag med små uhell

Denne dagen her var det mange små ting som gikk galt. Blant annet skrev jeg et helt innlegg på mobilen, bare for å oppleve at mobilen slo seg av og alt forsvant. Det var bare et av flere små problemer, og helt symptomatisk for dagen.

Den begynte så greit. Det var siste dag i Kiev for denne gang. Olia hadde vært mye opptatt med forskjellige ærender om dagene, og jeg hadde også egentlig vært opptatt med et mandig lese- og gloseprogram i russisk.Vi hadde vært en del hver for oss, og også når vi var sammen i leiligheten, var det gjerne slik at jeg satt og leste mens hun likte å få snakket litt med familien. Det var jo en grei inndeling i forhold til hvordan vi liker å ha det her i livet. Men vi elsker hverandre jo, og elsker også å være sammen med hverandre. Så nå denne siste lørdagen skulle det skje. Vi skulle gå litt sammen i gatene i Kiev, og vi skulle også ha med fotoapparatet og få tatt noen bilder.

Vi kom oss i sedvanlig stil litt sent ut. Klokken var allerede godt over ett før vi var ute av døren, og noe av planen for rusleturen vår var at jeg skulle komme til byens historiske museum som jeg ikke kom meg til fra forrige post. Vi skulle også sende en postpakke, husket pakken, men glemte adressen. Så Olia måtte tilbake igjen. I mellomtiden krysset jeg gaten, med fire felt i hver retning og lyskryss for hver av retningene, synkronisert slik at det er umulig å komme seg over på under ett minutt. Etter en stund kom Olia tilbake, viftet sint med hendene, jeg måtte krysse veien tilbake. I mellomtiden fra vi hadde gått hadde familien hennes også gått, og hun hadde ikke nøkkel, den hadde jeg.

Så ble det til at vi skiltes enda en gang. Museet stengte antagelig fem. Og det kunne fort ta ganske lang tid å komme seg dit. Dermed ble vi enige om at Olia ordnet med postpakken, mens jeg gikk på museet.

Ettertiden viste at jeg like godt kunne skrevet at jeg ikke gikk på museet og Olia ikke ordnet med pakken. Jeg tar min versjon først. Jeg fant aldri dette museet. Jeg fant Kiev maraton der nede i sentrum. Ypperlig, jeg skulle gjerne hatt Olia og fotoapparat der, strengt tatt mye heller enn museum. Strengt tatt hadde jeg ingen av delene. Der jeg trodde museet var, var det ikke, og hvordan jeg da skulle finne det, ante jeg ikke. Så jeg kjøpte meg en øl for en femmer, satte meg til fra et utsiktspunkt der Kievs latterlig lave furnicular, tilsvarende Fløybane, ender opp. Der satt jeg meg til, med den billige ølen, styggvakker utsikt med monstreøse boligblokker, fabrikker og industribygg, men også svære Dnjepr og endeløst steppelandskap. Der satt jeg.

Jeg ønsket meg Olia der, og ringte til og med etter henne. Men hun hadde ergerlig nok glemt sin ukrainske mobiltelefon hjemme i Norge, vi fikk aldri tak i hverandre når vi var atskilt. Og på hjemmetelefonen hennes var det ingen som svarte.

Jeg gikk hjemover, ned til enden av Khresjtsjatik, og oppover der med Lumanovskij stadion, stadion til Dynamo Kiev, oppkalt etter trenerlegenden. Jeg kunne gjerne sett en fotballkamp med et gammelt, nostalgisk favorittlag for en liten femtilapp, men kampen var i gang og det var pause. Da blir 50 kroner drøyt.

Jeg ville heller gå hjem, og gikk hjem. Nøkkelen hadde jeg gitt bort til Olia for at hun skulle ordne med posten, så jeg måtte ringe på for å komme meg inn. Ingen åpnet. Jeg ville gjerne inn, og fortsatte lenge å ringe på, det hender klokken er litt vanskelig å høre. Bare faren var hjemme, og han kom til slutt. Men han hadde selv ingen nøkkel, og denne døren må åpnes med nøkkel også innenfra. Det var en klønete samtale som utspant seg der, han spurte om det var Olia, jeg sa det var Eivind, han spurte om jeg hadde nøkkel, og så begynte vi begge å si at nøkkelen var hos Olia, som det skal sies på russisk. Jeg begynte imidlertid å lure på om jeg sa det helt grammatisk korrekt, og jeg ville jo ikke stå der som en tulling om døren ikke lot seg åpne, så jeg forsvant ganske snart. Ergerlig. Det var også ergerlig å ha forstyrret faren, som trenger hvile om dagene.

Hva skulle jeg nå gjøre? Bare jeg hadde telefon, Olia var ikke å få tak i. Jeg bestemte meg for å kose meg i alle fall, og stakk innom en georgisk restaurant for å få meg en øl og hatsjapuri, bare for å finne ut at stedet var nedlagt. Hva skulle jeg nå gjøre? De gode restaurantene er nede i byen, 20 minutter å gå, minimum.

