En dag med små uhell

Denne dagen her var det mange små ting som gikk galt. Blant annet skrev jeg et helt innlegg på mobilen, bare for å oppleve at mobilen slo seg av og alt forsvant. Det var bare et av flere små problemer, og helt symptomatisk for dagen.

Den begynte så greit. Det var siste dag i Kiev for denne gang. Olia hadde vært mye opptatt med forskjellige ærender om dagene, og jeg hadde også egentlig vært opptatt med et mandig lese- og gloseprogram i russisk.Vi hadde vært en del hver for oss, og også når vi var sammen i leiligheten, var det gjerne slik at jeg satt og leste mens hun likte å få snakket litt med familien. Det var jo en grei inndeling i forhold til hvordan vi liker å ha det her i livet. Men vi elsker hverandre jo, og elsker også å være sammen med hverandre. Så nå denne siste lørdagen skulle det skje. Vi skulle gå litt sammen i gatene i Kiev, og vi skulle også ha med fotoapparatet og få tatt noen bilder.

Vi kom oss i sedvanlig stil litt sent ut. Klokken var allerede godt over ett før vi var ute av døren, og noe av planen for rusleturen vår var at jeg skulle komme til byens historiske museum som jeg ikke kom meg til fra forrige post. Vi skulle også sende en postpakke, husket pakken, men glemte adressen. Så Olia måtte tilbake igjen. I mellomtiden krysset jeg gaten, med fire felt i hver retning og lyskryss for hver av retningene, synkronisert slik at det er umulig å komme seg over på under ett minutt. Etter en stund kom Olia tilbake, viftet sint med hendene, jeg måtte krysse veien tilbake. I mellomtiden fra vi hadde gått hadde familien hennes også gått, og hun hadde ikke nøkkel, den hadde jeg.

Så ble det til at vi skiltes enda en gang. Museet stengte antagelig fem. Og det kunne fort ta ganske lang tid å komme seg dit. Dermed ble vi enige om at Olia ordnet med postpakken, mens jeg gikk på museet.

Ettertiden viste at jeg like godt kunne skrevet at jeg ikke gikk på museet og Olia ikke ordnet med pakken. Jeg tar min versjon først. Jeg fant aldri dette museet. Jeg fant Kiev maraton der nede i sentrum. Ypperlig, jeg skulle gjerne hatt Olia og fotoapparat der, strengt tatt mye heller enn museum. Strengt tatt hadde jeg ingen av delene. Der jeg trodde museet var, var det ikke, og hvordan jeg da skulle finne det, ante jeg ikke. Så jeg kjøpte meg en øl for en femmer, satte meg til fra et utsiktspunkt der Kievs latterlig lave furnicular, tilsvarende Fløybane, ender opp. Der satt jeg meg til, med den billige ølen, styggvakker utsikt med monstreøse boligblokker, fabrikker og industribygg, men også svære Dnjepr og endeløst steppelandskap. Der satt jeg.

Jeg ønsket meg Olia der, og ringte til og med etter henne. Men hun hadde ergerlig nok glemt sin ukrainske mobiltelefon hjemme i Norge, vi fikk aldri tak i hverandre når vi var atskilt. Og på hjemmetelefonen hennes var det ingen som svarte.

Jeg gikk hjemover, ned til enden av Khresjtsjatik, og oppover der med Lumanovskij stadion, stadion til Dynamo Kiev, oppkalt etter trenerlegenden. Jeg kunne gjerne sett en fotballkamp med et gammelt, nostalgisk favorittlag for en liten femtilapp, men kampen var i gang og det var pause. Da blir 50 kroner drøyt.

Jeg ville heller gå hjem, og gikk hjem. Nøkkelen hadde jeg gitt bort til Olia for at hun skulle ordne med posten, så jeg måtte ringe på for å komme meg inn. Ingen åpnet. Jeg ville gjerne inn, og fortsatte lenge å ringe på, det hender klokken er litt vanskelig å høre. Bare faren var hjemme, og han kom til slutt. Men han hadde selv ingen nøkkel, og denne døren må åpnes med nøkkel også innenfra. Det var en klønete samtale som utspant seg der, han spurte om det var Olia, jeg sa det var Eivind, han spurte om jeg hadde nøkkel, og så begynte vi begge å si at nøkkelen var hos Olia, som det skal sies på russisk. Jeg begynte imidlertid å lure på om jeg sa det helt grammatisk korrekt, og jeg ville jo ikke stå der som en tulling om døren ikke lot seg åpne, så jeg forsvant ganske snart. Ergerlig. Det var også ergerlig å ha forstyrret faren, som trenger hvile om dagene.

Hva skulle jeg nå gjøre? Bare jeg hadde telefon, Olia var ikke å få tak i. Jeg bestemte meg for å kose meg i alle fall, og stakk innom en georgisk restaurant for å få meg en øl og hatsjapuri, bare for å finne ut at stedet var nedlagt. Hva skulle jeg nå gjøre? De gode restaurantene er nede i byen, 20 minutter å gå, minimum.

Så jeg  bestemte meg for et lavmål, og gikk på MacDonalds for også å få tilgang på internett. MacDonalds fikk jeg, internett ikke, for det var av den sorten som ikke virket.

Til slutt endte det altså med at jeg gikk hjem, så at lyset var på på rommet vårt, ringte på, og kom meg inn. Der skrev jeg utkastet til denne bloggposten, atskillig mer melankolsk enn jeg er nå, og atskillig mer i den rette stemningen. Etter å ha skrevet cirka en halv time forsvant alt som en god avslutning.

Som et PS kan jeg si at Olia ikke fikk sendt pakken, fordi den ikke kom gjennom sikkerhetskontrollen på det nærmeste postkontoret. Olia gikk derfor ned til sentrum, postkontoret i Khresjtsjatik, altså like ved der jeg var og savnet henne, og ventet der en halv time før hun gav opp og gikk hjem. Sikkerhetsproblemet var at kontrollmaskinen på det lokale postkontoret mistenkte det var såpe i pakken, noe det for det første ikke var, og for det andre ville det ikke være farlig. Olia og jeg kastet altså bort tiden på hver vår kant en dag med en god del skuffelser og uhell, alle av den små sorten, og ingen som vil vare.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s