Så jeg  bestemte meg for et lavmål, og gikk på MacDonalds for også å få tilgang på internett. MacDonalds fikk jeg, internett ikke, for det var av den sorten som ikke virket.

Til slutt endte det altså med at jeg gikk hjem, så at lyset var på på rommet vårt, ringte på, og kom meg inn. Der skrev jeg utkastet til denne bloggposten, atskillig mer melankolsk enn jeg er nå, og atskillig mer i den rette stemningen. Etter å ha skrevet cirka en halv time forsvant alt som en god avslutning.

Som et PS kan jeg si at Olia ikke fikk sendt pakken, fordi den ikke kom gjennom sikkerhetskontrollen på det nærmeste postkontoret. Olia gikk derfor ned til sentrum, postkontoret i Khresjtsjatik, altså like ved der jeg var og savnet henne, og ventet der en halv time før hun gav opp og gikk hjem. Sikkerhetsproblemet var at kontrollmaskinen på det lokale postkontoret mistenkte det var såpe i pakken, noe det for det første ikke var, og for det andre ville det ikke være farlig. Olia og jeg kastet altså bort tiden på hver vår kant en dag med en god del skuffelser og uhell, alle av den små sorten, og ingen som vil vare.

Med mobil på Ani-restaurant i Kiev

Datakrasjet jeg rapporterte om i forrige post viste seg å være mer alvorlig enn fryktet. Her i Kiev lot den seg ikke reparere til rimelig tid og til rimelig pris, kanskje lar den seg ikke reparere overhodet. Så jeg er overlatt med en Dell-maskin fra 90-tallet og min – av alle ting – mobiltelefon, for blogging og surfing. Like greit. Så får jeg fylt tiden med skikkelige ting.
Akkurat nå er den skikkelige tingen å sitte på en av Kievs bedre restauranter, med en kald øl og en velspist businesslunch. Jeg kom i skade for å spørre om «ikke-røyk», ikke fordi dette er på viktig for meg, men fordi jeg følte jeg måtte si noe til servitrisen som tok imot meg. Og siden hele restauranten er «røyk», fikk jeg et helt avlukke med 8 plasser for meg selv. Greit.
Etterpå er planen å stikke bort til Kievs historiske museum, hvis jeg finner det. Jeg er litt bedre rustet til å forstå hva som er der nå, enn da jeg var der sist. Og sist gang var jeg slett ikke verst rustet.
Olia er kjærkommen avlastning for familien sin disse dagene. For henne er det helt omvendt, hun har hendene fulle nå, og ferie heller resten av året. Det må med at hun klager atskillig mer over at hun har for lite å gjøre i Norge, enn for mye å gjøre her.
Jeg hadde generelt trodd blogging med mobil ville føre til kortere poster, men ser at dette bare delvis er tilfelle.

Datakrasj

Den var et vidunder, min Hp Pavillion bærbare PC, men det var bare så lenge det varte. Og nå er det slutt. I går skulle jeg endelig slå PCen på for å koble meg opp på internett, den har vært på før, men internett var da ikke tilgjengelig. Nå var internett tilgjengelig, men ikke PCen. Den lyste og prøvde seg, men ikke noe bilde kom opp på skjermen, og så sluttet den å prøve seg også.

Det har vært tider i mitt liv da dette ville vært mer enn ergerlig. Og strengt tatt kan jeg si jeg befinner meg i en slik tid nå. Jeg har en del jeg skulle ha gjort, der på internett, det er kjekt å følge med en liten time hver dag og å skrive litt. Verre er det jo at jeg har dokumenter og manuskripter liggende på den PCen, som er den jeg har brukt siden jeg reiste til Spania for en liten måned siden. Det er en liten måneds arbeid tapt, om harddisken ikke blir gjenopprettet og vi får maskinen til å virke igjen.

Vi har egentlig godt håp, eller jeg har det. For Olia er det ikke så farlig. Det ersjelden en PC konker sånn fullstendig ut uten varsel, det pleier alltid å være litt småproblemer som blir større og større, før det er endelig og finito slutt. Jeg tror vi skal få den på igjen, det er bare noen småting. Jeg håper det.

Et par bloggposter ligger også på maskinen, klar til å postes. De handler om hvordan vi kom oss til Kiev, at vi ikke trenger imigration card lenger, og at det er så kaldt her at det er for dumt å reise til Krim. Det er høstkaldt der også. Så vi bor i leiligheten i Petsjersk, absolutt alle sammen, svigermor og svigerfar, Olia og jeg, og svigerinne Tanja med niesen Taias. Slik vil vi bo ut uken.

Og om gode krefter står oss bi, vil vi få reparert datamaskinen allerede  her nede og få absolutt alt i orden.